Hjem
Av Ebru Ojen

Da jeg sprang, eller snarere fløy, vekk, så langt vekk jeg kunne, fra det som hadde utrusta meg med skjoldet, alt det ytre som utgjorde en stor del av meg – det legger jeg ikke skjul på – var det murveggene jeg skilte lag med.

Jeg var 16 år, og flykta hjemmefra!

Fluktplanen var lagt et år i forveien. Til å begynne med hadde den ikke hatt så mye å si. Det var nok å vite at jeg skulle dra. Det gjaldt å trå forsiktig, ta ett skritt om gangen til jeg skred til verket, og var det noe jeg kunne, var det å trå forsiktig. Under føttene mine var det ei glatt sky som kunne ta meg hvor som helst og langt av sted når tida var inne. Spørsmål som hvor og hvordan jeg burde flykte, gnagde som mark i hodet mitt. Mange dager gikk med til å gruble over hvilken vei jeg burde velge, hvem som burde få vite hva, og om det var tryggest å reise med buss eller fly.

Etter flere søvnløse netter, tenksomme dager og timer bestemte jeg meg. Å reise med buss kunne by på problemer, derfor skulle jeg kjøpe meg en flybillett.  

Ebru Ojen
Ebru Ojen (f. 1983) er en kurdisk forfatter bosatt i Istanbul. Etter å ha studert opera ved universitetet, begynte hun å skrive, og hennes tre kritikerroste romaner har gjort henne til en voksende litteraturstjerne i Tyrkia. Forfatterskapet hennes tematiserer blant annet biopolitikk og samspillet mellom kropp og rom, samt statens og familiens undertrykkende innvirkning på enkeltmennesket og konflikten mellom natur og samfunn.
Utgivelser (utvalg):
Aşı («Vaksine», 2014)
Brent jord (drama, 2015)
Et Yiyenler Birbirini Öldürsün («Kjøttspisere dreper hverandre», 2017) 
Lojman («Losji», 2020)
Portrett av Ebru Ojen

Foto: Kıraathane Archives

Ettersom jeg var skrapa, framsto det å fly som et vanskelig oppnåelig mål, men jeg måtte bare skaffe meg de pengene på en eller annen måte. Helst ville jeg at alt skulle løse seg på flekken, men jeg var nødt til å ta det med ro, et langt år lå foran meg. Uansett måtte jeg samle alle krefter for å kunne fri meg fra den vrøvlerøysa av et hjem.

Det var alltid noe falskt, litt svikefullt, over stedet jeg bodde. Så lenge jeg hadde kjent meg sjøl, hadde stedet fått meg til å føle at det hadde noe uoppgjort med meg, og det nøyt å forhandle med meg om sjelen min. Tankene mine blei møtt med hånflir, og det gikk ikke et sekund uten at jeg blei plaga med ord som blei gjentatt om og om igjen mens jeg så for meg hvordan stedet reiste seg og vrengte kjeften sin i form av murveggene sine mot meg.

Snudde jeg ryggen til, kjente jeg hvordan øynene sperra seg opp og fulgte meg i nakken. Følelsene jeg fikk da, var ikke til å holde ut. For å bli fri måtte jeg tie stille om planen jeg fulgte over et helt år og tilpasse meg alt og alle. For å virke troverdig måtte jeg på tvers av alles forventninger spille rollen som en lydig, føyelig og snill tenåring, så ingen skulle legge merke til noe den dagen jeg flykta.

Det første jeg gjorde, var å sette opp ei kort, men målretta, liste over vaner jeg trengte å endre, og innføre en egen militærdisiplin for å kunne overse alle plagsomme ord og oppfatninger som holdt på å gå meg på nervene.

Til å begynne med blei folk overraska over at jeg var så rolig, men etter hvert vente de seg til det og tolka utviklinga som en vanlig modningsprosess. Jeg fortsatte med det fordekte spillet, utførte raskt alt jeg blei bedt om, og sørga for at alle var fornøyde ved å hjelpe til mer enn jeg strengt tatt trengte.

Hver dag la jeg penger til side for flybilletten. Jeg regna ut hvor mye jeg ville trenge for å klare meg inntil jeg fikk en jobb på det nye stedet, og undersøkte hva slags arbeid jeg kunne få der: Det var jobber på restaurant og kafé og i bokhandel.

