DIKT JEG HVISKER TIL TVILLINGEN MIN NÅR HAN DRØMMER

Og straks dalte spørsmålet fra Euston Central Radios kvinnelige programleder (K.P.) ned:

‍K.P. – «I dette programmet om forfattere som har opplevd krig, kupp og konflikter, og har blitt drevet i eksil, har vi med oss den tyrkiskspråklige lyrikeren Mehmet Yaşın (M.Y.). Velkommen, kan du fortelle oss din historie?»

‍M.Y. – Sant og si, har jeg aldri definert meg som «i eksil» og har aldri følt det slik. Å føle seg som flyktning, og at man er forvist, er ikke naturlig for et menneske, men noe som er skapt av ideologisk diskurs: Som om et individ, dypest sett, hører til på et bestemt sted, og at det fullstendig defineres av en nasjonal-stat, eller av et etnisk-religiøst fellesskap. Disse begrepene understreker at du er en fremmed i det landet du befinner deg i, og innebærer en forventning om at du en dag skal vende tilbake til ur-hjemlandet. De forutsetter også at du er født med en klart definert identitet, der man ikke finner spor etter andre folkegrupper, eller likhet strekk med andre samfunn, og at du rett og slett vil leve og dø uten å forandre deg. For eksempel: Siden jeg er født på Kypros hvor man snakker både gresk, tyrkisk og engelsk, visste jeg mye om steder som Istanbul, Athen og London før jeg bosatte meg der. Min farmor var fra en bydel ved det Gylne Horn i det gamle Istanbul der muslimer og kristne bodde side om side. I London har jeg slektninger som har vært briter i flere generasjoner, de snakker ikke tyrkisk og vi har aldri møtt hverandre, men som man sier på tyrkisk: «slektninger og skorpioner er overalt .. .» (Han ler).Det jeg prøver å si, er at det er farlig å betrakte biologiske og geografiske røtter som et definerende utgangspunkt. På reisene mine har jeg også blitt kjent med en rekke steder jeg ikke visste noe om fra før og som jeg ikke har noen familiebånd til. Ikke fokuser på at jeg juridisk sett er "stats-løs", kulturelt sett er jeg ”fler-statlig”. (Han avslutter med en latter).

‍K.P. – Interessant ... (Den kvinnelige programlederen nøler og lurer på om hun bør være høflig og le sammen med tvillingen min, men gjør det ikke.) I et av de tidlige diktene dine skrev du: «En innfødt-fremmed her, en fremmed-innfødt der / et barn som lar føttene henge i rennende vann / det finnes intet hjemland noe sted for deg eller meg». Jeg lurer på hva du betrakter som hjemmet ditt, hjemlandet eller et annet sted? Jeg merket sterke følelser for hjemmet i diktene dine.

‍M.Y. – Når du ikke finner et passende hjemland, skaffer du deg etter hvert flere hjemsteder, selv om du ikke er likestilt med dem som regnes som "opprinnelig befolkning" på grunn av sin etnisk-religiøse bakgrunn ... Slagordene fra den franske revolusjonen ble aldri realisert, for de ble rene reklameinnslag. Når vi snakker om hjemmet mitt, befinner det seg mellom to perioder, før og etter brannen ...

Men akkurat da snur tvillingbroren min seg i sengen fra venstre til høyre, radiointervjuet blir avbrutt og han vender tilbake til drømmesekvensen der han snakker med meg. Selv om han, når han våkner, nok en gang vil ha glemt at han så meg, vet jeg at han kommer til å huske et par av strofene som kom ut av munnen min: Mellom søvn og våken tilstand vil han tro at diktet har blitt bragt til ham av Inspirasjonens muser, og at en av dem kom kledt som Drømmefeen!

For å kunne skrive diktene jeg hvisker til ham, må tvillingbroren min ikke være helt våken. Det han vil klare å skrive ned, er bare bruddstykker av det jeg har hvisket. Strofene jeg dikterte mens han var i sin dypeste søvn blir værende i bevisstheten hans som fragmenterte bildeassosiasjoner.

‍Om han kunne kledt dem i ord, villedet blitt et fantastisk dikt, men slik går det ikke...

(Du skrev ikke dette, noen må ha skrevet det og lagt det igjen, ved en feiltagelse
har små ord som hører til et annet sted blandet seg med verselinjene dine ... )

Gutten som lekte gjemsel dukket opp og forsvant. Han gjemte seg så godt, at du ikke fant ham.

Det falt deg ikke inn å se i deg selv.

Gutten ser deg, han trenger ikke lete.
Mens han sov, gled drømmen inn i boken som lå oppslått på den siden han han hadde lest.

