Ankomst – Literature Beyond Borders

*

En gruppe til ankom. De sier de har gått hit fra togsporet. De er slitne, og de er temmelig forvirret. De sier de har byttet tog fire ganger. En reise på flere hundre kilometer mens de lå på ryggen, tretti centimeter over bakken. Alle sier det samme, som om de har avtalt hva de skal si. Vi lyttet og lot som ingenting. Det er ingen togskinner i nærheten. Det er ikke noen togskinner langt unna heller. Man kan ikke komme hit med tog. Imidlertid ser de ut akkurat som oss. De kunne ha kommet fra fortiden, fra framtiden eller fra et hvilket som helst århundre. Vær og vind, vann, salt og jord får oss alle til å se like ut etter en stund. Vi grer håret med fingrene. Vi tørker nesen med håndbaken og tårene med innsiden av håndleddet. Om natten snakker vi i søvne. Mens vi går, har vi hodet på skakke og kikker hele tiden oppover, som om en eller annen forteller oss en historie med mild stemme. Om vi får øye på kvist og kvas, kan vi ikke la være å plukke det med oss. Vi er voldsomt glad i orden, renslighet og ubestridelige minner. Vi lukter sot alle sammen og vi har samme type klær, enten det er sommer eller vinter; tykk bomull, håndstrikket ull.

*

Selvfølgelig kan man bare komme hit over havet, kjære.

Vi kom inn gjennom den store luken i skipets enorme, tjærebredde skrog. Luken ble slått igjen bak oss. Vannet steg og løftet skipet opp fra bakken. Det vandret bortover vannmassene. Vannet fortsatte å stige. De første dagene var det stadig noe som skrapte langs bunnen av skipet. Til å begynne med sannsynligvis digre busker. Så trekroner. Deretter hustak. En dag en fjelltopp. Vannet fortsatte å stige. Og etter en stund var det ingenting som skrapte mot bunnen av skipet. De første dagene kastet Dodo og jeg opp hele tiden og fikk ikke mye søvn. Deretter fortsatte vi å kaste opp, men vi drakk også litt vann og sov litt. En dag fikk vi i oss noen ristede kikerter og drakk vann, men snakket ikke sammen. En dag ble havet voldsomt opprørt og vi skjønte at vi ikke kom til å holde ut lenge der inne. Om det ikke var kulde og fuktighet, var det gigantiske bølger, den ene etter den andre, forstoppede tarmer og frykt. Så en dag stilnet havet brått og vi tenkte at vi kanskje kunne holde ut litt lenger. Deretter begynte vi å legge merke til omgivelsene og så at de andre passasjerene satt og spiste ristede kikerter i taushet, akkurat som oss. En dag fikk Dodo feber og ba meg åpne vinduet, så jeg lot som om det virkelig var et vindu der og at jeg åpnet det. En dag spilte vi svarteper, en annen dag bezique. En dag spurte Dodo om jeg husket lyden av kontinentene som gled fra hverandre da vi var barn. En dag spurte jeg Dodo om hun husket lyden av meteorer som frigjorde seg fra mørket og gled ned mot oss på sommerkvelder som brått ble kjølige. En dag trodde vi igjen at vi hørte noe skrape mot undersiden av skipet. En annen dag ble havet voldsomt opprørt og vi hørte vinden ule. Så, en dag var det virkelig et eller annet som skrapte mot bunnen av skroget. En fjelltopp, gjettet Dodo. Nei, et hustak, sa jeg. En trekrone, tror jeg, sa Dodo. Nei, svarte jeg, en diger busk. Akkurat da landet skipet på fast grunn. Dodo og jeg så på hverandre. Så kikket vi bort på de andre. Vi konstaterte at de også stirret på hverandre. Så kom vi oss på beina alle sammen. Vi måtte dekke for øynene med innsiden av albuen mens luken gled opp. Da vi ble vant til dagslyset, så vi den vakre enga som omga skipet på alle kanter, den smale, lange, to-etasjes sovesalen et stykke borte og den rene, hvite himmelen som hang som et løfte over alt sammen. Da vi steg ut av skipet, liknet vi engstelige huleboere, med krumme rygger, skjelvende knær, innsunkne kinn og vidåpne forundrede øyne over utstående kinnbein.

