Kanskje har mennesker følt det sånn til alle tider, at akkurat deres tid er en omveltningens tid. Kanskje har vi alltid gått rundt med fornemmelsen av at noe skjebnesvangert og forferdelig kan skje oss når som helst. Kanskje er det derfor vi vender oss mot gud, og kanskje er det dypest sett også derfor vi skaper, forsøker å lage avleiringer av oss selv, slik at noen en dag skal finne dem og tenke at dette kan de forstå. At dette angår dem, fordi avleiringene også kan leses som en form for bønn: Jeg var her og jeg så disse tingene.

Jeg tror det er det vi holder på med når vi skriver. Hadde jeg ikke trodd det, så vet jeg ikke hvordan jeg skulle stått inne for å bruke tiden min på skrivingen. At jeg sniker meg vekk fra naniji under våre to uker sammen i India, setter meg på hustaket og noterer ned enkeltlinjer når vi egentlig skal inn til byen. Skrivetrangen til tross, stopper det meg ikke fra de fleste dager å tenke at det er fåfengt å skulle bære vitnesbyrd fra denne verdenen, fordi det er for sent for oss. At det finnes grenser som når man krysser dem, finnes det ingen veier tilbake. Moralske, åndelige. Politiske. Det finnes verdener uten framtid, skjebner uten ankomst.

På hustaket lyder paathen fra gurdwaraen. Nede ligger landsbygata, den rødlige jorda. Naniji sitter og snakker med grandtanta mi i bakhagen, og over oss flyr en flokk med fugler jeg ikke kjenner navnet på. Sola skinner. Bilhornene lyder jevnlig, hele døgnet. Hver gang jeg er her prøver jeg å lagre stedet i kroppen. Lydene og luktene, måten vinden kjennes avslappende i den skarpe sola, hvordan chaien ligger i munnhulen. Sånn at jeg har disse sansningene et sted i meg når slekta er borte, og det bare er jeg og søsteren min igjen til å holde minnene i live. 

Jeg skriver i notatboken: sakte som sevje / beveger det uforsonlige seg / gjennom livene våre 
‍
*** 
‍
Tankeeksperiment: Hvor var du? Hvilke ting så du?

jeg: kunne ikke unnslippe kroppen et legeme som banket og brøt blødende rasende kjøtt datter også det et sted datters datter slekters slekt snakket språk også språket et sted mange steder munnen full av ord blikket fullt av bilder i biter kroppen full av fremmede syn landskaper i brann eller stadig druknende barn eller dager blottet for bevegelse kroppen gjennomsiktig hul ute en mektig horisont et blankt lys helt nært alt kan gå i oppløsning når som helst renne sammen med alt hele samfunn gå under druknende tunge sivilisasjoner kollapse i mine hender 

så: HISTORIENS ENDE SORGENS PORTER SONERAV DØD SOLA SORT SOM TJÆRE MANGLENDE SPRÅK MANGLENDE JORD MANGLENDE ANERKJENNELSE MASSEDØD DYR I BUR DYR I DELER PENGER penger penger PIGGTRÅDGJERDER ingen må ta våre penger ANSIKTSGJENKJENNING ikke uten at vi skal vite hvem de er KÆRSHOVEDGÅRD sperr dem inne MÓRIA sperr dem inne GAZA sperr dem inne UFORSONLIGHET som kun kan resultere i HEVN eller ødeleggelse en KOLLEKTIV NEVROSE brann øynene brann i hendene BRENNENDE KROPPER i leirer NOK ENLEIR utenfor leiren MURER og forslag om å bygge NYE MURER gryende dommedag blødende kropp  

*** 

I gudediktet Voluspå forteller volven — det vil si spåkvinnen — om verdens begynnelse, hvordan den første gullalderen ble ødelagt av ondskap og hvordan alt skal gå til grunne på voldsomt vis, før jorda en dag gjenoppstår.^[1] Odin spør og volven svarer ham. Fortellingen skrider frem, men avbrytes med jevne mellomrom av at hun spør ham: «Veit de nok no, eller kva?»  

