Så jeg sa ingenting.
               I stedet sprang jeg på toalettet så snart hele seansen var over, og dro av meg kofta, mens jeg grein. Jeg skulle uansett skifte. Jeg skulle videre til et annet oppdrag som skulle forløpe uten kofte, men aldri har jeg dratt av meg så uvørent. Og aldri har det samtidig gjort så vondt. Jeg trur jeg som et lite, forskremt barn ringte mora mi for moralsk støtte, og fikk den også. Det er tross alt hun som begynte å kle på meg og søstrene mine kofter fra vi var små. Jeg har utallige familiebilder, barndomsfotografier hvor jeg har på meg kofte. Og på ingen av dem, om de var tatt på kysten av Finnmark eller i de indre delene av fylket, i Karasjok, kunne jeg snakke språket. For mamma, som kan samisk, blei det aldri naturlig. For søskenbarna mine, derimot, som vokste opp i Karasjok, var det det. Så sjøl om jeg ikke snakka samisk, kan jeg mange ord, enkelte av dem trudde jeg var norske, fordi de var så integrert i dagliglivet, som titler på familiemedlemmer, áhkku, áddjá, ipmi. Jeg var også vant til at mamma alltid svarte på telefon, slik hennes far hadde gjort til henne: Ná han dál odne? Som vi instinktivt forsto at betød noe tilsvarende, halvt ertende, hva er det nå for noe mas?
               Det er altså ikke det språk i verden jeg har lytta mer passivt til og hatt mer rundt meg uten å forstå fullt og helt enn det samiske. Det kunne jeg fortalt han fyren. Det kunne jeg sagt. Jeg kunne spurt han om han mente at vi var komiske også som barn, da mora vår kledde oss opp til bryllup, barnedåper eller andre festlige anledninger i kofte. Jeg angra på det. At jeg ikke hadde sagt noe mer. Noe om at et samiskkurs til eller fra, ikke ville rokka ved hele oppveksten min og voksenlivet mitt.
               Men det jeg hadde mest lyst til å si noe om var all den dritten – uten å unnskylde uttrykket! – jeg hadde fått på kjøpet. På kysten av Finnmark fordi samer og det samiske blei ansett som en trussel da jeg vokste opp. Det florerte med konspirasjonsteorier om at samene ville fortrenge nordmenn fra området, og sto bak diverse andre politiske hindringer for kystbefolkninga. Det var en sterk mistillit til det samiske. Retorikken kunne være nokså aggressiv. Også fremfor meg. En klassekamerat av meg sa det en gang: Kommer det en same hit til bygda, så henter jeg jaktgeværet til pappa. Det var sjelden subtile kommentarer, det var sjelden rom for feiltolkning. Og de visste alle at jeg var samisk, men sa det likevel. Så, da vi seinere flytta sørover, fulgte det med meg. Da uten konspirasjonsteoriene, men mer som en vits. Hun er same. Underlige folk, ofte portrettert som enfoldige fylliker på statskanalen, i rare klær som joika. Så om jeg ikke var samisk nok for denne fyren som hadde tatt dette språkkurset, så var jeg samisk nok for resten av skolegården sørpå og nordpå. Jeg var samisk nok til å kjenne skammen over spøkene. Jeg var samisk nok til å kvie meg for å ta på meg kofta til syttende mai. Jeg var samisk nok til å ville skjule at jeg var samisk den gangen. Jeg var samisk nok til å skamme meg. Men tydeligvis ikke, ifølge denne fyren som hadde bestått språkkurset, samisk nok til å være stolt.
               Når jeg sto der på toalettet og kledde på meg hverdagsklær igjen, formulerte jeg mulige svar. Bitende replikk etter bitende replikk. Jeg ville så gjerne si noe tilbake. Jeg ville så gjerne riste av meg stempelet som utkledd han hadde gitt meg. Få det vekk.
               Men mest av alt håpa jeg, det må jeg innrømme, at jeg aldri ville møte noen som han igjen.

               Å være eller ikke være samisk.
               Det høres enkelt ut.
               Det høres ut som et valg.
               Jeg opplever det ikke som et valg.
               Jeg opplever det som at det er mennesker som i enhver sammenheng velger for meg. At det er opp til omgivelsene til enhver tid å bestemme hvem jeg er. Som regel tydelig, klart. Du snakker ikke språket? Ja, da er du ikke samisk. Mora di er fra Karasjok? Ja, da er du samisk. Har dere rein, da? Kan du joike? Du kan ikke gå i bunad, ditt plagg er kofte. Hvorfor går du i kofte, du? Det blir komisk, som et kostyme på deg. Du kan ikke. Du må. Du er. Du er ikke. Omgivelsene har alltid gnagd på identiteten min, tygd og tygd, og spytta ut resultatet. Og jeg har justert meg og justert meg.