*

Nå ved daggry blåste det kraftig. Vi skyndte oss til sovesalen. Siden alle sengene var opptatt, gikk Dodo inn på et av de tomme kontorene i andre etasje. Inne i en blikkovn som lå veltet på gulvet fant vi en mengde dokumenter og to par ullsokker. Halvparten av tregulvet hadde blitt fjernet. Det kommer til å bli en kald vinter, så gjett hvem som skal rive opp og brenne resten av gulvbordene, sa jeg til Dodo. Hun lo. Vi spiste mungbønner og spilte tre runder svarteper, men så ble vi skikkelig lei. Vi har ikke sett en eneste funksjonær siden vi kom. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det er bra, sier Dodo.

*

Utpå kvelden fant jeg et merkelig bær på en busk. Utvendig var det kullsort og glinsende. Det hadde dunete skall, var pæreformet, og der det var festet til grenen, hang noe som liknet en tykk melkedråpe på størrelse med en klinkekule. Den dirrer når man tar på den, men sprekker ikke. Først tenkte jeg det var en slags ørkenvekst som jo kan produsere slike væskefylte blærer fra sin egen kropp, og jeg fantaserte om en storslått solnedgang der staver av lys skjøt ut fra rosenrøde skyer, ble kastet tilbake fra sanddynene og trengte inn i hjertet mitt. Dodo sto på toppen av en sanddyne med ryggen mot meg og betraktet et digert skip som nærmet seg. Jeg ønsker imidlertid ikke å dra videre, men bli her litt lenger, og vil at solen skal forsvinne blant sanddynene, at Dodo og jeg skal bre ut soveposene våre under stjernene, at jeg skal varme leppene mine under øreflippen hennes, og hun varme fingrene i håret som faller ned over nakken min. Plutselig snur Dodo seg mot meg der hun står på toppen av sanddynen og hun peker mot skipet, ansiktet ligger i mørke og håret skinner som en brennende busk. Plutselig får jeg det for meg at om jeg får gitt henne dette bæret, vil jeg kunne overtale henne til å bli her. Jeg plukker det uten å nøle; det kommer et lite plopp og bæret blir liggende i håndflaten min som en stor fiken. Det er vanskelig å løpe, for sanden rekker meg til knærne, men jeg løper likevel mot Dodo, fordi jeg må nå fram til henne før skipet, men selvfølgelig synker jeg ned mens jeg løper, og jeg løfter bæret opp i luften, opp over hodet til og med, jeg stirrer på målet der jeg bakser med sand opp til midjen, og i samme øyeblikket høres liksom en stemme fra magen min, og den sier at jeg bør senke farten; som om jeg har stoppet opp der jeg står, som et øyeblikks stillstand under letingen liksom, jeg bør senke farten skikkelig, sette den drastisk ned, roper jeg ut i mørket.

*

Når vi kommer dit, vil vi ikke huske hvor lenge vi har vært underveis, sa jeg til Dodo. "Da vi kom hit, husket vi heller ikke hvor lenge vi hadde vært underveis," sa hun. Da luken på skipet ble åpnet og øynene våre endelig hadde vent seg til dagslyset, var alt vi så uendelig vidstrakt og helt vanlig. Solen skinte akkurat slik den hadde gjort før vi dro av gårde. Den forblåste enga bølget akkurat slik den hadde bølget da vi la i vei. I det vakre, men bedragerske, dagslyset kunne vi nok en gang ha beundret verden og trodd at vi hadde blitt gjenfødt og nådd vårt endelige bestemmelsessted, og vi kunne ha sverget på at syndfloden aldri hadde funnet sted. Eller vi kunne ha sverget på at om man en gang har forsvunnet i vannmassene, er et hvert sted man kommer til den samme ødemarka.