Du står på et uhyggelig fjell. Overfor en innsjø du ikke kan nå, samme hvor langt du går. Alltid på samme sted: Drømmen.
Hva du lette etter, husker du ikke. Du fortsetter å gå omkring som om du leter etter noe, i d r ø m m e n [2]

&

Husker han meg vagt, kanskje? Hvordan kan et menneske befri seg fra tvillingen sin? La ham bare kvele meg i sitt indre, gjenferdet mitt blir likevel værende i ham! Alle ble drept, fotoalbumene ble til aske, det finnes intet menneske eller tegn som kan minne ham på meg. Var vi tre eller fem år? Den natten under krigen da huset vårt brant, skiltes våre veier. Jeg steg opp fra taket i en sky av røyk, han stupte ut av vinduet, men ble ikke skadet i det hele tatt. Mnemosyne, minnenes gudinne og Musenes mor, ville tydeligvis at en av oss skulle overleve.

Soldatene angrep, brøt opp dørene og pepret huset med kuler, og mens huset sto i brann, kom tvillingen min seg opp fra bakken, rett under vinduet han hadde kastet seg ut av, og løp og løøøøp bortover veien, men han løp hele tiden på samme sted ... For veien var ikke der den skulle være.
‍

Kniven kuttet veiene
kappet av beina –
og vi begynte på vårt liv uten kropp
og med vinger.

I klær som ble tvunget på oss
og som noen hadde rasket til seg
med lappede kulehull
og knappenåler i hjertet
går vi rundt som gjenferd.

La oss ta dem av straks
– men hvor er de som egentlig er våre?
Vi føler tyvenes nakenhet,
som om vi aldri har hatt klær
i disse provisoriske fillene
fryser sjelene våre.

Bare vingene våre er igjen
selv minnene ble plyndret under krigen
intet fotografi, intet bevis på
at vi noen gang har levd

Vi kan ikke huske
men gjenstandene husker oss:
Frakken vi brukte som barn
venter på at vi skal komme tilbake
i et skap hos noen vi ikke kjenner –
men det kan vi ikke vite
vi blir våte i regnet
og den lille frakken sørger. [3]

Siden versene på første side i den første diktsamlingen hans lød slik, håpet jeg at han etter hvert ville forstå at det var jeg som hadde hvisket dem til ham. Jeg forestilte meg en scene der han en dag, mens han kledde på seg foran garderobeskapet med speil, omfavnet meg og sa: "Det var nok egentlig tvillingbroren min jeg ikke ville vise fram naken" ... Ikke fordi gjenferd skjuler seg i speil, men fordi det å veksle blikk i et speil kanskje får en til å se sitt egentlige jeg.

Selv om det har gått førti år siden åpnings diktet i den første samlingen hans, merker han ikke at jeg er til, og selv om jeg igjen og igjen har trengt inn i drømmene hans og fått ham til å publisere ytterligere ni diktsamlinger – like mange som det det finnes Muser - klarer han fortsatt ikke å skimte meg. Faktisk går han rundt meg som en blindebukk og føler at han har mistet noe og prøver å huske hva det er. Han føler seg på samme tid som en skydott som farer av gårde i en storm og som om han har frosset fast i en innsjø, i gudene vet hvor mange minusgrader.

Stedet han rømte fra, og stedet han kom til finnes i det samme diktet. Siden tvillingen min heter «Mehmet», kan ikke den kvinnelige programlederen forestille seg at moren vår var fra «British Cyprus» og mer engelsk enn henne selv, så hun spør på overtydelig engelsk:

‍K.P. – Hvordan gjenspeiles følelsen av utlendighet, som har preget deg etter at du har forlatt stedene der du har bodd, i verkene dine?

‍M.Y. – Ny poetisk erkjennelse gjenspeiles nok i det jeg har skrevet. Begrepet utlendighet er imidlertid et fremmedord for meg. Jeg tror ikke noen med røtter i de gamle kosmopolitiske nabolagene i Istanbul og på Kypros føler noe slikt, uansett hvor de måtte havne. Særlig i vår globale tidsalder, virker et slikt begrep altfor provinsielt og essensialistisk. Det er kanskje enda mer fremmed for den yngre generasjon, som tilhører flere kulturer og språk, og har bodd i flere land. (Han ler og fortsetter). Når noen sier «utlendighet», ser jeg for meg et barn som kvier seg for å forlate sin mors fang.

&
Og på grunn av magien i hans egne ord, tumler tvillingbroren min inn i en annen drøm som ofte gjentar seg: Han tviholder på vår for lengst avdøde mors høyre hånd, men er for opptatt av sitt til å merke at jeg holder henne i den venstre …

Det er som om jeg har mistet noe et sted
en død manns sjel har tatt bolig i meg
og minner meg på et liv jeg ikke har levd:
Bulldoserne graver groper
ikke la dem henrette oss mamma
vær så snill, ikke la dem skyte oss
mamma a a ! ... [5]

Hvor går gutten som overlevde dødsgropen derfra?