Igjen og igjen spør hun Odin om ikke han har hørt nok. Hennes klarsyn blir vel så mye hennes dom — til et liv i andres tjeneste, mellom sannheten og virkeligheten slik vi oppfatter den, i all sin løgnaktighet. Hennes skjebne blir å bevitne at omstendighetene ikke kommer til å endre seg, uansett hva hun sier. 

Parallellfører man innholdet i volvens syn med klimakrisa, og bytter ut ondskapen med kapitalismen — dens utarming av naturen og manglende respekt for livet som sådan — kan man tenke seg at når mennesket er ferdig med å brenne og plyndre, vil alt gå til grunne før jorda gjenoppstår. «Sol mun svartne / sig jord i hav, / av himmelen kverv / klåre stjernor. / Eimen gøyser, / og elden sleikjer. / Logar leikar/ lukt til himmels» står det mot slutten av Voluspå.^[2] Det er formuleringen jeg hører mest om dagen, at verden brenner. Og om det i vår tid finnes en hjerteskjærende sannhet som til tross for at den blir både sett og fortalt og insistert på, ikke endrer omstendighetene våre, i hvert fall ikke raskt nok, så er det nettopp at temperaturene øker, havnivåene stiger, migrasjonsstrømmene blir flere og større. 

*** 

‍sola svartner havene sluker jordskorpa horisonten ute av syne himmelens lysende lys strømmende skinn vet du nok nå flammer oppetter huden total formørkelse livet banker i jordoverflaten insektene forsvinner plantene forsvinner vet du nok nå er du fornøyd hvilken sort sol er det som inntar mine øyne våre himler 

*** 

Flyktningskapet er vår tids speil. I essayet «Annan än mig själv, mitt andra jag» skriver den vietnamesiske filmskaperen og forfatteren Trinh T Minh-Ha om flyktninger at de dypest sett: «är oönskade personer — ytterst förbundna med den plötseligt framträdande historia och politik som tvångsförflyttat dem — vars berättelser gör alla besvärade eftersom de ‘blottar maktpolitiken idess mest primitiva form’»^[3].  

Vi kan ikke slippe noen inn i Europa, fordi da blir ulikheten i livskårene våre ikke til å se vekk i fra. I stedet gjør vi fluktens omstendigheter ugyldige, ved å bruke begreper som lykkejeger eller ulovlig immigrant. Og ved å antyde at årsaken til flukt ikke har med krig og undertrykkelse, vold og bomber, imperialisme og nykolonialisme å gjøre, men grådighet, kriminalitet og fare, konstruerer vi en ny virkelighet, en skyggeverden. I denne virkeligheten kan vi stenge folk ute, lage leirer, soner av massedød, ja, det er i det hele tatt få midler som ikke er gangbare når livet slik vi kjenner det, er truet. 

‍At mennesker på flukt gjør akkurat det samme som vi selv ville ha gjort i deres situasjon, er en kjensgjerning som må tilsløres for enhver pris. Prisen vi betaler for det er menneskeliv. Det vi sitter igjen med er en verden definert av murer og sikkerhetssoner, check-points og fengsler, paranoia og eiesyke. På toppen av denne verdenen: festning Europa med sine piggtrådgjerder og sikkerhetskameraer, ignorerte båtsignaler og lik som skyller i land. 

Det kunne vært hvem som helst av oss. Poeten Gunnar Wærness skriver at «eksilet er døgnåpent for alle, det kan gå bra for oss der ute, det kan gå dårlig, men uansett om vi blir prinsesser eller tiggere, låser det oss i en endeløs redegjørelse av hvem vi er»^[4]. Så hvem er du? Når alt kommer til alt? Hvem er jeg? 