*

Hver dag tenner vi bål og koker bønner, det er alltid noe som skal gjøres rent, ting som skal vaskes og ristes, løftes ned, løftes opp, skrelles, knuses, kuttes, spres ut, samles sammen, slukkes. Inni oss alle ligger et kraftløst, furtent vesen sammenkrøllet og vektløst, og venter på at noe skal komme, at et eller annet skal rope på det, holde det fast og ta det med seg. Hvis man ikke utfører sine daglige gjøremål, vekker man det furtne vesenet. Ingen forteller deg dette åpent. Og du skal ikke ha hørt det av meg.

‍*

‍Jeg fikk ikke sove, kjære. Grenene dunket mot vindusrutenhele natten. Dodo og jeg lå ved siden av hverandre i mørket, uten å bevege oss,med lukkede øyne. Hvis en av oss hadde sunket ned i søvnen, ville den andrefulgt med, men i natt blir alt galt, vi stiger opp, vi klarer ikke å synke, i dypetvi ønsker å dale ned mot er det en strømning som presser oss oppover, en hinnesom deler havet midtveis, en membran som slynger oss opp igjen hver gang visynker ned. Det stemmer at jeg, helt fra vi la i vei, har sett Dodo som endiger fisk med gylden hale. Og nå svever hun rett ved siden av meg i soveposen,opp ned i et hav av lys; ryggraden dirrer, hun slår med halen og finnene,presser hele kroppen ut av soveposen som hun lar ligge igjen som et skall bakse, og lar seg synke nedover forbi revet og jeg følger etter over enger avsjøgress og gjennom stimer av fisk, vi dytter på det enorme havet med etteneste slag med halen og glir ned mot det dypet vi har blikket stivt festet på,men akkurat i det vi skal lande, fanges vi nok en gang i den elastiske, sterkemembranen som henger der i tomrommet; vi blir som steiner med muskler og membranenstrekker seg nedover og til bristepunktet, men den ryker ikke, den mobiliserer allsin kraft for å slynge oss tilbake til denerindringen alt startet med. Der ligger Dodo og jeg ved siden av hverandrei mørket med ansiktene ned på blå fliser, og under Dodos høyre hånd ligger enhalvskrelt klementin.

*

Jeg liker å streife rundt om natten. Det er om natten jeg kommer over det jeg ønsker finne. Jeg vet ikke hva jeg leter etter før i det øyeblikket jeg støter på det.

Jeg har gått ut på den mørke enga, gresset rekker meg til midjen, spissen av gress-stråene glitrer i måneskinnet, de duver langsomt i takt som sjøgress, de strenglete hodene der frøene sitter lager en susende lyd. Overalt på enga kvekker det, jeg kan ikke se hvor jeg plasserer føttene og derfor går jeg uendelig sakte, slik Dodo har lært meg i en drøm, når jeg setter ned foten kan jeg kjenne froskene lande på skotuppen min og hoppe videre; jeg føler frykten deres, den flyktige berøringen av grønne føtter mot skoene, den fortryllende lette trommingen og ønsket om å krysse enga i ett byks, froskene kvekker enda høyere når de flytter seg, det må være vann i nærheten, muligens en myr, men jeg skal ikke gå så langt, her ute må det være noe lenger framme for at man skal kunne gå framover, ellers tilhører man bare mørket, kulden og uendeligheten.

De som ser ut på mørket gjennom et opplyst vindu i sitt eget hus, ser ikke mørket, men bilder av seg selv der de henger i det sorte vindusglasset. De som stirrer mot en opplyst vindusrute fra mørket ser sine egne netter i den enorme tomheten.

‍Jeg vendte brått ryggen til den mørke enga.

*

Dodo la en ny klut på pannen min og sang nok en gang den fjollete sangen om jenta som gikk seg vill på en bitteliten planet. Planeten dreier raskt i bane rundt en stjerne som er like ordinær som den selv, og jenta tråkker av gårde for å komme ut av mørket, men tyngdekraften er så sterk at det tar lang tid å flytte foten fra ett sted til et annet - forestill deg at hun vasser i leire med sko av jern - og derfor blir hun naturligvis værende i mørket. Hvorfor traver hun i vei, den idioten? spurte jeg. For ikke å gå seg vill, svarte Dodo. Hun burde ha blitt stående der hun var, sa jeg, og forresten har hun allerede gått seg bort. Ja, sa Dodo. Men hvorfor går hun da? spurte jeg. Hun bare går, sa Dodo.