Dette har jeg ofte spurt meg selv. Om jeg ikke hadde blitt til røyk og svevet opp mot himmelen den natten det brant, men kastet meg ut av vinduet som tvillingbroren min ... hvor ville jeg vært nå? Jo, selvfølgelig, jeg ville først ha blitt sendt til en flyktningleir, Røde Kors-forsyninger, pulvermelk-kø, gjørme, lungebetennelse og Penicillin-injeksjon: Jeg ville blitt en leges "vær glad for at du er i live, gutten min". Siden jeg var så ung, hadde jeg ikke blitt sendt til fronten, men havnet i sivilforsvaret. Jeg hadde blitt satt til å bære de sårede til ambulansen og de døde til en lastebil med presenning over lasteplanet.

Så ville det blitt våpenhvile.

Jeg ville ha gått på en slags skole hvor de ville lært meg at krig er uunngåelig og at vi er nødt til å drepe dem som ikke tilhører Oss. Som de andre elevene, ville jeg bli innmeldt i et kor der man sang patriotiske sanger, og jeg ville spilt skarptromme under offisielle parader. Så ville ungdomstiden ha begynt og jeg ville tilsynelatende ha glemt alt dette ... skulle jeg til å si da en død person plutselig skrek,

nei, ikke moren min, det som ville fått meg til å hoppe ut av sengen ville vært et mareritt mormor sendte til meg, mormor som forsøkte å beskytte mor da soldatene angrep og ble drept sammen med henne.

‍jaa, jeg er hvesingen til en slange i gresset, trampet ned av støvler. Jeg vil ikke tie.
‍
Mine verselinjer skal være klapperslanger i solen språket mitt bitter gift
for dere. Jeg vil bite

dere i føttene der dere styrter mot slagmarken. Mordere! Det var dere som drepte mor

en natt som sank ned i søle i et telt for flyktninger

gråter et barn hikstende

dere hørte aldri stemmen hans

men ingen kan rømme fra barndommen sin og dere kan heller ikke rømme noe sted.

Nå er tiden inne. Min dolk av poesi vil gli inn i brystet på dere

dette er hevnen for barndommen min

for kvelder uten kjærlighet morgener uten fred

skriket som tvang seg ut av meg vil gjalle etter dere fra en ny mur hver dag og gli inn

fordi dere har min mors blod på hendene. [5]

I historien jeg forteller virker det imidlertid som om det ikke var jeg som døde ... og jeg hadde nok satt større pris på å være i live enn tvillingbroren min, som om jeg hadde dødd og gjenoppstått. Jeg er for det første sterkere enn ham, noe alle i familien vet utmerket godt, selv om de nå er døde. Selv om jeg ikke ville klart å fortrenge realitetene, ville jeg ikke ha dramatisert tilværelsen som flyktning slik tvillingen min gjør - en tilværelse som begynte med krig og et press om å endre identitet - men funnet et normalt yrke å vie meg til. Jeg ville funnet nye miljøer i et annet land, satt opp en profesjonell CV der barndomstraumene ikke var synlige, og stiftet familie.

Men hvordan ville personligheten min utviklet seg hvis jeg, lik tvillingbroren min, måtte kjempe desperat for å få grep om et liv som kronglet seg fra land til land i årevis, som om det å overleve for enhver pris var menneskets høyeste mål?

I mer enn et halvt århundre har jeg, her oppe fra, kunnet observere barn som likner meg, barn som ikke ble til en liten hvit sky og svevde av gårde til det hinsidige, men tilsynelatende klarte å bli på jorda, og siden spøkelser som har blitt til røyk også har øyne, vil jeg fortelle dere hvor de drar: Ingen steder.

Ja, for det eneste de kan komme til er dette Ingen steder, tomrommet der tvillingen min ble hengende da han styrtet ut av vinduet,

et uendelig ø y e b l i k k n å r m a n f a l l e r ...

Lik fugler som ikke flyr ut selv om buret blir åpnet, venner de seg til å leve forvist eller i husarrest dømt til å gli sammen med det hinsidige på grunn av fysisk og psykisk terror som får tiden til å stå stille. De kan ikke skape seg en tilværelse på fødestedet, de vet ikke lenger om de kan kalle det hjemland eller ikke, de flakker fra land til land og når de besøker hus de engang har bodd i, unngår de å gå ut.

Når det banker på døren, slukker de straks lyset, for de frykter enten å bli arrestert av den andre nasjonens soldater, fordi de har en annen opprinnelse, eller å bli arrestert av sitt eget politi fordi de selv er imot å angripe dem som har en annen opprinnelse. Dermed får de et nærere forhold til de ødelagte gjenstandene spøkelsene i huset har etterlatt seg, enn til mennesker.
‍

‍Jeg går fra stedet og lar lyset stå på som om jeg er der inne,
men når jeg er til stede, sitter jeg i mørket.