Da det nærma seg dagen da jeg skulle flykte, hadde jeg gjort alt jeg trengte for å skaffe meg billetten som planlagt. Problemet var bare at jeg i takt med at året gikk mot slutten, hadde begynt å tru på hva hjemmet mitt sa. Noen ganger var jeg sikker på at stemmene var innbilninger i mitt eget hode, andre ganger, når det intense maset tok overhånd, tenkte jeg at hjemmet virkelig krangla med meg.

«En kjempe så stor at du ikke kan se over haka på den, kan komme til å knuse deg før du veit ordet av det!» Jeg hørte ofte denne setningen, jamrende, lavt og insisterende … Den kverna rundt i hodet mitt. Stemmen fikk kropp i form av en kjempe som trampa rundt i hjernen min, tett innpå sjelen. Det var som om sola som gikk ned bak fjella, sendte de siste lysstrålene sine inn over menneskeansikter i mørke land og trua med ikke å stå opp mer. Slusene åpna seg for oppdemt negativitet, som ikke kom utenfra og inn, men spredde seg fra øret mitt og ut i rommet som en malstrøm av indre akkresjoner. Lydene varte ei stund. Denne ufordragelige tingen satt virkelig på tunga mi og hindra meg i å snakke. Munnen min var sydd igjen med metalltråd.

Sjøl om hengivenhet var en av de fremste manglene i forholdet mellom oss, kunne jeg ikke ha forutsett denne livlige passiaren.

Jeg betrakta kjempen med et smertelig kjæresteblikk. Jeg ville sette meg i fanget på den og bli sittende så lenge jeg orka denne triste, varme følelsen. Samtidig higa jeg etter sjøltilliten jeg skulle få når jeg blei fri.

Orda kom ut i feil rekkefølge. Det var som om den hadde ei varm potet i halsen. Den lot skjellsorda hagle over meg, rakka ned på planene mine, og ga meg motbydelige formaninger, som blei gjentatt som merkelige refreng.

Jeg stritta imot, holdt meg opptatt med egne ting for ikke å høre stemmen. Igjen tenkte jeg gjennom hvor jeg skulle bo, hvilke mennesker jeg kunne stole, og hvor lenge jeg kunne klare meg på pengene jeg tok med meg. Jeg måtte være sterk nok til å tåle de ulykkene som ville ramme meg, legge følelsene bak meg og gå sjølsikkert det nye livet i møte.

Så lenge jeg forberedte meg, fortsatte hjemmet, som lyste svakt i bildet jeg hadde av framtida, å snakke uten å trekke pusten. En strøm av bekymringer, svada og spydigheter. Stemmen hiksta at den uansett ikke skulle gi slipp på meg, men kaste ulykke over meg på den ene eller andre måten.

Dagen da jeg skulle flykte, blei svakere jo nærmere den kom, og de siste dagene tok maset overraskende slutt. Men nå hadde stemmen satt seg i hjernen min. Om den ikke snakka, fikk jeg den på gli. «Skam,» sa jeg til meg sjøl, «så skulle du finne på det også?» Banneorda hagla. Håpet om et nytt liv var ei spire jeg hadde holdt skjult for alle og i hemmelighet dyrka inni meg, men jeg knuste den og hindra den i å vokse videre. Jeg gjorde narr av meg sjøl. Å dra til et sted du ikke kjenner uten fem øre, flykte fra tinga som gjør deg til deg, og tru at du skal legge alt bak deg, sa jeg, er bare sånt som ynkelige krek kan komme på.

Noen ganger skapte jeg ikke bare stemmen inni hodet, jeg kledde den i kjøtt og blod og lot den tre fram mellom leppene mine. Jeg holdt meg for øra for å unngå støyen, gjømte meg i hjørnene på rommet og venta på at torturen skulle ta slutt. Jeg klagde til Gud og ba han fjerne stemmen.

Men Gud, som er guden til foreldrene mine, er ikke lenger min, det sier jeg av hele mitt hjerte, og han belønte ikke dem heller fordi de var gode disipler, men snarere fordi de var gode mennesker med et nyfødt barn, altså meg, som blei velsigna med mot. Til gjengjeld forventa de at jeg ikke skulle skuffe noen, men bruke gaven som ble svært få til del, den var en æresbevisning fra Gud. Jeg var i ferd med bruke opp gaven fra denne trioen altfor tidlig og sløse bort velsignelsen på en alminnelig lengsel.