*** 

Av og til blir vi tvunget til å ta omstendighetene innover oss. Som da Mória-leiren brant ned, knapt et år inn i koronapandemien. Lenge før dette hadde leiren rukket å få flere navn: open-air prison, hot-spot for flyktningestrømmen, helvete på jord. 

Brannen som brøt ut ulike steder i leiren samtidig, førte til at greske myndigheter erklærte unntakstilstand. Ironisk nok ble det da erklært unntakstilstand på et sted som er kjennetegnet av nettopp sin angivelige midlertidighet. Noen av beboerne forsøkte å hindre brannmannskapet i å slokke brannen, en ubestridelig desperat handling. 

Tolv tusen av de tretten tusen menneskene kom seg ut under brannatten. Resten ble holdt tilbake, enten av flammene eller av lokale fascister og politi som nektet dem å komme ut. De som kom seg ut søkte tilflukt i gatene, i omkringliggende byer, i bergene rundt leiren. Militærpolitiet og politiet sto langs veien inn til den største byen i nærheten, for å hindre folk i å flykte, ja, fra situasjonen, men også fra deres tilstand som flyktninger. Ikke mange uker før brannen, snakket greske myndigheter om å bygge en mur rundt leiren. I dag er de i ferd med å sette opp en ny leir et annet sted på øya, samtidig som flere og flere europeiske land ønsker å opprette asylsentre i tredjeland utenfor Europa. To år etter brannen uttalte en av beboerne til The Guardian at: «It was a place where absolutely anything and everything was possible. I’m not surprised it went up in flames»^[5].

*** 

HVOR SKAL DISSE MENNESKENE DRA HVOR TENKER DERE DE SKAL VENDE SEG hvor vender du deg når du trenger hjelp hvem tar deg imot hva tror du disse folkene ønsker seg HVOR SKAL DE DRA NÅR ALLE STEDER ER FORBUDT ALT ER PLYNDREDE LIV manglende graver mennesker i brann skam dere døden er overalt døden døden om døden skulle HEVNES OM ALLE VITNER SOM HAR SETT LANDSBYENE SINE BRENNE SKULLE hevne seg ville brannene vært endeløse ville ilden vært total din flammende kropp min FLAMMENDE KROPP DET KAN IKKE FORTSETTE NOK EN MUR BAK MUREN NOK ET hav bak havet med lommer fulle av stein går barnet ut i vannet om morgenen det hjelper ikke å rope NÅR DU FØRST HØRER SKRIKET HENNES FOR DET FYLLER ALL LUFTEN OG MUREN kollapser men bak muren stiger en ny mur en bølge skyller oppover sanden hvor skal hun vende seg HVOR SKAL HUN VENDE SEG NÅR SELV IKKE HAVET VIL HA EN KROPP SOM HENNES 

***
‍
Et av verkene som inngår i cubanske Ana Mendietas verk Silueta (1973–1977) er en film ved navn Alma. Silueta en Fuego (Silueta de Cenizas). Direkte oversatt er filmtittelen sjelesilhuett i flammer (silhuettaske). På stillbildene fra filmen — som er den eneste måten jeg har betraktet verkene hennes på — ser man et søkk i bakken formet etter en menneskekropp. Søkket utgjør silhuetten av et menneske, jeg tror hennes egen. Med samlede ben (som en mumie), men med armer bøyd i albueleddet, til dels strukket ut fra kroppen (litt som man ville gjort om noen sa til en hands up) minner skikkelsen om en korsfestet kropp. Landskapet rundt er steinete, rødlig, grått. Et hvitt tøystykke, trolig et laken, fyller hele silhuetten som gradvis gjennom videoen tar mer og mer fyr. Til slutt brenner hele skikkelsen, blir en flammende kropp blant steinene. Jeg tenker: gud, død, ofring, martyr, ritual, sorg, jord, kropp.  