Jeg har lenge vært en annen. Her,
er disse gjenstandene mine livsledsagere, rester etter tre kriger og en brann
hver av dem alene med sin egen fe... De venter
og grunner på hvorfor de ikke ble gravlagt
med dem som eide dem ...

Men jeg bor ikke her lenger. [6]

Det tvillingen min ikke vil innrømme, er at han - selv når han ikke er der og selv om han har skiftet og lakkert gulvplankene - fortsatt bor i en ruin etter krigen. Enkelte kilder opplyser at myndighetene fengslet ham, deporterte ham og beslagla bøkene hans på grunn av antikrigsdikt han hadde skrevet. Imidlertid nevner ingen kilder

at han ikke får fram en lyd når han går opp på taket og skriker av full h a aa l s.

&

Grunnen til at han, der han sitter taus i mørket, likevel glir fra rom til rom som et spøkelse mens han berører alle gjenstandene, disse brannskadde krigsveteranene, som han nesten er blitt ett med, er et forsøk på å huske seg selv, nei, huske meg! En sitrende innvendig skjelving: Tenk om minnene hans også blir erobret, slik gaten huset vårt lå i ble, og okkupasjonen blir total ...

Man antar at spøkelser ikke trenger eiendeler.
De glir gjennom veggen som om de flyr
og at de blir husket er nok til at de svever omkring.
Når de har overrumplet deg
stikker de aldri av selv om du jager dem bort.
Hukommelsens kriker og kroker er soverommet deres.
«Det er ikke viktig om jeg er her eller der,» sier du
«Det betyr ikke noe for en gjenganger
siden jeg bærer ham med meg heletiden.»
Spøkelser liker imidlertid ikke å flytte
og det er ikke så enkelt som man tror.
For det første utløser reisen panikkanfall
de har også traumer, angst for å bli forlatt,
separasjonssyndrom osv.
Kanskje tenker et spøkelse noe slikt:
"Hvem skal se bildet mitt i speilet hvis han også drar,
hvem skal tørke støv av meg,
vil serviset jeg er vant til å bruke
være der når jeg kommer tilbake?"
De krever for mye oppmerksomhet
disse unyttige, gamle gjenstandene
siden de kun tilhører spøkelsene.

Hvis man ønsker å kunne gå sin egen vei
må man være flink til å passe på spøkelser
og viktigst er det å holde øye med spøkelset fra barndommen. [7]

Om du spør: «Hvordan kan tvillingen din fortsette å skrive lyrikk om han har blitt språkløs som dem», svarer jeg: «Poesier mer enn språk.» Det er som å elske med en kjæreste man ikke kjenner, i en drøm, mellom søvn og våken tilstand.

Uansett, for å lettere kunne hviske disse hemmelighetsfulle diktene til dere, er det best å vente på en natt jeg kan besøke drømmene deres forkledt som Sankt Yorgos, slik jeg gjorde hos min tvillingbror. For eksempel dikterte jeg strofene i kursiv til ham i en drøm. Av en eller annen grunn husket han hva jeg hadde hvisket ordrett, men kunne ikke tyde det og satte det i kursiv:

[Jeg er fortsatt her ... men hvor er dette?]

Jeg er prinsessen som venter alene, og ridderen hennes
‍og dragen som forsvant med hesten.

Hvis jeg dreper dragen, vil jeg bli selve dragen
Jeg vil drepe meg selv for å vinne min egen styrke.

Alt mitt er avbildet: prinsessen, tårnet, den frodige dalen,
‍
ridderen som kommer som en reddende engel, som om han danser, danser med dragen ...
‍
spydet, den purpurrøde kappen og telefonen gjemt i lommen.

Jeg er et ledig bord for én, en nedbrent bokhylle for eventyrbøker

og et signert dikt som henger på veggen

[Yorgos, jeg er et dikt av ukjent opprinnelse ...]

Et dikt hinsides all kontroll, som døden,

et dikt den onde herskeren som fikk meg henrettet, ikke lenger kan true med døden,

født av dragetenner, frigjort av døden.

Vi danser i luften med flygefiskenes spøkelser
‍havet dufter av laurbær og beveger seg varsomt under solseilet.
‍[Jeg er tapt, jeg er ett med tapet, tapet er i meg, jeg er i tapet.]

Universet renner inn i Nilen, jeg er en grønn skapning fra havet
i et tomrom fylt av sjeler, tungen min er som en hale uten kropp. [8]

&

Siden Sankt Yorgos har tatt over sjelen min i det hinsidige, kommer jegsjelden ut av drømmegrotten. Kroppen til den overlevende tvillingen minfarter hit og dit. De som betrakter ham utenfra tror at han, kløktig nok, harklart å komme seg videre: Men, hva er i så fall den logiske forklaringen på athan stadig vender tilbake til dette husetmed kulehull som ikke lar seg tette hvor mye man enn forsøker?

