Iryna Tsilyk – Våre hviskinger og skrik

Jo da, hun skrev. En gang i ungdommen fant jeg min oldemors dagbok, en enkel kladdebok med notater på papir gulnet av elde, den luktet mus og gammelt treskap. På den tiden var det lenge siden hun hadde vært iblant oss; hun døde da jeg ennå var ganske liten og selvsagt ikke i stand til virkelig å snakke med henne. Det eneste minnet om henne, var en episode der hun lå på sofaen, gammel og syk, og jeg, som en glad valp, klatret opp på henne gjentatte ganger, dasket på den tunge kroppen hennes og prøvde å dytte blyanter inn i ørene på henne, samtidig som min oldemor var altfor kraftløs til å beskytte seg mot all denne utemmede barnslige energien. Men jeg mener å huske at foreldrene mine straffet meg for mitt overskudd av voldelig munterhet. Derfor hjemsøkes jeg av en påtrengende skamfølelse når jeg tenker tilbake på min oldemor. Og noen andre minner har jeg dessverre ikke om henne.

Denne dagboken kom jeg plutselig over i bokskapet i huset hvor oldemor hadde bodd de siste tretti år av sitt liv, det lå i en forstad til byen. Teoretisk sett kunne den ha tegnet et lite portrett av denne kvinnen som jeg så å si ikke kjente. Et menneske som nok hadde hatt sine traumer og prøvelser, men kanskje også sjeldne øyeblikk av glede. Men nei, den ukjente skrev feilfritt som en flink skolepike (hun var jo korrekturleser!), og i dagboken fortalte hun bare om bøker hun hadde lest (for det meste sovjetlitteratur), hobbyene sine (vinlaging og birøkt), iakttagelser av natur og av vær, forskjellige notater om husholdning og om de daglige rutiner til en aldrende kvinne. Mye av den slags. Men nesten ingenting om det jeg virkelig ville lese om.

Det var som et mørkt, mørkt rom jeg aldri ble invitert inn i og aldri fant nøkkelen til. Jeg ville gjerne ha lest om det hun oppriktig tenkte om, for eksempel barndommen og ungdommen i sovjettiden, særlig den perioden da det store huset deres ble ekspropriert fra henne og søsteren hennes. Mest av alt ville jeg lese om foreldrene: De ble sendt til Stalins fangeleirer, riktignok greide moren hennes å flykte fra en fangetransport og kom hjem igjen, men faren døde i Solovki-leiren. Jeg ville gjerne lese om det mislykkede ekteskapet til denne ennå unge kvinnen, om livet hennes som alenemor, om den første jobben hennes og den første bombingen av hjembyen Kyiv i juni 1941. Ved en lykkelig tilfeldighet overlevde min oldemor og den lille datteren hennes: Akkurat den natten hadde de vært på besøk et sted og overnattet der, og først etterpå fikk de vite at værelset de bodde på var blitt smadret av en tysk bombe. Jeg ville begjærlig ha lest hennes førstehåndsberetning om hvordan de levde videre i Kyiv under okkupasjonen, om hvordan min oldemor måtte ha manøvrert og snodd seg der hun om dagen jobbet for tyskerne på et sykehus, og om natten hjalp til på et undergrunnstrykkeri som spredte forbudte flygeblader (vi har til og med et offisielt dokument på at oldemor var partisan). Jeg skulle gjerne visst i det minste litt mer om hvordan hun og naboene hennes hadde gjemt en jødisk gutt i kjelleren etter at moren hans var blitt skutt i Babyj Jar. Ikke mindre begjærlig skulle jeg likt å få vite litt mer om oldemors følelser da hun sammen med mange andre Kyiv-boere ble tvunget til å overvære en offentlig henrettelse av nazi-fanger; hun sto midt i mengden i sentrum av byen foran galgene og presset ansiktet til datteren sin kraftig mot skjørtet sitt, slik at hun ikke skulle se «det mest interessante». Kort sagt, jeg ville føle det oldemor og hennes nærmeste egentlig følte under Stalins knusende undertrykkelse, under Holodomor og Holocaust og alle de andre instrumentene som forvandlet ethvert selvstendig individ til et ryggesløst lite menneske, dødt eller bare tilsynelatende levende. Men nei, alt denne kvinnen etterlot meg var bare bier og notater om været.