Men nå pekte de på den kjempen som jeg ikke hadde sett over haka på, den gikk i ett med huset som for å hevne seg.

På den andre sida rykka dagen stadig nærmere. Om nettene klargjorde jeg fryktsomt veska mi, kontrollerte billetten, og telte pengene om og om igjen. For at de ikke skulle skjønne noe, gjorde jeg det alltid mer forsiktig enn forrige gang.  

Tida gikk fortere enn forventa.

Der jeg for kort tid siden hadde traska gatelangs, snakka med meg sjøl og gleda meg over små hendelser i dagliglivet, hadde jeg ikke kunnet forestille meg at det skulle gå så fort å legge disse dagene umerkelig bak seg. Spenninga var på topp rett før den store dagen, jeg klarte ikke sitte i ro. Hjertet slo i halsen, og hodet mitt holdt på å sprenge. Jeg var så redd for å bli tatt og lengta sånn etter det øyeblikket da jeg skulle bli fri, at jeg begynte å blande hender og føtter og gjorde helt utrulig klumsete ting. Da jeg satte meg ved middagsbordet for siste gang den kvelden, la de merke til at det var noe rart med meg, jeg skalv, var fraværende og stressa.

De kasta seg over meg med spørsmål som om det var et avhør. Men da de ikke fikk noe ut av meg, bestemte de seg for å la meg være i fred.

Den natta fikk jeg ikke blund på øynene. Jeg kikka på veggene i rommet og tenkte at det ikke trengte å bli sånn. Fantes det ikke en bitteliten ting her som kunne holde meg tilbake? Et smil, et ansiktsuttrykk som røpte et snev av forståelse, et par ord som om ikke kjærlige i det minst holdt fram noe av det jeg var flink til, framfor svakhetene mine?

Det var som om jeg snakka et språk fra fjerne land. Det jeg sa, ga ikke mening verken for veggene eller for familien min, som jeg hørte innenfra stua. Å klage var som å klemme en blekksprut. Jeg følte bare sorg og ensomhet.

Så fort sola brøyt gjennom, gjorde jeg meg klar. Det var en vemodig, fryktelig morgen. Løgner fulgte med meg og omga meg på alle kanter. Jeg uttalte dem fordi de fikk meg til å kjenne at jeg levde. Jeg forlot hjemmet der jeg ikke hadde opplevd så mye som et øyeblikks kjærlighet. Mangelen på kjærlighet var i ferd med å redde meg. Den fikk meg til å ta det første skrittet på veien til frihet. Den tanken oppfylte meg og gjorde meg til en skjør juvel.

Jeg måtte komme til meg sjøl. Jeg hadde venta tålmodig i et år og nærma meg slutten. Jeg trossa murveggene. Nå var det dem mot meg, jeg hytta med nevene. Jeg var stolt over min egen listighet og koste meg med at jeg ved hjelp av et par lekne ord hadde tatt meg forbi to mulige feller.

Jeg kjente hvordan spenninga løste seg opp i små smil i magen. Sammen med den merkelige formen for likegyldighet som skulle føre meg ut på så mye rart, sørga motet mitt for at fortida løste seg opp i møte med de uknuselige murveggene.

De skulle bli igjen sammen med klagene og forbannelsene.

Sammen med dørene, speila, vinduene og møblene som jeg kjente, mistet jeg av syne den fullkomne, terrorliknende troløsheten min som hang ved disse gjenstandene da jeg frigjorde meg fra min egen forkjærlighet for dem.

Når alt kommer til alt, betyr et fullkomment hjem en fullkommen gud. En ufulkommen skapning har ingenting i et fullkomment hjem å gjøre.

Jeg har ingenting der å gjøre. Jeg er et produkt av manglene deres. Jeg slengte det de var glade i ansiktet på dem og skreik så de skjemte seg. Mens de skapte meg for at jeg skulle falle i synd, plasserte de tanker om bygninger i et hjørne av hodet mitt, der jeg skulle søke tilflukt og be om tilgivelse for alt jeg hadde gjort.  Og nå er bygningene forlatt, som vrak i fortida, uten den oppmerksomheten de hadde venta seg.

«Uten lydighet og respekt er alt dette meningsløst,» ropte de til meg ovenfra idet jeg la dem bak meg.