Er det fordi han leter etter meg? Føler han seg skyldig fordi han ikke kunne hindre at jeg ble til en røyksky og forsvant? Er det grunnen til at han slettet meg fra hukommelsen, akkurat som han hvisket bort det greske språket? Det er derfor lyrikken manifesterer seg i drømmene hans, der han ikke er nødt til å rette på språket, og det er takket være meg.

De rettet på språket mitt, Babylon er menneskehetens barndom, sa de.
‍Gela, det kjære, aller første, lille ordet mitt, som jeg ropte deg ut, ikke gå: Gela ...
‍Selv om voksne ikke kan forstå, finnes det ingen annen måte å rope til tyrkisk-greske barn
for å hindre at de stikker av: Kela!
‍Aprikosappelsingranatple ble røsket opp og trærne ble plantet hver for seg. [10]

I bøkene sine bruker han bastardspråk og dialekter som ingen lenger forstår, og forskjellige alfabeter som blandes i hverandre og blir vanskelig å lese, for å få kontakt med spøkelsene våre, som han åpenbart vet vil møte ham med forståelse og medfølelse: Er ikke dette huset egentlig mer tid enn rom ...
‍

Det hvite tomrommet etter vegguret
Bordet av valnøtt-tre som har glemt tiden
Fingeravtrykkene støvet har hvisket ut
Tapte nøkler
En postkasse med rusten lås
Den tunge søvnen til en gammel kvinne som har lagt
gebisset i vann
‍Og skrivemaskinen som produserte min fars første dikt, huset hvor min mor ble forelsket og døde – dette huset som ble annektert under samtlige kriger, og beskutt og brent, medgiften som ble røvet fra den osmanske brudekisten og speilene som har sett alle kvinnene i familien nakne, speil på speil med glasset dekket av laken – huset hvor alle blomster visnet og alt annet enn den ville rosa duften av klatreroser forsvant – tiden som min oldemor gjemte i hvite blonde duker – det lille spøkelset som kom tilbake til stedet der han ble drept – de lange, tause skyggene fra nedkuttede sypresser – og nå stirrer alle beboerne i huset ut i natten fra fotografier som gjenlyder av krigens galning-latter – en mann iført fez, og som selv har glemt hvorfor han smilte, ser ut gjennom glasset – hvorfor har de som drepte alle som hørte til hos meg, latt meg overleve, undrer huset – og plutselig tennes lyset i det barneværelset som manet fram dette diktet

Det døde hus Det døde hus Det døde hus

Intet annet enn poesi kunne ha bragt meg
tilbake til dette huset. [11]

Da jeg for første gang leste diktet hans, et dikt som beskriver alle som ble feid bort av krigens flammer, mor og far, bestemor og bestefar, og de andre kvinnene som hadde kommet og gått i huset vårt, men uten den minste hentydning til meg, klarte jeg ikke å styre meg, men brast i gråt. Kanskje jeg ble trist av å minnes livet vårt før krigen, men jeg ante at det var fordi han aldri nevnte meg med et ord i diktene jeg hadde hvisket til ham. Samtidig forsøkte jeg å trøste meg selv ved å si: "Det spiller ingen rolle, det er ikke viktig, selv om han ikke husker det, er dette diktet likevel Meg." Naturligvis fant gråteanfallene sted i drømme.

Noen ganger føler jeg at jeg gråter i søvne
hvorfor vet jeg ikke
eller så har jeg glemt det før jeg våkner.
Hver gang jeg forsøker å åpne øynene, eksploderer
avisoverskriftene. Jeg skulle ønske jeg våknet fra dette diktet nå
men jeg skriker stumt der jeg frøs fast
poesien kaller j e g k a l l e r p å p o e s i e n ...
Noen drømmer vender tilbake til barndommen min
det ble ikke krig, foreldrene mine døde ikke
og alle jeg kjente forsvant ikke ...
Det er så lenge siden at jeg ikke kan huske, selv om jeg vil
og så flyr jeg et sted i søvne
‍f l y r f l y r jeg flyr.
Men jeg klarer ikke å finne ut hvor jeg er
i hvilken by, i hvilket rom, i hvilken seng,
hvilken vei jeg må vende ansiktet
på hvilket språk jeg må svare på spørsmålene
i drømme. Jeg blander også sammen fuglene i luften:
Var det en due, en lerke eller en svale
ja, jeg tror det var en svale
på verandaen i huset vårt i Neapolis ...
[Sa jeg h u s e t vårt?]
Noen ganger føler jeg at jeg gråter i søvne. [12]

&

Jeg har fundert mye på om jeg, ved å hviske disse diktene til ham, har ansvaret for alt som skjedde med ham etter at han fylte tjue år. Ville jeg at han skulle sørge over meg i det uendelige, prøvde jeg å egge hukommelsen hans med diktene jeg hvisket, siden han ikke husket meg tydelig, eller ville jeg rett og slett få hevn?

