Hvor er du, sønn?
Av Fatemeh Ekhtesari

Hest gikk bort til gjestene og begynte å le. Gjestene trodde først det var en slags knegging, men da Hest høyt og tydelig sa til fru Parivash: «For noen svære pupper du har!» og lo igjen, skjønte alle at nei, her var det ikke snakk om en vanlig knegging. Herr Fariborz, en kraftig anlagt fyr, reiste seg for å kaste Hest ut av leiligheten, men da steilet Hest, viste kuken og lo igjen. Da ting hadde eskalert såpass, sendte faren min meg en melding og spurte: «Hvor er du, sønn? Kom hjem, er du snill!» etterfulgt av: «Vi har gjester».

Fatemeh Ekhtesari
Fatemeh Ekhtesari er en iransk poet, redaktør og menneskerettsaktivist. Hun kom til Lillehammer som fribyforfatter i 2017, etter å ha blitt dømt til 99 piskeslag og 11 års fengsel for blasfemi og «forseelser mot den iranske stat». Lyrikken hennes har en tydelig politisk brodd, der den ofte tar opp temaer som ytringsfrihet og kvinners rettigheter og livsvilkår. I tillegg er Ekhtesari utdannet jordmor, og diktene hennes dreier seg ofte rundt fødsel, graviditet og abort. Siden 2019 er flere av diktene hennes tilgjengeliggjort på norsk, i samlinger oversatt av Nina Zandjani, Mohammad Izadi og Johanne Fronth-Nygren.
Utgivelser på norsk:
Å kysse en ørken. Å kysse en myr. (Antologi, 2019)
Vi overlever ikke (Lyrikk, 2020)
Hun er ikke kvinne (Lyrikk, 2022) 
Portrett av Fatemeh Ekhtesari

Foto: Linda Bournane Engelberth

På det tidspunktet befant jeg meg på toalettet i Ministeriet for kultur og islamsk rettledning. Jeg holdt på å kjemme håret og klistre det fast i en sideskill. Den første meldingen fra far leste jeg med et halvt øye. I speilet oppdaget jeg plutselig at halskjedet mitt syntes. Jeg kneppet igjen kragen, men så tenkte jeg at det ble for mye av det gode – at det hele ble tydelig fake, hvis jeg så ut som en islamist. Da far sendte den tredje meldingen, hadde jeg tatt av meg halskjedet og lette etter en lomme å gjemme det i. Far skrev: «Hest er uforskammet mot gjestene, sønn. Send meg en melding hvis du ikke kjører bil.» Familien visste ennå ikke at jeg hadde fått sparken fra den gamle jobben og måtte være på jobbintervju om en halvtime. Jeg tenkte som så at Hest lager da ikke så mye kvalm på egen hånd, og det går alltids an å roe ham ned med en alvorsprat. Men i den neste meldingen skrev far at Hest hadde ropt på Kalkun og Sjiraff, og nå befant alle tre seg i stua og var i full gang med å drite ut gjestene.

Da fru Parivash tok på seg hodetørkle og chador og stormet mot døra i full harnisk, kom Kalkun inn og stakk nebbet borti puppen hennes. Mor tok med seg fru Parivash inn på kjøkkenet og ga henne et glass vann. Fru Parivash holdt om puppene sine og lot som om hun var fornærmet, men innerst inne var hun glad for at puppene hadde vært gjenstand for forsamlingens fulle oppmerksomhet.

Da far sendte den neste meldingen, ble jeg skikkelig stressa. Ikke fordi han skrevat Sjiraff hadde slikket flintskallen til herr Javad, men fordi jeg hadde vært så fjern at jeg hadde møtt til intervjuet i olabukse. Det var fremdeles en halvtime igjen. Jeg gikk ut av ministeriet for å lete etter en butikk som solgte dressbukser. Det var dessverre ikke en eneste klesbutikk å se. I døråpningen til en mobil-reparasjons-sjappe stod eieren og hang. Han var omtrent på min størrelse, og hadde på seg pen bukse. Jeg forklarte ham situasjonen, og ba ham bytte bukse med meg noen timer. Det gikk han med på. Vi gikk bak kassa i den lille sjappa hans, vendte oss mot hver vår vegg, tok av oss buksene og utvekslet dem uten å snu oss. Jeg hadde ikke rukket å dra på meg buksa før far sendte en ny melding: «Hvor er du, sønn?» Jeg fikk fornemmelsen av at situasjonen var i ferd med å nå bristepunktet. Jeg bestemte meg for å svare så snart jeg hadde dratt på meg buksa, og si at jeg kom hjem om maks en time, men jeg ble opptatt med å takke og utveksle telefonnummer med bukseutlåneren, og glemte det hele.