Du spør sikkert, og med god grunn, hvor jeg i så fall har alle disse detaljene om livet hennes fra? Sant nok var det ingen forfattere i familien, men heldigvis var det én talentfull historieforteller, og det var oldemors datter, min bestemor, som hadde merket seg og husket mye. Men selv i hennes fortellinger er det mange hull. Et barns erindring har sin spesifikke optikk som vanskelig kan påberope seg objektivitet. Derfor husker jeg i detalj historien om hvordan en fremmed tysker en gang hadde traktert min den gang lille bestemor med kaker og krem, samtidig som mange virkelig viktige fakta om livet deres i Kyiv underokkupasjonen og etterkrigstiden bare er som en stiplet linje. Dessverre er min bestemor heller ikke blant oss lenger, og hun etterlot seg altfor mange spørsmål uten svar.

En gang skrev jeg et dikt om noen gamle, tørkede herbarieblomster som jeg tilfeldigvis kom over mellom sidene i en bok på en av de hyllene jeg tidligere ikke hadde rukket opp til. Du tar disse skjøre skjelettene i hendene, men de går i oppløsning og etterlater seg bare grått støv. I likhet med de hintene som aldri ble dechiffrert. Et vitnesbyrd brakt til taushet. Lepper kraftig presset sammen og bitt til blods. En sirkel av taushet og kollektiv tragedie som den dag i dag biter seg selv i halen og overfører velkjente traumer fra generasjon til generasjon.

Men greit, jeg har ikke tenkt å ha noe oppgjør med mine bestemødre her, jeg forstår utmerket godt at tausheten deres samtidig innebar en viss form for beskyttelse og garanti for sikkerhet; det var nettopp dette våre forfedre var blitt vant til i sovjettiden. Ikke stikke deg ut. Ikke heve blikket. Ikke kalle tingene ved sine rette navn. Ikke snakke dine forfedres språk, ukrainsk er et «bondespråk», en blindvei, snakk heller språket til den store Pusjkin eller Tolstoj. Ignorer detaljer og inkonsekvenser. For du vil ikke være en fiende av folket, vel? Eller at dine barn skal få det stempelet? Nei, det vil du da ikke. Derfor er det bedre å si det som står i manus. Makten og eiendommen til folket! For fedrelandet, for Stalin! Fred til verden!

Men, til tross for all smerte, klebrig frykt eller manglende evne til å se egne traumer i ansiktet, har det selv i Ukrainas mørkeste tider alltid eksistert andre slags mennesker, slike som fant styrke i seg til ikke å tie. Tenkere og opprørere som gikk mot strømmen, vel vitende om at de bare hadde fornedrelse, undertrykkelse, forhør, fengsel, henrettelse og evig mørke i vente. De snakket (eller skrev, filmet osv.) til tider ganske åpent, eller tvert om, de dyrket forfinet sitt allegoriske mesterskap, kunsten å si det skjult. De prøvde å gli mellom regndråpene, men kunne uansett havne i nettet for alltid. De var rede til å dø for retten til å skrive på nettopp dette språket og ikke noe annet. Tidvis var det eneste de hadde å holde seg i bare noen halmstrå av ord, som de satte sammen til dikt og gjemte i hukommelsens bokhylle, i håp om at de en gang skulle komme ut av alle GULAGer og endelig få skrevet disse ordene ned på papir og dele dem med andre.

Selvsagt fantes det også de som brukte ordene til å brolegge en bekvem vei mot egen suksess, slike som spiste av hånden til makthaverne og til gjengjeld ble trykket i opplag på hundretusener, fikk eiendom i sentrum av hovedstaden og andre godsaker fra systemet som underkuet de ulydige. Men har det virkelig noen gang eller noe sted vært annerledes?

Hvordan nå dette enn er, jeg må åpent innrømme at jeg ikke umiddelbart innså hvem sine knokler dagens ukrainske ytringsfrihet vokser og spirer opp fra, en riktignok haltende frihet, men likevel ganske levende. Jeg husker meg selv som en skolejente som kjedet meg usigelig i timene med ukrainsk historie og litteratur. På den tiden, sett gjennom pubertetens bekymringsløse prisme, virket det som om ukrainske forfattere og andre kunstnere ikke uttrykte annet enn konsentrert smerte. En smerte som ikke fant noen som helst gjenklang i meg. Vi lo av hvor mange synonymer det fantes for ordet «lengsel» i det ukrainske språket. Det måtte år med personlig metamorfose, selvutdannelse og egne, svært bitre erfaringer til for å komme til et ganske annet perspektiv og få øye de levende menneskene bak lærebøkene dystre portretter. Disse menneskene kunne også le, elske lidenskapelig, redde seg gjennom ironi, se skjønnheten i de små ting. De skrev om dette også! Men lavinen av smerte dekket dessverre over alt dette.