*

Hvor mange dager har jeg ligget og stirret i taket? Når skal jeg bli frisk, når skal vi krysse grensen? spør jeg Dodo. Om en dag eller to, sier hun. Men, hvorfor går ikke feberen ned? Fordi de glemte deg i det kalde badekaret den natten, sier Dodo. Det var et flislagt rom med vannkran og såpe. Du ville opp av karet. Men det var ikke et badekar, det var visst en båt. Du ligger på ryggen i givakt, for det er en veldig smal båt. Det er egentlig ikke en båt heller, men en høy smal dør av tre. Hvis du hadde kunnet snu deg på magen, hadde du lettere kunnet brukt armene for å padle. Men du kan ikke snu deg, du ligger på ryggen og må svømme baklengs og ta svømmetak mot en horisont du ikke kan se. Du stikker armen ned i vannet. Ikke vann forresten, om vi sier gjørmevann er det mer dekkende. Litt tykk gjørme. Her og der er det tørt, faktisk mer som jord for å si det som det er. Du stikker armen i jorda og tar et halvt svømmetak, døren beveger seg ørlite grann, baklengs bortover bakken, men det går dårlig, og hva er det forresten som venter der borte, er dette rett tidspunkt for å svømme baklengs? Du liker heller ikke lyden av døren som skraper mot bakken, og siden du ikke liker den

– Nå er det nok, ikke fortell mer, sier jeg til Dodo.

*

Noen mener at vi er ved feil grense. En stor gruppe, som sa at de ikke ville kaste bort mer tid her, forlot oss ved lunsjtid og begynte å gå. Gjennom vinduet på sovesalen så Dodo og jeg dem dra; barna forsvant ut av syne straks de kom ut på enga, kroppene til de voksne så ut som om alt under midjen var borte, de ble gradvis kortere og forsvant. Det der var virkelig tåpelig, sa Dodo. Og det er jammen tåpelig. Det vil snart bli varmt i været. Akkurat nå, mens vi står og betrakter den tomme enga gjennom vinduet i sovesalen, våkner røttene nede i bakken og skyter nye rottrevler. Væsker begynner å sive fritt. Om en dag eller to kommer vi til å krysse grensen. Jeg kan ikke lese i stjernene. Ikke Dodo heller, men hun gjør det likevel, og så en dag slår alle Dodos spådommer faktisk til. Klimaet forandrer seg, bevisstheten endres fra en tilstand til en annen, kropper brytes ned, vev løses opp, celler deler seg og blir flere, planeter skifter bane og akkurat da, under den himmelen som ble valgt, dukker satellitten som skal ta oss bort herfra opp i synsranden som et løfte, og den deler seg i flere og stiger oppover. I samme øyeblikk gir jeg Dodo det sorte glinsende bæret jeg fant på enga.

*

‍Dodo og jeg lar nåmungbønnene spire og spiser dem sånn. Det passer oss bedre. Vi trengerikke koke dem. Det er greit om våren,men å gjøre opp ild i sommervarmen er uutholdelig. Vi satt rett overforhverandre på to senger ved vinduet i den tomme sovesalen med hver vår bolle ineven. Det florlette hvite hamam-håndkleet som jeg hadde glemt igjen på klessnoren svulmet plutselig opp i vinden, steg opp mot himmelen fylt av lys, og flakset begeistret som om en ånd hadde tatt bolig i det. Det gjorde meg i godt humør. Jeg ville at Dodo skulle se det også, men jeg visste at ingenting kunne distrahere henne akkurat da. Når Dodo spiser bønner, tar hun ikke blikket fra øynene mine et sekund, men stirrer på meg som om det ikke er bønner hun har i munnen, men et spørsmål som kun jeg har svaret på.