På vei inn i ministeriet igjen fikk jeg en ny melding fra far. Han hadde med sedvanlig list klart å få dyrene til å sette seg i stolene. Dermed var situasjonen blitt relativt rolig, og gjestene hadde fått anledning til å skrelle agurker og appelsiner og fortsette samtalene om situasjonen på børsen og fru Tahmines tantes svigerdatters andre spontanabort.

Et kvarter senere satt jeg og pugget tronverset i Koranen i tilfelle de ba meg resitere det under intervjuet. Idet jeg mumlet: «Hans trones herredømme omfatter himlene og jorden, og…», og ikke greide å huske hvordan det fortsatte, tikket det inn nye meldinger fra far. «Hvor er du, sønn? Når katten er borte, danser musene på bordet» Jeg forstod ikke hvorfor far insisterte på fiffige formuleringer i tekstmeldinger. Det var som om han trodde at han fremdeles stod foran elevene i klasserommet, eller at meldingene var utdrag fra pensum.

I neste melding sto det: «Hest hvisket noe til Kalkun og Sjiraff. Så snudde de seg mot herr Mohammad og begynte å gapskratte. Herr Mohammad ble sur og grep fruktkniven og stormet mot Kalkun. Men han snublet i beinet til Sjiraff og falt i gulvet. Dyrene dine begynte å gapskratte igjen, og som om ikke det var ille nok, fikk han kniven i øyet.» Jeg var sikker på at Sjiraff hadde stukket ut beinet med vilje. Og jeg følte at far egentlig ikke var så fryktelig lei seg for at herr Mohammad hadde kompromittert seg på denne måten. «Ikke vær bekymret. Jeg har ringt etter ambulanse.» Herr Mohammad hadde jo tross alt vært forelsket i mor en gang i tiden. Han hadde bedt om å få gifte seg med henne, men bestefar hadde sagt tvert nei. Jeg vet ikke helt hva mor syntes om herr Mohammad den gangen, men av og til, når hun krangler med far, er hun flink til å minne ham om det, bare for å gjøre ham sprø.

Idet far skrev: «Hest svelget ungen til Fereshte i ett jafs», ropte de meg opp. Skal jeg dra hjem eller gå inn, lurte jeg et øyeblikk, men da husket jeg endelig «å bevare dem koster ham intet besvær» og oppdaget at jeg allerede sto foran intervjukomiteen. Jeg satte meg på stolen som var plassert kliss inntil bordet. Mobilen hadde jeg fremdeles i hånda, og meldingene fra far lyste på skjermen. Etter at hilsingen og de vanlige høflighetsfrasene var unnagjort, stilte en skjeggete mann det første spørsmålet: «Er du forfatter også?» Jeg ble paff. Hvordan visste han det? Jeg hadde jo ikke nevnt det i CV-en. Og ikke noe av det som hadde stått på trykk, hadde vært publisert under mitt navn. Et øyeblikk mistet jeg motet, men så tenkte jeg at alle som blir kalt inn til jobbintervju her får sikkert det spørsmålet. Det er jo tross alt Ministeriet for kultur og islamsk rettledning. «Nei, herre. Det vil si, med mindre du sørger for å lære meg ett og annet», sa jeg rolig. Jeg følte at jeg allerede nå hadde overdrevet rumpeslikkingen en smule. Men det virket som om de likte svaret.

