Ahmet Altan – Fornuft og mot

Mennesker kjennetegnes av et par store fornuftstridige trekk som ikke gjenfinnes hos andre levende skapninger: Behovet for mer penger enn de kan bruke og ønsket om mer makt enn de kan utøve.

Rikingene som streber etter stadig større rikdom, vekker blant annet medynk hos meg. Om jeg får tillate meg å sitere fra min egen roman, ser jeg på dem likt Hayat Hanım, som rare skapninger «som bruker hele livet på å samle seg penger de ikke vil klare å bruke opp i løpet av et liv.» Ja, ikke bare bruker de sine egne liv til dette, men andres også. Dette siste gjør at en god del sinne blander seg med følelsen av medynk.

Historien er full av lidelser som denne griskheten har ført med seg. Slaver satt til arbeid på jordene, arbeidere som etter den industrielle revolusjonen har slitt seg til døde i fabrikkene, og intellektuelle tatt av dage fordi de har protestert mot urettferdigheten.

Når sant skal sies, vekker historiens største helter snarere forundring enn beundring hos meg. Hva hadde Aleksander den store i India å gjøre? Hvorfor ønsket han å legge hele verden under seg? Mens han reiste verden rundt og kriget, styrte andre hans eget land. Hvorfor gikk Napoleon til angrep på Russland? Hva var hensikten med den krigen, som førte til mange tusen menneskers død? Djengis Khans soldater drepte millioner av mennesker. Hva tjente Djengis på å få så mange mennesker drept, under erobringa av steder han selv aldri rakk å se?

For ikke å glemme uhyrer som Mussolini og Hitler. Hvordan gikk det? Til slutt døde de også. Men på veien drepte de millioner av mennesker. Massedrapene forlenget ikke livet til noen av dem.

Selvsagt går ikke denne formidable formen for «uforstand» bare utover andre, den rammer også de uforstandige selv. Penger og makt fører med seg en vanvittig frykt for å tape. Frykt for å tape penger, miste makt, bli tatt av dage eller avsatt.

Da jeg i min ungdom besøkte Topkapı-palasset, fikk jeg blant annet se badet der sultanene hadde pleid å vaske seg. For ikke å bli angrepet under badet, hadde de vasket seg inni et bur. Hvilken makt, myndighet og rikdom kan sies å være verd prisen det er å måtte vaske seg «i bur»? Hvilken fornuftig forklaring finnes på at det skal være grunn til å leve med så mye frykt at en er nødt til det?

Som motvekt til denne «uforstanden», som er så sentral for menneskeheten, har det oppstått forholdsregler basert på sunn fornuft. I en rekke land er situasjonen blitt bedre enn før. Men i en del land fortsetter uforstanden å herje tøylesløst.

Om en ønsker å avgjøre hvilke land som er offer for denne typen uforstand, finnes det en veldig enkel målestokk.

Hvis forfattere, intellektuelle, kunstnere og politikere i et land er nødt til å vise «mot», viser det at landet ligger under for en slik uforstand.

Denne målestokken gjelder, slik jeg ser det, uten unntak.

Tilstanden viser at noen, én eller flere, ønsker seg en ufornuftig grad av makt. Det er en type makt som får dem til å bure seg selv inne i palassene sine på grunn av frykt. Mens andre settes i fengsel, stenger de seg selv inne i palassene sine. Riktignok er det bedre å sitte i et palass enn i fengsel, men de som bor i et palass, kan heller ikke rusle langs ei strand om kvelden eller svømme i havet uten å være omringet av bevæpnede vakter. De kan ikke slentre innom en butikk for en enkel handel, flørte, sette seg på en restaurant når de blir sultne, gå ut på gata eller stikke innom bakeren for å kjøpe nystekt brød.

For de lever i konstant frykt for å «miste makt» og ser med skepsis på alle som omgir dem, til og med de aller nærmeste.

Jeg har sittet ganske lenge i fengsel.

Hadde noen spurt meg om jeg helst ville leve med en slik frykt i et palass eller i fengsel, ville jeg, med den erfaringa jeg har, ikke nølt med å svare «i fengsel».

For meg framstår det som uutholdelig å leve i konstant frykt for «å miste noe».

Det jeg kan miste ved at noen tar det fra meg, har ingen verdi for meg. Det gjelder også friheten min. Hvis noen kan ta fra meg den, og det er det noen som kan, har heller ikke den noen verdi.

Det som betyr noe for meg, er det de ikke kan ta fra meg.

For eksempel er det viktig for meg å skrive. Det kan ingen ta fra meg. Hvis de ikke gir meg penn og papir, kan jeg likevel skrive i hodet mitt. Det er viktig å kunne drømme. Det kan heller ingen ta fra meg.

I nesten fem år bodde jeg med tre andre mennesker i ei celle med steinvegger. Bortsett fra en liten luftegård hadde vi ingen steder å gå. Om nettene stengte de dessuten dørene ut til luftegården, og vi ble sittende sammen rundt et plastbord.

Der skrev jeg tre bøker, og drømte. Så lenge jeg klarte å skrive og å drømme følte jeg aldri at jeg satt «i fengsel». Jeg var fri. I drømmene kunne jeg reise hvor jeg måtte ønske i verden. Ved å skape personer i bøkene mine brakte jeg dem inn i det forstemmende avlukket og gjorde cella om til en festplass. Jeg ble sittende å snakke med kvinnene jeg skapte, og kunne oppleve kjærlighet gjennom dem.