En artikkel jeg finner på nett tolker verket dit hen at det handler om utslettelsen av selvet. Jeg slutter å lese artikkelen nærmest så snart jeg har begynt, ikke fordi jeg har noen motforestillinger mot tolkningen, men fordi jeg først og fremst liker hva jeg føler i møte med silhuettene. Mendietas silhuetter forteller meg noe på samme tid velkjent og fremmed om mennesket. De gir meg den dunkle fornemmelsen av innsikt og utvidelse, speiling og fremmedgjøring som ofte drar seg unna. Det er en tåkeaktig og flyktig tilstand, jeg må jobbe med ikke å miste den, så jeg går tilbake til bildene. Den brennende menneskeskikkelsen gjør meg urolig, men urolig på en måte som har retning, feste.  Ukene etter at jeg oppdager Mendieta, kan jeg ikke slutte å tenke på silhuettene, på død og graver, kvinnelige martyrer. Flere av verkene hennes iscenesetter åsteder. Hun dør bare noen og tredve år gammel, fordi hun faller eller hopper eller blir dyttet ut av et vindu. Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere den informasjonen. Jeg sender bilder av kunstverkene hennes til venner, alle reagerer med begeistring. Den flammende silhuetten er med på netthinna hvor enn jeg går. 

*** 

‍jordkroppen flammer brenner gnistrer lik en tanke forvirret sinn havene stiger sorte sol sorte framtid hendene griper etter noe mørkt og kaldt blødende kjerne flammende kropp jord hjerte hvem sin aske er det vi sprer når vi prøver å redde oss selv sakte som sevje som sirup renner blodet ut over kontinentene hvem sin sol stiger over horisonten sakte som sorg totalt som mørke vi tegner streker i jorda fordeler land byrder i horisonten stiger en sort sol en martyrisk skikkelse ingen vil kjennes ved sortere sort stiger sola sorgfullt over landet mens kroppene brennes som fantes det ingen morgendag som var jorden gudløs 

*** 

Hvordan vil framtidens mennesker betrakte oss? I en innledende tekst til Framtidsbiblioteket skriver den vietnamesisk-amerikanske forfatteren Ocean Vuong at han håper «at desse tekstane ikkje vil seie kven vi var – men heller kva som skjedde med oss»^[6]. Tekstene han refererer til er de i Framtidsbiblioteket, et kunstprosjekt i regi av kunstneren Katie Paterson. Hvert år i hundre år inviteres en ny forfatter til å skrive et manuskript som ikke skal leses før i 2114. Forfatternes fremste oppgave er derfor å produsere et verk som først vil møte leserne sine flere tiår fram i tid, når de selv ikke lenger er her.  

Så hva skriver man? Kan man skrive noe som helst uten å forestille seg hvordan verden som mottar teksten vil se ut? Selv når man ikke skriver for framtiden, men de som lever nå — kan man skrive uten å se verden? 

Jeg vet ikke. Det eneste jeg kan merke her jeg sitter i nattemørket og taster på datamaskinen min ved siden av min sovende mormor, i huset vårt i den stjerneklare og støvete landsbyen slekta mi har bodd i i årevis, er at det å skrive føles som henvendelse. Det kjennes som bønn. 

*** 

Hvis jeg var et punkt i tiden som kikket framover: sorg, forvirring, noe går i stykker, et stykke glass formet som et fremtidig minne, lagret inni bevisstheten som en speiling, et syn eller et avtrykk, mors blikk når hun kikker ut av vinduet på et fremmed landskap, i stykker, at et landskap kan forbli fremmed i årevis, lukten av leppestift, pudder, naniji som spør hvordan vi kan leve med så mye snø, knust forestilling, mor som kikker i speilet og ser noe som ikke lenger er, en fornemmelse, tung som en stein, et sted inni kroppen, nekter å oppløses, men nekter også å navngis 