Nå er jeg et voksent menneske, jeg er forfatter og regissør med min egen søken, mine egne utfordringer og forsøk på å forstå dagens virkelighet. Men jeg har også mine egne privilegier. For eksempel har jeg det privilegiet at jeg fritt kan skrive på ukrainsk. I det minste er det slik det føles. Og jeg tynges av å føle dette frie valget, i motsetning til de som ikke hadde det og heller ikke har det til nå. Som et modent menneske forstår jeg at modenhet ikke bare er å ha nådd et nivå der eget ansvar for egne handlinger begynner. Det innebærer også takknemlighet overfor alle dem som står bak ryggen min.

Skikkelsene og ansiktene deres viskes ut i tidens tåke. Noen steder ser jeg, andre steder blir det ufokusert. Som hvite flekker. Som skjøre blader og blomster i et herbarium. Jeg tenker på at trangen til å skape seiret hos disse menneskene, tross alt. Jeg tenker for eksempel på de legendariske «støvelnotatene» av den verdenskjente skikkelsen i ukrainsk litteratur, dikteren og kunstneren Taras Sjevtsjenko. I eksil på 1840-tallet, på tross av tsarens forbud mot å skrive og male, gjorde han i hemmelighet begge deler i små notatbøker som han skjulte for sine overordnede i skaftet på sine egne støvler. Til grunn for disse diktene lå Sjevtsjenkos minner etter hans reise gjennom landsbyer i Ukraina etter hans mangeårige opphold i St. Petersburg, dit han hadde flyttet allerede som tenåring. Det han som modent menneske fikk se i hjemlandet, gjorde dypt inntrykk på ham. Av disse hemmelige «støvelnotat-diktene» fødtes siden den såkalte «Lille boken», og en stor historie.

Jeg tenker også på en hel gruppe lysende begavede og vakre menn – de var forfattere, filosofer, regissører (noen av dem kunne jeg godt ha forelsket meg i), som brutalt ble knust av Stalins terror på 1930-tallet. En tapt generasjon, Ukrainas «henrettede renessanse», som helt til nå har etterlatt seg dype arr og hull i det ukrainske kulturlandskapet. Les biografiene til disse menneskene: Jevhen Pluzjnik, Valerjan Pidmohylnyj, Les Kurbas, Mykhajl Semenko, Majk Johansen, Mykola Zerov og mange andre. Avstanden mellom deres fødselsdatoer og dødsdatoer er så altfor kort. «Skutt», «skutt», «skutt» ... Eller «avsluttet livet for egen hånd», som en av de mest kjente representantene for denne bølgen gjorde, forfatter og ideologisk inspirator for bevegelsen «Bort fra Moskva!», Mykola Khvylovyj. Noen uker før sin død hadde han med egne øyne fått se konsekvensene av den store sultedøden, Holodomor. Og det holdt han ikke ut ... han presset inn avtrekkeren på pistolen sin, så ble han stille. Eller kanskje var det tvert om, han uttrykte høylytt sin protest mot Stalins terror og den begynnende masseundertrykkelse av den skapende ukrainske intelligentsiaen. Alle disse menneskene ble drept mens de ennå var unge, men rakk likevel å etterlate seg mange særpregede ord, noe for eksempel min oldemor aldri dristet seg til å gjøre.

Imidlertid var det ikke bare 1930-tallet som påførte oss blodige sår. Det sovjetiske systemet fortsatte å fortære de mest lysende og ukuelige. Jeg tenker på ukrainske dissidenter som i de kvelende årene 1960–80 hårdnakket fortsatte å kjempe helt til sin død. Jeg tenker på den utrolig sterke dikteren, filosofen og politiske fangen Vasyl Stus, som skrev sine sterkeste tekster i fengsel, der han til slutt også døde; dybden i disse diktene er så stor at man iblant ikke når bunnen. Jeg tenker på kunstneren Alla Horska, som ble drept i sin beste alder. På den talentfulle ukrainske komponisten og musikeren Volodymyr Ivasjuk, som ble hengt av KGB-medarbeidere i en skog utenfor Lviv. Og min yndlingsforfatter blant alle ukrainske prosaikere, Hryhir Tjutjunnyk, som hengte seg. Han begikk selvmord på toalettet i sin egen leilighet. Lenge var jeg plaget av tanken på hvordan hans kone og 16-årige sønn slo inn døren og deretter tok det mennesket de var mest glade i ned fra tauet. Tjutjunnyk hadde lagt igjen et brev der det blant annet sto: Pin noen andre ... Han brøt samme, tålte ikke presset, ble kvalt og brakt til taushet.