Jeg lot som om jeg ikke hørte dem og slapp veska mi i bakken, min egen fallitterklæring. Jeg skulle gå aleine, kliss naken, uten å ta med meg noe av det som var deres, uten håndkle eller hårbørste og uten en følelse, uten å synes synd på noen.

Jeg tviholdt på billetten min i handa.

Nå gjensto kun et skritt. Å gå om bord i flyet! Hjertet mitt pumpa sterkere og sterkere, jeg hørte hovedpulsåra. Siden det kunne dukke opp kjente, skjulte jeg ansiktet og løp som et forvirra dyr fram og tilbake på flyplassen som jeg så for første gang i livet. Det var ikke til å unngå at jeg skalv på handa, pusta raskt og blei bleik i ansiktet da jeg rakte fram billetten.

Jeg var redd de skulle stoppe meg, binde meg på hendene og slepe meg tilbake dit jeg kom fra.

Da jeg til slutt gikk om bord i flyet, var jeg så tørr på leppene og i munnen at det ble vanskelig å puste. Alt som skjedde, var så fremmed for meg. Jeg var overraska over meg sjøl. Jeg hadde holdt ut og venta og til slutt kommet meg så langt. Det var så kort tid igjen, til fortida skulle ta slutt og framtida begynne, så kort tid igjen til å fly!

Hver gang jeg tok et skritt fram, greip de tak i buksebeina mine for å hale meg inn i den klamme, verkende omfavnelsen sin. Jeg holdt ut, sto imot!  Fortsatte å stønne og vri meg unna.

Jeg snurrer på ei skrangle jeg har i handa. Et nytt liv, som gir lyd fra seg.

Jeg var ei åpen slette, det understrekte jeg! Lot hemninger fare, slapp ut magen og slengte med armene uten å bry meg om blikka som blei retta mot meg.

Jeg var en elektrisk personlighet, sendt mot kilden til kjernen i min egen bakke, som jeg fortsatte å gå mot.

Hvem kunne stoppe meg, hvem?

Presset meg utfor stupet, hvem?

Jeg var omgitt av mennesker, fastspent i setet, overlatt til meg sjøl og lo høyt. Vingene kløyvde hjertet mitt og slo ut til begge sider. Blodige vinger stenka med størkna hjertebiter, søte, fjærkledde, doggete, friske, rette og varme, beksvarte som hevngjerrige vinger i en kråkeflokk.

Endelig var jeg om bord på flyet! For første gang i livet skulle jeg fly. Hjertet mitt banka og snart var jeg over skyene. Sammen med metallskroget la jeg fortida bak meg. Hvite klumper og dotter ... Alt blei igjen under skyene, på jorda et sted. Men jeg var fra og med nå et av de vesena som flyr over skyene og sprer seg ut over himmelen.

Lyder fra mikrofonen; vi flyr høyt, veldig høyt. Vi flyr, sier piloten, vi flyr. Jeg skjønner han godt, jeg vet at vi flyr.

Vi svever høyt! En forskjell bare: Piloten snakker rolig fra plassen der han er vant til å sitte, og velger orda sine med omhu, mens jeg slår ut vingene for første gang, og spyr.

Flyvertinna henter ei flaske vann og spør om det går bra. Jeg griper om ei hand, klemmer den og spør forsiktig: "Ingen vil vel stoppe oss nå?" "Nei, ta det med ro, ingen kan stoppe noe som flyr," sier hun. Jeg er noe som flyr. Ingen kan stoppe meg!

Les alle tekstene
Hjem
av Simon Stranger
Bolig til alle!
av Katja Lange-Müller
Hejar
av Sîdar Jîr
Jeg er også Sápmi
av Kathrine Nedrejord
Vind-auge
av Eyşana Beravî
Hjemmets fundament eller Nytenking om fundamental fremmedhet
av Ayhan Geçgin
Hjem
av Ebru Ojen
Frå ringeklokketavlene
av Dagmara Kraus
Om prosjektet
Prosjektet Literature Beyond Borders er et langsiktig samarbeid mellom litteraturhusene Stiftelsen Litteraturhuset, Kıraathane i Istanbul, Wêjegeh Amed i Diyarbakir, Literarisches Colloquium Berlin, Paul Celan Literaturzentrum i Chernivtsi. Prosjektet har som mål å styrke litteraturen og forfatterens frie stemme.
Les mer om prosjektet