Når jeg sier "det som skjedde ", mener jeg det vanlige tarvelige presset poeter og forfattere blir utsatt for når de våger å si "du blir ingen helt ved å drepe dem som er annerledes enn deg, du blir bare en morder!" Konsekvensene av at pøbel som skaper massehysteri kommer til makten ved å hausse opp hjemland-nasjon-religion-flagg... At banal ondskap, som gir stemme til en hat kultur uten rom for vennskap eller kjærlighet, tar over historien.

Etter at jeg ble dikter, hadde jeg ikke tid til kjæreste
jeg elsket i all hast på forskjellige barer
Jeg la i vei, men ble stående fast mellom Tyrkia og Hellas
Jeg prøvde å stikke av, men livet veltet på motorvei E-5
Jeg utfordret historien til duell og BLE DREPT
de som ble igjen, så meg som dagen i morgen
for deres nåtid var gårsdag for meg [13]

Og den mest primitive retorikk og de mest voldelige metoder, anklager om "forræderi" som førte til fengsling, tortur, deportasjon og attentat på utallige forfattere og illustratører ...

‍"Her er dokumentasjon på ditt forræderi!" gjorde meg nedtrykt
Jeg ble til og med nedtrykt av Bach, jeg hører på blues nå
Jeg leste Nietzsche for ikke å bli gal
Jeg klaget over ensomheten, og ble mer og mer vant til den ...
Sa jeg min kjære ble jeg drept, sa jeg kamerat
BLE JEG DREPT MEN DE KAN IKKE JAGE BORT SPØKELSET MITT
Jeg skrev dikt til det ble morgen men kastet de fleste,
så skrev jeg igjen og igjen og etterpå
intet. [14]

Hvor kan vi i så fall ende opp, bortsett fra i dette «intet»? Er alt bare en reise, kanskje? Eller er disse øyeblikkene under skrivingen, når en lyriker føler at han eksisterer, det eneste som fører fra "intet" til "alltid"?

Fra første dag var det jeg som sa STOPP når tvillingen min begynte å polemisere mot politikken i den virkelige verden, for å svare på anakronistiske og tåpelige beskyldninger fra en elite som har tatt kontroll over både regjeringspartiet og de andre makthaverne som kalles "opposisjonen". Og dette hvisket jeg ikke, men slo det opp med store bokstaver i drømmene hans: ”INTET ANNET ENN POESI ER VERDT Å UTTRYKKE.

Du vil uansett ikke finne et annet sted å dra til enn Poesien.

Den skjebnen politiske undertrykkere prøver å tvinge på poeter utenfor litteraturen vil aldri virkeliggjøres hvis du ikke svarer på anklagene, men om du svarer, har du med dine egne ord gjort det til din skjebne. Siden du har definert deg selv i forhold til dem, gir du dem anledning til å redusere diktene dine til triviell politikk. Det er best å vende tilbake til drømmene sine, bror.

La oss krysse barrikadene til den andre siden, la oss forlate en verden som tilhører dem som finner på unnskyldninger for enhver forbrytelse mot menneskeheten, la oss leve videre som spøkelser.»

Jeg kan kun vende tilbake til hjemmet mitt som mitt eget spøkelse.
Jeg glir ut av disige speil. Jeg har ikke mye tid.
Jeg åpner vinduene i mørket, lyset fra stjernene
fyller huset mitt. Gardinene ristes,
og lakenet som dekker bokhyllen. Jeg må tørke støv
av familiebildene. Puste på glasset.
Dette husets hevngjerrige engler, som har fått sine mange språk stilnet,
avkrever alle som trer inn et løfte om å skrive.
(Fra alle kriger. Fra alt som kalles nasjonalt. Ja, til og med fra språket selv.)
La maurmiddel og naftalin drysse som små magiske ord.
Jeg vasker gulvet. Så låser jeg dørene
og forsvinner igjen, uten at noenser meg
Et spøkelse ... De kan ikke få meg drept. [15]

Selv om han sier «De kan ikke få meg drept», er det nå og da nesten som om han dør. Raidet mot barndomshjemmet i Nikosia gjentar seg for hver nyhetssending om krig. Rakettene som nylig ble skutt mot Odessa eksploderte også i huset i Athen der han nå bor.