Hvor mange var de, disse som ble knust av diktaturet, men også var ukuelige? I Ukraina har denne navnelisten alltid vært endeløs. Antakelig er veien til frihet, ikke minst til ytringsfrihet, umulig uten hviskinger og skrik fra disse mest aktive, mest lysende og mest talentfulle personlighetene, men som alltid har vært i mindretall. Det er svært viktig å se seg tilbake og takke dem for at de la notater i flasker til oss og kastet dem ut i tidens mørke brådyp. Men hvordan skal vi kunne se oss tilbake i dag, når vi igjen har havnet i episenteret av en ny uvirkelig virkelighet, der mennesker og forfattere i særdeleshet blir torturert, voldtatt og drept bare fordi de ønsker å være seg selv, og for å snakke, skrive, skrike, til og med tie på sitt eget språk?

Nei, jeg overdriver ikke. Det er fakta, når alt kommer til alt. På russiskokkuperte områder lages det først «svartelister» over ukrainske intellektuelle, lærere, offentlige aktivister, journalister og alle andre som er i stand til å formulere seg i hele setninger, særlig når det er på ukrainsk. Til tross for at krigen med Russland nå har pågått i ni år, brakte fullskalakrigen ukrainerne prøvelser som de ærlig talt ikke var psykisk klare for. Selv om vi måtte vente oss det, for våre forfedre har i århundrer advart oss om hva russerne kom til å bringe med seg til landområder de har okkupert. Og likevel falt det oss ikke inn – vi lever i det 21. århundre, verden er da en annen nå. Nei, slik er det ikke. Den russiske verden har nok en gang åpnet sitt råtne indre, og igjen får vi høre at middelaldersk tortur, brutale henrettelser, torturkamre for barn, massegraver og så videre, er realiteter her og nå.

Samtidig ser det ut til at denne krigen er gjennomdokumentert som ingen annen. Dagens teknologi gjør det mulig å fiksere hver detalj i det uendelige og demonstrere for all verden de daglige rutinene i den største krigen i Europa etter andre verdenskrig. Som et slags realityshow der man etter ønske kan følge alt direkte og i sanntid. Sant nok, ikke alt blir filmet eller tatt opp: Russerne gjorde en god jobb for å la noen av ugjerningene bli liggende i et informasjonsvakuum. Likevel finnes det mengder av fotografier, videoer, reportasjer fra hendelses-stedene, dokumentarfilmer, bøker eller bare kjappe opptak på Facebook, direkte fra slagmarken eller de okkuperte områdene. Denne gangen skal det definitivt ikke bli noe som er udekket eller fortidd. Bare se, les, trekk slutninger! Er det virkelig mulig å ikke se det opplagte? Dessverre ser det ut som at det er mulig. I postsannhetens tidsalder er verden på vakt overfor selv de mest overbevisende beviser, for med dagens instrumenter kan man leke seg med varianter av sannheten i det uendelige. Om det bare fantes et ønske om å se nærmere på det...

Uansett tror jeg at forfatterens rolle som vitne og veileder stadig er av stor betydning. Men et av dagens problemer i landet mitt er at de som er i stand til dyp refleksjon, igjen aktivt utryddes. Sirkelen blir mindre: I min kulturelle boble er det altfor mange som har måttet ta til våpen og gå i krigen. Listen av kjente forfattere, journalister, regissører, filosofer osv. som nå er ved fronten, er svært omfattende. Jeg behøver ikke gå langt: Min mann, en ukrainsk forfatter med mer enn ti romaner bak seg, tjenestegjør allerede for andre gang i Ukrainas væpnede styrker. Hadde han noe ønske om å bli soldat? Å nei, som et menneske som står ham nær, kan jeg med sikkerhet si at han aldri ønsket å gå i krigen. Min mann er estet og misantrop, han vil heller sitte og drikke tørr rødvin, høre på musikk og skrive ferdig sin nye roman. Men romanen står på pause for andre året nå. Da mannen min dro i hæren, sendte han uten overflødige ord et uferdig manus til meg på e-post. Hjertet mitt stanset et øyeblikk: Jeg skjønte hva det var han siktet til. For noen uker siden, da mannen min havnet i kampstillinger ved Bakhmut og ikke kontaktet meg på fem dager, var det blant alle de uutholdelige tankene som veltet over meg med stor tyngde, også én om denne ufullførte romanen. Heldigvis kom mannen min og avdelingen hans fra det med livet i behold, selv om de hadde vært gjennom et helvete. Til forskjell fra mange andre jeg kjenner, også kunstnere, som allerede er døde.