Mens jeg svarte på neste spørsmål, så jeg ned og oppdaget at far hadde skrevet: «Kalkun prøver å … Parivash, sønn.» Far hadde unnlatt å bruke visse ord, men i hodet erstattet jeg prikkene med det verst tenkelige. Bildene som dukket opp fikk meg til å le. Den andre mannen bak bordet spurte: «Hva er det som er så festlig med fredagsbønnen, min gode mann?» Jeg skvatt til, og oppdaget at de så morskt på meg. Jeg sa: «Nei, altså, det var bare et minne som gjorde meg glad, herre, jeg mente ikke å spotte eller noe. Du skjønner, jeg ble kjent med kona mi under fredagsbønnen. Hun var blitt frastjålet skoene sine og gikk rundt barbeint i håp om å, ja … uansett, det endte med at jeg ga henne skoene mine og selv dro hjem barbeint, og det var sånn vi ble kjent med hverandre. Så hver gang det blir snakk om fredagsbønnen, blir jeg lystig til sinns.» Det virket som svaret tilfredstilte dem, men det lot også til at de undret seg over hvorfor jeg hadde oppgitt sivilstand ugift i CV-en min.

Jeg senket blikket og skumleste en ny hvor-er-du-sønn?-melding: «Herr Fariborz har stukket hånda i … til Hest for å dra ut ungen. Nå sitter hånda fast, og Fereshteh …»

Hvis de ansatte meg, kom jeg til å utføre enkelt kontorarbeid i en av avdelingene, så jeg forventet ingen inngående spørsmål. Likevel spurte en av herrene hva jeg syntes om boksensur. Det var det lett å svare på; jeg skulle jo ikke fortelle sannheten. Likevel ble jeg stressa og kjente at det rant noe ut av tissen. Bokseren min ble våt, og jeg ble bekymret for den lånte buksa. Den var beige, og jeg var redd flekken ville synes altfor godt. Jeg skiftet stilling og så at far hadde sendt enda en melding. Så snart intervjuet var over leste jeg hele: «Hest, herr Javad og Kalkun … De tre og Fereshteh og Fariborz … Ikke fatter jeg hvordan de klarte det. Parivash … med ... i et hjørne.  Det er ikke klart om … men Sjiraff brydde seg ikke en døyt om at … Det hadde vært fint om du kunne raske på litt, sønn. Ikke at du skal bekymre deg for oss; mor lager mat inne på kjøkkenet, og så ikke at … og … uansett, jeg holder deg oppdatert.»

Jeg gjettet at så godt som alle nå var innforstått med tingenes tilstand, og på hver sin måte hadde godtatt den. Jeg satte meg i bilen og kjørte hjem. Hele veien lurte jeg på om de kom til å ansette meg. Alt hadde forløpt på så underlig vis. Da jeg åpnet døren, kom far smilende mot meg med åpne armer. Mor kom også småløpende og ropte: «Hassan, kjære gutten min, de ansatte deg! De ringte nå nettopp.» Far sa: «Dette må jo være bedre enn den gamle jobben din. Kom, kom! Få deg en kopp te. Vel blåst!» Men jeg kunne ikke sette meg. Jeg sto med veska foran skrittet, mens den gule flekken ble større og større for hvert sekund.

↓ Last ned PDF med originalteksten på Farsi
Les alle tekstene
Våre hviskinger og skrik
Av Iryna Tsilyk
Forfatteren og «frihetens» paradoks
Av Joyce Carol Oates
GUD OG DEN SUBALTERNE PRATAR (FØRSTE TUNGAS GÅVE)
Av Maneo Mohale
Fornuft og mot
Av Ahmet Altan
Valget
Av Thorvald Steen
Hvor er du, sønn?
Av Fatemeh Ekhtesari
Om «Hviskinger og skrik»
Ytringsfrihet er en menneskerett. Samtidig ser vi at forfattere angripes både fra pressgrupper, myndigheter og med fysisk vold. Ytringsfrihetens rammer og utfordringer i vår tid diskuteres ofte og hyppig i radiodebatter og avisspalter, men hva tenker forfatterne selv? Hvilke perspektiver kan de gi oss på disse problemstillingene?

Stiftelsen Litteraturhuset inviterer et utvalg toneangivende internasjonale skjønnlitterære stemmer til å reflektere over ytringsfrihet i bredeste forstand – gjennom litteraturen.

Antologien Hviskinger og skrik presenterer seks tekster som gjennom prosa og poesi, essaystikk og skjønnlitteratur forsøker å sette ord på hva ytringsfrihet betyr og på hvilke måter den er under press. Flere av dem skriver personlig om hvordan de selv har opplevd angrep på egen ytringsfrihet, deres rett til å være den de er og skrive det de vil.

Hvilke nye perspektiver åpnes opp når vi beveger oss inn i det litterære rommet?