Litteraturen kjenner ingen grenser, den er endeløs. I litteraturen kan en dra så langt tanken rekker, og dette vidstrakte landet kan ingen legge beslag på, kontrollere og avgrense. Enten en nærmer seg litteraturen som forfatter eller leser, er det å tre inn i den som å ikle seg en form for immunitet, som om en beskyttes av et usynlig skjold som ingen brutale krefter kan trenge seg forbi. Det skjoldet var det som beskyttet meg gjennom alle år i fengselet.

Denne friheten min var det ingen makt som kunne røre, for den var gjenskapt et sted de ikke kunne nå.

De med makt kan bestemme «hvor» du må stanse. Når de sier «kast han i fengsel», må du i fengsel. Men «hvordan» du stanser, er det ingen makt i verden som kan definere. Hvordan du blir stående, det avgjør du selv.

Makten til å avgjøre hvordan du holder deg oppreist … For meg er det den egentlige friheten. Det sier jeg basert på min egen erfaring.

Om du er i stand til selv å bestemme hvordan du skal stå ut, uten at noen vil kunne presse deg fra det, da er du fri enten du befinner deg i fengsel, på gata, i politikken eller hjemme. Men dersom de som styrer landet, sjefene og direktørene ikke bare definerer «hvor» du skal stanse, men også klarer å definere «hvordan» du skal stille deg, da er du ikke lenger fri.

For det egentlige målet for dem som med et fornuftstridig begjær ønsker seg mer makt og mer penger enn de vil være i stand til å bruke, er å tilegne seg så mye makt at de kan avgjøre «hvilket» ståsted du skal ha.

Om du føyer deg, bøyer av, blir engstelig og gjør som de ønsker, gjør du deg til en ubehjelpelig del av «uforstanden».

Det høres paradoksalt ut, men det er frykten for å havne i fengsel eller for å miste jobben, som virkelig får deg til å miste friheten. Gir du etter for den frykten, er du ikke lenger i stand til å bestemme ditt eget ståsted. Da blir det opp til andre å avgjøre hvilken stilling du skal innta, noe som gjør deg til lite mer enn en slave som «tror han er fri».

Jeg snakker ikke om «mot» i den vanlige betydningen av ordet, men i betydningen «å være i stand til å treffe en beslutning». Sant mot viser seg i det å kunne bestemme. Så lenge du kan si at du ikke vil oppføre deg som de ønsker, er du fri, tro meg, selv i fengsel.

I skolen, historietimene og i politikernes taler knyttes «mot» som oftest til krig. Visst er det modig å gå i krigen vel vitende om at en kan dø, men til sjuende og sist er det en type mot som er definert av andre, ikke av deg selv. Det motet stammer, som alle kriger, fra noens ufornuftige krav.

Men «hvordan» du skal innrette deg, er det ikke opp til andre enn deg å avgjøre … Det er et reint, urørt og gledesstrålende mot.

Vi snakker om mot. For vi lever i ei tid da uforstanden fortsatt rår.

Så, vil menneskeheten en dag kunne frigjøre seg fra denne uforstanden?

Jo lenger en har levd i denne verden, desto mindre sannsynlig virker det.

Uforstanden som er i ferd med å omdanne en planet av planter og vann til et stykke betong, får det stadig verre. Den dras inn i en klimakatastrofe uten sidestykke i menneskenes historie. I storbyene er det blitt umulig å gå ute i gatene om sommeren. Luftekanalene som kunne kjølt ned kloden er stengt.

Jo flere bygninger det blir, desto færre jorder blir det å dyrke. Det snakkes om en forestående knapphetskrise.

Menneskehetens uforstand har ødelagt planeten vi bor på.

Men i menneskesamfunnet lever forstand og uforstand side om side. Mens uforstanden vår på den ene sida er i ferd med å gjøre verden ulevelig, bruker vi på den andre sida forstanden vår når vi søker måter å redde oss ut av uføret og flytte til andre planeter på. Det blir stadig flere reiser til verdensrommet og stadig mer forskning.

En gang jeg leste noen eldgamle bysantinske dikt, ble jeg slått av at følelsene de beskrev, var de samme som i dag. Menneskenes følelser endres ikke på tusenvis av år. Så lenge tid og sted er som før, er menneskenes følelser, ønsker, begjær og uforstand også de samme.

Men endres «tid og sted», åpner det absolutt for endringer også i menneskenes følelser og tanker … Som kjent er tid og sted omskiftelig under reiser i rommet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at mye kan endres om tid og sted gjør det.

Jeg tenker vi er de siste ledda i en historie der forstand og uforstand går hånd i hånd.

Om hundre år vil de snakke ut fra ei annen tid og et annet sted, og dermed også om andre følelser og andre tanker. Menneskehetens uforstand vil ta slutt slik vi kjenner den.

Slik forestiller jeg meg i det minste at det kommer til å bli. For menneskehetens skyld håper jeg også at det blir sånn.

Men her og nå befinner vi oss fortsatt i en verden der det finnes uforstand, og dermed også mot.

Uforstanden kan vi ikke forhindre.

Men vi kan alle vise et mot som lar oss selv bestemme «hvordan vi stiller oss».

Ei slik holdning vil om ikke forhindre uforstanden, så i alle fall begrense den.

Selv det må i dagens situasjon regnes som en stor gevinst.

‍