Feeden min på Facebook ser til stadighet ut som en kirkegård. I kommentarene skriver de i ofte ett og det samme, at denne krigen tar de beste blant oss. Jeg vet ikke, kanskje er dette en veldig patetisk uttalelse. Men av og til er det svært tungt å puste i denne bevisstheten om hvor mange som har falt, ikke bare unge som kunne ha født barn, plantet trær og bygget hus, men også intellektuelle som kunne han bygget meninger. Jeg hater frasen «vær deres stemme, snakk og skriv for dem nå». Nei, skrive måtte de ha gjort selv. Slik som de som ennå er i live, men altfor opptatt av krigen, selv skulle ha skrevet bøker, laget filmer og presentert dem på verdens arenaer. Isteden er disse arenaene nå som alltid fulle av høyrøstede stemmer fra russiske kunstnere. Men det får bli en annen og særskilt samtale.

Det er også viktig å si at det ikke bare er ved fronten ukrainske kunstnere dør idag. Våren 2022, i det russiskokkuperte territoriet i Kharkiv fylke, ble for eksempel den absolutt sivile barnebokforfatteren Volodymyr Vakulenko drept. Liket hans med to kulehull ble siden funnet i en massegrav og identifisert etter oppgravingen. Man fant også vitner som fortalte om hvordan han ble drept av russiske soldater. Volodymyr Vakulenko hadde ikke våpen og hadde ingen forbindelse med den ukrainske hæren. Han hadde bare et ønske om å forbli ukrainsk, og skjulte det ikke for okkupantene.

Det som blant annet gjorde inntrykk på meg i historien om mordet på ham, var hvordan han under okkupasjonen skrev dagbok for hånd. Han prøvde etter beste evne å fiksere fakta om okkupasjonen og sine egne opplevelser, selv om han ikke var sikker på om disse nedtegnelsene noensinne ville bli lest. Volodymyr ante at russerne snart ville komme og ta ham, så han gravde ned dagboken sin i hagen under et kirsebærtre og sa til faren sin: «Gi den til våre egne når de kommer». Slik ble det også: Etter frigjøringen av området i september 2022 fortalte Volodymyrs far om denne dagboken til Den ukrainske forfatteren Viktoria Amelin, hun gravde den opp, og nå er dagboken digitalisert og oppbevares i Kharkivs litteraturmuseum.

Det er noe urgammelt over det å gjemme sine ord i jordens svarte kropp for at andre siden skal finne dem. Slike historier hører liksom til i en fjern fortid. Men nei, dette er vår virkelighet nå.

For alle som har overlevd, er tyngden av bevisstheten om dette svært vanskelig å bære. I fjor var jeg vitne til at de fleste av mine kolleger plutselig ble stille. Jeg følte det samme som dem. Jeg ble lammet i en klebrig stillhet, jeg kunne nesten ikke skrive eller filme mer. Det var som om jeg ikke lenger hadde noen redskaper til å sette ord på det som skjedde med oss. Men uansett, å ta valget mellom å tale eller å tie, det er de levendes privilegium. Og ja, vi er også gisler i et lotteri: Enhver som lever i Ukraina i dag, kan ikke være sikker på å våkne i morgen. Likevel er jeg uendelig takknemlig overfor alle kolleger som prøver å kjempe mot maktesløsheten og fylle gapene av tomhet. Som vitner, som forteller forskjellige historier om dagen i dag, som ler glemselen i ansiktet. Jeg er i samme båt som dem, jeg kan også skrive om ikke annet så en håndfull ord av viktighet, i det minste for min sønns skyld, og skrive dem ikke isteden for de som ikke lenger kan gjøre det selv, men sammen med dem. Jeg fornemmer nærværet av alle dem som står bak ryggen min og ved min side.

Postskript: Viktoria Amelina, nevnt i essayet, ble drept av en russisk rakett i Kramatorsk, juni 2023. Hun var fremdeles i live når denne teksten ble skrevet.