Hvis jeg var et punkt i tiden som kikket bakover: avbrutt linje, et spørsmål som spør seg selv om dets egen berettigelse, flere hundre munner fulle av språk, språkets lyder ikke lenger mulig å uttale, jorda under fotsålen rød, rød som kinn, kjøtt, skinnende som et glasskår, våt av regn, makt og maktens manglende berettigelse, maktens berettelse, berettelsens besettelse med å være sann, gjøre seg sann, sannheten som et skår, vått av regn, farget rød som kjøtt, rennende blod 

Nå: et hvitt lys over mitt ansikt

***

I sikh-gravferder er det tradisjon å brenne liket før asken spres i elven. Den eneste gravferden jeg har vært i var min bestefars, og siden han bodde i Norge da han døde, ble han kremert før asken hans ble fraktet til India. Å stå ved gurdwaraen og spre asken hans i elven er et minne så dunkelt at jeg ofte tenker det er konstruert. Synet av familien min overdøves av resitasjonen som lyder fra gurdwaraen. Minnet er mest denne messende lyden og en følelse av å drukne, å ikke kunne kjenne kroppen sin. Når jeg skriver det ned, kjennes det som en drøm, liksom flytende.

Hjernen hopper til et annet minne. Vi er i huset på tomta hvor faren min vokste opp: en lampe flimrer, jeg og kusinen min sitter i halvmørke, ser på hverandre og spør (hverandre? oss selv?) om det er bestemor som prøver å si noe til oss. Jeg kan huske at jeg er redd. Men det kan ikke være sant. Jeg var ikke i bestemors gravferd, det var flere år etter at bestefar døde, bestemoren min ville aldri funnet på å hjemsøke oss på en så banal måte, det går ikke opp. Når jeg tenker meg om, så har jeg det sånn med store deler av livet, som om jeg ikke er i stand til å fornemme tingene i nærheten av slik de var. At alt jeg sitter igjen med er fordreininger, krysskoblinger, mosaikker av hendelser. Hukommelsen er ikke til å stole på. Det er som om alt forandrer seg, straks jeg griper etter det. Gravferdene var de heftigste scenene i TV-dramaene da jeg vokste opp. Patriarken i familien døde og den etterlatte familien sto hvitkledd og sorgfull rundt liket, det var storslått på den måten bare melodramaet formår. Så var det eldstesønnens ansvar å tenne på kroppen som nå lå foran ham. Som barn tenkte jeg at siden vi bare er meg og lillesøsteren min, så er det jeg som en dag skal tenne på kroppene til våre foreldre. Jeg kan kjenne følelsen tanken vekket i meg da. Av sorg, men også fred. Det fredelige i tanken på at kroppene våre bare er beholdere, at hva som skjer etter at vi er ferdig her, ikke ligger i våre hender. 

*** 

Hvor mange måter kan menneskekroppen sette avtrykk på?

Som et midlertidig søkk i sanden, som en masse overgrodd av blomster, som en brann. 

Kroppens omriss brennende,
lakenet hvitt som over et lik,
hvitt som under et voldsoffer før det første slaget, 

hvitt som sola når du kikker rett inn i den, 

hvitt som et minne du dytter vekk og griper etter på samme tid, 

hvitt som flammer 










Noter:
‍
^[1] Nordbø, B. (2021) Voluspå, i Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Volusp%C3%A5 (Hentet: 8. februar 2023)
‍^[2] Voluspå, vers 56
‍^[3] Minh-ha, T.T. (2020) Någon annanstans, här inne. 1. utg. Glänta produktion. s. 54
‍^[4] I bidraget «The great Norwegian garbage patch og denchilenske musa» i antologien Jeg er venn med steinene mest fordi de ikke snakker sånn jeg snakker (Kolon, 2022), s. 108
‍^[5] Smith, H. (2022) «Two years after the fire, Moria refugee camp’s legacy stillleaves its mark», The Guardian, 8. september. Tilgjengelig fra: https://www.theguardian.com/global-development/2022/sep/08/two-years-after-the-fire-moria-refugee-camps-legacy-still-leaves-its-mark
‍^[6] Paterson, Katie. (2020) «Future Library». Last ned PDF.


‍