BOLIG – Da vi mennesker ikke har hatt beskyttende pelsvekst på tusener av år, bortsett fra det lille håret vi har på hodet, på kjønnsdelene og i armhulene, finnes det knapt noe mer eksistensielt for vår art enn boligen, huset, hjemmet, vårt tak over hodet. Likevel er ikke det å ha et sted å bo en menneskerett, det er ikke forankret i FNs menneskerettighetserklæring. Artikkel 13 nøyer seg med å tilkjenne hver homo sapiens retten «til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser». Men «fritt» er et svært tøyelig begrep, og «oppholdssted» veldig vagt, verken hus eller bolig, og i hvert fall ikke et hjem. Vi kan altså ikke sette likhetstegn mellom hjem og hjemland, for ifølge FN-konvensjonen har jo alle rett til å vende tilbake til sitt land, selv når de ikke lenger har noe hjem der, like lite som de har klart å skape seg et hjem i et fremmed land. Dette er et velkjent dilemma for flyktninger fra alskens krigsområder og for slike som har reist til andre land på grunn av sosial nød. Om «lykken står dem bi», får de kriseinnkvartering av statene som er mer eller mindre villige til å gi dem opphold på midlertidig eller permanent basis, et provisorisk tak over hodet som de gjerne setter i stand selv, eller til og med en bolig, som oftest i brakker eller konteinere eller på institusjoner drevet av frivillige organisasjoner. Skulle det lykkes dem å få oppholdstillatelse eller bli tilkjent retten til asyl, kan de deretter begi seg ut på leting etter en bolig; denne boligen vil i de fleste tilfeller være en leiebolig og i sjeldne tilfeller en enebolig, altså et selveid hjem som i dag koster minst en halv million euro i Tyskland og ellers i Vest-Europa. Dermed konkurrerer flyktninger, «immigranter» og statsborgere fra diverse «vanskelige» EU-land med dem som enten er født i storbyene på «det gamle kontinentet», eller som har bodd der lenge. Men i en by som Berlin finnes det altfor få leiegårder, og knapt noen rimelige leiligheter, og det blir stadig færre av dem, i takt med det hurtig økende behovet. I min hjemby (Berlin) er omtrent 50% av alle utleieboliger eid av foretak eller aksjeselskap som utelukkende er interessert i profitt, postkasseselskaper med adresse i Canada, på Isle of Man eller i Luxembourg, som har som mål å forvandle leieboliger til boligeiendom. Så er det å lete etter bolig, gjerne i fem år eller mer, det gjelder ikke bare de (relativt) nyankomne – og hva skjer så? Mange av de boligsøkende drar til slutt frustrert tilbake til sine opprinnelsesland, som fremdeles er herjet av krig og ikke gir dem noen mulighet til å skaffe seg et arbeid som kan hjelpe dem og deres familier til å få seg et hus eller en form for bolig. Andre gir opp, de blir enten boende i sitt provisoriske krypinn eller flytter ut «på gata». Heretter er de bostedsløse i likhet med tusener andre: «innfødte», asylberettigede, øst-europeere, «ulovlige» innvandrere som ikke lenger eier noen ting og ikke aner hvor veien går videre, som må skjule seg. De som ønsker det, og også de som ikke ønsker det, kan se dem: i Berlin, i Paris, i Oslo, på Lesbos, i de «tvangsfraflyttede» rivningskvartalene i Istanbul, rundt leirbål der noe putrer over ilden …
Foto: LCB
Men en dag kom coronaviruset, som siden har påvirket livsforholdene våre negativt, en katalysator for den verdensomspennende sosiale uretten. Nedstengninger, portforbud, reise- og kontaktforbud var et faktum, og er det fortsatt. Vi mennesker skulle, ja vi måtte, med trussel om høye bøter og til og med fengselsstraffer, holde oss «hjemme»; våre hus og leiligheter ble til karantenestasjoner, isolater, til vern mot en epidemi «av bibelske dimensjoner» som herjet i alle land. Også Rilke herjet, i hvert fall i sitt opprinnelsesland. «Den som er hjemløs nå, vil aldri bygge, / men varig føle hvor forlatt han lever. / (…) og vandrer i alleen med sin skygge, / urolig, uten mål, blant blad som svever.» Slik lyder noen av strofene i Rilkes dikt «Høstdag», som gjerne ble sitert i tyske medier i begynnelsen av pandemien, også av sjeler som egentlig ikke har et særlig nært forhold til poesi, og som på denne måten stakk fingeren i et helt spesielt sår. For hva med de som «vandrer i alleen med sin skygge, /urolig, uten mål», som verken hadde eller har noe hjem eller en bolig, som satt i gågater med ansiktet blottet eller forskriftsmessig dekket av munnbindet, og verken kunne tigge til seg småpenger i mangel av medlidende flanører, eller stille sulten på slumstasjoner og suppekjøkkener? De andre som ennå våget seg ut, i hemmelighet eller med spesialtillatelse, registrerte dem nå i større antall enn noen gang tidligere. Har koronaen forandret noe på situasjonen til de ikke-bofaste, de «prekære eksistensene», som Berlin-avisen Morgenpost kalte dem? Lite eller ingenting. Greit nok, i Tyskland fikk de som ønsket det vaksine, antagelig mer for å beskytte allmennheten enn dem selv. Men bygde man hus til dem? Ble de tildelt leiligheter? Blir de kummerlige soveplassene deres i større grad respektert av ordenspolitiet? Har politiet sluttet å jage dem når butikksjefen på et eller annet supermarked ikke liker synet av dem?
Hus, hjem, bolig, kall det hva du vil; det vi trenger, særlig ettersom vi lever i en stadig mer menneskefiendtlig verden med klimaendringer, økende militære konflikter, befolkningsvekst og økonomisk ustabilitet, er en grunnleggende rett til å bo, som også burde skrives inn i FNs menneskerettighetserklæring. Dyrevernsorganisasjoner kan glede seg over stor oppslutning i de velstående delene av Europa og verden, men når det gjelder menneskerettigheter, er det fortsatt «mye å gå på».
Ja, vi må bygge hus – ikke villaer eller selveide eneboliger med parker og hager rundt (dem finnes det mange nok av fra før), men fleretasjes gårder med utleieboliger som folk har råd til, der helt forskjellige mennesker kan bo under samme tak, hus for barnerike familier, hus for musikere, hus for folk som er glade i hunder og katter, hus for eldre, hus for sånne som motsetter seg kategorisering, og mellom disse husene trenger vi ikke gjerder, ikke murer, ikke vektere, men trær, dammer, boltreplasser, kinoer, teatre … Kort og godt: Her på planeten Jorden, som dessverre er truet av ingen andre enn nettopp oss, trenger «konseptet bolig» politisk engasjement, kommunalisering, tilpasning til «sosiale standarder» som faktisk (og snarest!) gjør rett mot vår art.