Η Οδησσός βομβαρδίζεται“προσωρινά”, κι εγώ το ίδιο.
Θυμάσαι; Ο πόλεμος στη χώρα μαςήταν επίσης “προσωρινός”,
Men mens jeg ventet på at krigen skulle ta slutt, rant livet bort.
Οπως έλεγε οπαππούς μου, "Ουδέν μονιμότερον του προσωρι" —νον
Κάποιος να με πάει στη Σαντορίνητώρα, προσωρινά φυσικά. [16]

Og idet han går ut gjennom en dør i drømmen og sier: «La meg flykte til Santorini, der er det bare er stein, ingenting kan brenne», lander han på ny i samtalen hos Euston Central Radio.

&

‍K.P. – Du kom tilbake til hjemmet du forlot under den første krigen på Kypros, ti år senere, under den andre krigen. Tilværelsen som statsløs i London startet mye senere, da du ble deportert fra Istanbul, ikke sant?

‍M.Y. – Jeg kom egentlig aldri tilbake til det nabolaget i Nikosia der jeg ble født. Jeg er mer fremmed i gaten hvor det gamle huset vårt står, enn jeg er i London. Forfattere som bor i utlandet over lengre tid føler seg nok fremmede overfor stedet der de ble født, men min opplevelse av at fødestedet er fremmed for meg, skyldes at det ble kolonisert av et annet land. Det har funnet sted en rekke gjennomgripende og raske kulturelle endringer som jeg ikke helt forstår. Husene til naboer som var av gresk og armensk opprinnelse, og som ble forvist under krigen, ble gitt til nybyggere hentet fra fattige områder i Tyrkia. Noen av de tidligere naboene mine har blitt begravd foran husene sine, siden de mistet livet under trefningene, men en stor del av befolkningen er så nødlidende og egoistiske at de ikke gjør dette til et etisk problem, men tar i bruk hjemmene deres og gjør seg derved til medskyldige. Området tilhører nå mennesker med et annet språk, med forskjellig væremåte, en annen religiøs praksis, andre kjønnsroller og sosial atferd. Så min situasjon kan ikke beskrives med noe slikt som: "Greit, så i Istanbul er du i hjemlandet og bruker morsmålet ditt og i Nikosia er du i hjemmet ditt, men i London er du statsløs". Det er ikke slik det er.

‍K.P. – Etter at du ble et av ofrene for konfliktene på Kypros, ble du også offer for det autoritære regimet i Tyrkia, der du ble arrestert og bøkene dine sensurert. At du oppholder deg i England tilknyttet et universitet og ikke som asylsøker, endrer ikke på disse kjensgjerningene, kjensgjerninger som også gjenspeiles i poesien din. Har det at du er flerspråklig hjulpet deg å tilpasse deg?

‍M.Y. – Jeg tror ikke jeg ble et offer. På grunn av min kulturelle bakgrunn passer offerrollen dårlig på meg.(Ler). Vi bør spørre oss hvorfor vi påtvinger mennesker som har opplevd noe grusomt en slik rolle. Hvis jeg skal snakke ut fra mitt eget ståsted: Som lyriker og forfatter er jeg en del av litteraturens og kulturens verden, og empati med meg må baseres på bøkene mine. Empati basert på sorg og medynk med ofre for krig og vold opprettholder deres offerstatus. Likedan, ved å samle forfattere som har blitt sensurert på sitt eget språk og presentere dem på verdensspråkene i en antologi kalt "Et utvalg sensurerte forfattere" knebler man dem ytterligere. Jeg mistenker at det undertrykkende regimer ikke har klart, nemlig å presse opposisjonelle forfattere ut av det litterære liv, oppnås ved at litterære institusjoner, selv i vår globale tidsalder, beskriver dem som ”forviste, landflyktige og ofre” i solidaritet med undertrykte forfattere – men en solidaritet som kan få motsatt effekt. (Han begynner å le igjen). Så dette er en temmelig tragikomisk situasjon.»

På dette punktet i radiointervjuet stanser tvillingen min, med et stivt smil om munnen, for ikke å forvirre programlederen ytterligere.

Han kan ikke fortsette med å si: ”Jeg er ikke flerspråklig. slik dere tror, men språkløs på flere språk, og språket jeg skriver er mitt stemorsmål.”

Han kan heller ikke si "Vet du at siden jeg kom til London, har jeg begynt å drømme på engelsk i tillegg til tyrkisk og gresk? Akkurat nå for eksempel, er det som om jeg går i søvne og kan se den virkelige deg, som om du befinner deg bak et gjennomsiktig dusjforheng."