               Det har kosta.
               Det koster.
               Slik hender det jeg føler meg.
               Som en hjemlaus.
               Som ei som reker i tomrommet mellom gruppene.

Det var ikke jeg som valgte vekk språket heller.
               Det var besteforeldrene mine.
               Eller oldeforeldrene mine på pappas side.
               Det skjedde kanskje ikke samtidig, men det skjedde.
               Og det skjedde ikke bare i min familie.
               Det skjedde i alle familier, nesten alle familier, at man følte seg tvunget til å ta et valg. Det blei stadig vanskeligere å holde på språket, særlig etter at samisk blei forbudt å bruke i den norske skolen. Det var vondt for samiske barn å troppe opp til første skoledag og ikke skjønne noe. For de fleste unger handler skolestart om å lære å lese og skrive, ikke om å miste et språk og en kultur. Men slik var det. Og så vondt gjorde det at stadig flere av mine forfedre, oldeforeldre, besteforeldre valgte vekk samisken. Noen av dem mista ikke bare språket, noen mista hjemmet sitt, blei sendt langt vekk på internatskoler og fikk ikke sett familien sin annet enn i ferier. De mista tilhørighet. De blei rotlause, kanskje. Noen kjente seg foreldrelause etterpå, for de som hadde vært så nære før de reiste hjemmefra, blei til fremmede i løpet av noen skoleår, som onkler og tanter, heller enn foreldre. Det var resultatet av en villet politikk.
               Nei, kanskje ønska de ikke å skape rotlaushet og skam.
               De ville sagt at de hadde gode intensjoner.
               De ønska bare å fjerne det samiske så fort som mulig.
               Det må ha virka mest smertefritt å gjøre det via ungene.
               Ta dem ut av familiene sine og fornorske dem.
               Men å presse på dem en ny identitet, er ikke så enkelt.
               Det følger med et tap.
               Man drar planta opp med føttene og setter den i ny jord og forventer at alle minner om det gamle, det som var, skal forsvinne, bli vekk. Det gjør det ikke. Det blir sår, og sårene går over i frøene, så neste plante som vokser opp, kjenner på de samme smertepunktene.
               Så her er jeg, en fornorska same.
               Eller en nordmann utkledd i kofte.
               Alt ettersom hvem du spør.

Etter den episoden med han fyren begynte jeg å leite i fortida.
               Jeg er ingen slektsforsker.
               Jeg kjenner ikke noen iver der.
               Jeg ville bare – trur jeg – finne meg sjøl på kartet.
               Eller lage et kart av meg sjøl, hvor foreldrene mine, deres foreldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre kom fra. Bare gi det et landskap. Barndommen mellom kyst og innland, det nåværende, mer rotlause livet mitt i Paris, Frankrike, hvor er jeg i dette, hvor finner man meg. Forfedrene mine kommer fra fire land, men én nasjon.Forfedrene mine er født i Norge, Finland, Sverige, Russland, forfedrene mine er alle født i Sápmi, og nesten utelukkende nord for polarsirkelen. Forfedrene mine var laksefiskere, var småbrukere, reingjetere, noaidier, siida-ledere, lappefogder, de fleste av forfedrene mine forsvinner fra arkivene, så snart man går lengre tilbake i tid. De fleste av forfedrene mine var, antakeligvis, språkmektige, snakka antakeligvis mer enn ett språk. De fleste av forfedrene mine så antakeligvis ikke på riksgrensene, både før og etter de kom, som reelle grenser, fordi de bevegde seg over og tilbake som det passa dem. Når jeg stikker små knappenåler utover kartet, når jeg ser på det for å finne ut hvor jeg kommer fra, fylles nesten hele Sápmi opp, prikkene brer seg utover, og jeg skjønner at jeg ikke kommer fra ett sted, men et område. Sápmi. Det renner like lite reint blod i årene mine som det gjør i noen andres. Det er ikke bare samisk blod, det er norsk, kvensk, finsk, svensk og til og med jødisk å finne. Men mest av alt samisk, mest det. Forfedrene mine er ei fortelling om et annet Norden enn den jeg blei fortalt på skolen. Forfedrene mine var minst like mye i bevegelse, bare på andre måter, som jeg er. Og i slekta mi er det stadige kamper om versjoner, steder, landområder, tilhørighet. Mange av forfedrene mine har hatt god grunn til å lyge vekk det samiske. Mange av forfedrene mine har gjort nettopp det.Disse historiene står det ikke noe om kirkebøkene eller folketellingene.Disse historiene har vandra fra munn til munn, upålitelige munner, med egen agenda, som har ville stryke eller svekke saken, det samiske, alt ettersom. Det var et konfliktfylt emne også før foreldrene mine møttes, innland og kyst, samisk og fornorska, blei ikke bedre etterpå, sjøl om det er noe rørende i møtet, to representanter fra hver sin part, som ellers mistrur hverandre, går sammen, skaper en familie.
               Det kunne vært ei historie om forening.
               Noe som fukta kinn i kinosaler.
               Forenkla er det slik.
               Sannheta er alltid mer komplisert.

Man kunne ha sagt at foreldrene mines møte, min mor og fars møte, var en tilfeldighet, en usannsynlig tilfeldighet. Et brudd med normene. Men så vilkårlig er det ikke.
               Faren min er fiskersønn.
               Faren min vokser opp i det vesle fiskeværet Kjøllefjord.
               Faren min drømmer også ei stund om å ta over, men bestefaren råder han fra det.
               Hjemme hos faren min snakkes det ikke om det samiske.
               Det er ikke et tema, det er ikke interessant. Det snakkes om fiskeri, om arbeidernes kår, om fremtida, om urettferdighet, om trålerne og faren de representerer. Det snakkes ikke om det som allerede er forbi. Det samiske er forbi. Et tilbakelagt stadium. Men faren min veit at morfaren hans har jobba som tolk fra samisk til norsk. Faren min veit at farmora har slekt og røtter i Kautokeino. Men det er over, forbi. Det er slipt vekk, feid unna. Slik fisket også skal forsvinne ut av slekta i dette leddet.
               Faren min tar seg utdannelse.
               Faren min er tallenes mann.
               Faren min måler og vurderer før han tar en avgjørelse.  
               Men ikke bare.
               For hadde han målt og vurdert, ville han sett seg ut ei anna enn mora mi.
               Men faren min vil dette, han vil mora mi. Faren min drømmer ikke om det som ligner han sjøl, fisket, fjorden, båtene. Faren min drømmer seg vekk. Han sier dette, gjerne etter et glass vin til oss døtrene:
               Jeg drømte om å møte ei samejente på vidda. Han møter ei samejente på puben i Kjøllefjord. Faren min hadde en rekke idrettsverv, mora mi jobba med kultur, og dette gjorde at de hadde noe å diskutere den første kvelden. De begynte å snakke. Idrett, kultur, språk, politikk, offentlig forvaltning. Etter midnatt en gang syntes faren min at det blei nok snakk, og glemte sin egen sjenanse et øyeblikk. Nå får det være nok, sa han. Og kyssa mora mi.
               Og i dagboka si samme kveld eller litt seinere skreiv mora mi at hun hadde møtt mannen hun skulle gifte seg med. Åtte måneder seinere lagde de meg.
               Mora mi og faren min er typiske klatrere.
               De fikk repet i hendene og en første dytt av foreldrene sine.
               De hadde begge tatt steget opp og fått seg utdanning. De var en del av en sånn generasjon, en generasjon på vei oppover, en generasjon av bedre økonomi, flere muligheter.
               Seinere gifta de seg. Faren min i kvit, skinnende dress, mora mi i brudekofte, fylt til randen av glitrende søljer og ei krone av en koftelue. Jeg krabba rundt da, kanskje under bordene og rundt ballongene, allerede født. Jeg var lita, jeg var ønska.
               Jeg er ei forening mellom innland og kyst, er jeg ikke?
               Som søstrene mine?
               Født i Sápmi, nå boende i Paris.
               Og hvis jeg noen gang støter på han igjen, fyren som hadde tatt samiskkurs, så vil jeg ikke holde munn, så skal han få lytte, så vil jeg fortelle.
               Men hvordan fortelle denne historia uten å høres selvmedlidende ut.
               Hvordan forklare hvordan jeg først av omstendighetene, av min egen eksistens, blei tvunget inn i mellomrommet mellom to kulturer, og sia oppsøkte nettopp dette, blei hjemme i hjemløsheta?
               Bærende på, kanskje, den samme rotlausheta som engang blei oss påført av myndighetene, som gjør at ingen av oss riktig klarer å føle at det norske er oss.
               Sápmi er stort. Jeg er også Sápmi.