You can tell by the way she moves
her curly hair whether she is in a good mood or not -
Not. Og det er ingenting du kan gjøre.
Gå på tærne, ikke ta på noe,
Gjenstandene har stilt seg oppfor å bli knust. You too
have to be brave now, no, you don’t need to be ...
Call your double to play
this role. Du klarte ikke å lære den utenat,
i tillegg tar du hver replikk i skuespillet på alvor –
Ikke mist fotfestet. Behind the plastic curtains
two shadows showering, shrinking bellies,
hearts, legs … Formenes brå forandring
som i et skyggespill shivering giant shapes
all of a sudden en hakkende lyd av vann ... Stille
ordene står i givakt, klare til å spres fra deg som en skuddsalve –
Bodies are wet but the soul
dried up i et tomt hus. Fuglens kvitring
er borte, s p r å k e t s o m s l a n g e n s v e l g e t . [17]

S s s s ...
‍

‍K.P. – Kjære lyttere, vi får nå en reklamepause, ikke gå noe sted.

&

Uansett hvor mange ganger jeg har sagt «Blås i deeet» i drømmene hans, studerer tvillingen min nok en gang, der han sitter i studio og venter på å komme på luften igjen, oppdiktede nyheter fra tyrkiske, greske og engelske aviser som har forsøkt å svartmale ham. Om jeg skulle skjelle ut den ærede tvillingen min i drømmen hans i natt, ville han svare: "Jeg prøvde bare å nytte tiden".

Jo lenger han sitter og leser i avisene, jo mer usikker blir han på hva han har opplevd og hva han ikke har opplevd, eller hva han har opplevd i hvilket land og hvordan det skjedde. Det er alltid de andre som definerer hvem han er eller ikke er, ut fra forskjellene mellom ham og dem. Mens tvillingens identitet forandrer seg fra et sted til et annet, og fra et tidspunkt til et annet, endrer det nye stedet og den nye situasjonen seg samtidig, og det gjør også stedet han startet på og forholdene der.

I en kiste vi ble lagt levende ned i
flyr vi fra land til land som blanke ankomstblanketter.
Country of residence – Intet
The address on arrival – Ingen
Nationality – Ingen

Lik et hus som står halvferdig på grunn av krigen,
ble jeg en ruin før jeg ble ferdig,
ingen maling, ingen skodder, intet lys …
Jeg søker forgjeves etter harmoni. [18]

Hvordan skal han bevise i passkontrollen at disse avvikende personopplysningene tilhører en og samme person? Etternavnet i det gamle, og internasjonalt anerkjente, passet hans er "Ozker", som er farens navn. Men dette navnet, som brukes på kypriotisk tyrkisk, burde ha begynt med en "O" med to prikker (Ö). Samme navn ble oppført som «Oskar» på det dokumentet fra banken som han må levere i tollen. "Name - Surname"- delen er skrevet med greske bokstaver i tillegg til engelske. I bakgrunnen skimtes Sankt Georges kors ... Etter invasjonen fikk alle etternavn etter mønster fra Tyrkia-tyrkisk. Da ble navnet hans registrert som ”Yashin”, siden verken bokstaven ş eller i uten prikk (ı) finnes på engelsk. Yashin minner om farens kallenavn som betyr "Yakups sønner”(Яшин / יאשין) på russisk, ukrainsk og jiddisch. Fødestedet er ikke lenger "Neapolis-Nikosia" eller"Νεάπολη-Λευκωσία", men "Yenişehir-Lefkoşa". Flybilletten ble utstedt i samsvar med disse nye personopplysningene.

‍Hvordan kan han være sikker påhvem han er, når han ikke kan identifisere seg ved å krysse av relevante ruterpå ankomstblankettene flyvertinnene deler ut? Hvordan vet han hvem medpassasjereneer? Jobbet for eksempel kvinnen han hadde sex med på hotellet der transittpassasjereneernattet, for etterretningstjenesten? Hva om fyren i setet ved siden av, somhan satt og beinflørtet med under flyturen, var agent for en spesialavdeling ihæren? Og i hvilket lands hær?

‍"Huff, de kan være hvem de vil,så lenge jeg slipper å ligge alene i natt!"

Livet mitt stopper opp utenfor rikets grenser
foran Euston Central Radio
på en holdeplass som fylles og tømmes
bussene passerer
bortsett fra den jeg venter på.

Jeg skulle ønske du kom og løftet meg opp herfra
og ble lyset som brenner i huset mitt døren som åpnes når jeg banker på
Jeg skulle ønske du ble et sted som jeg
kan dra til.

Rødt lyskaster-lys på meg: Den som gir 3 pund kan komme inn, de nyeste diktene finner du på denne scenen, immigrantens soloppganger, eksilets solnedganger, fabelaktige reiser, kjærlighet i radiobiler, vinene Afrodite, Othello og Hermes, to bøker og rikelig med snacks for 7 pund, ikke gå glipp av 'vår kjære poet', alt sammen for 10 pund ... og mutters alene.

Jeg studerer meg selv i avisen
som en tegneseriefigur
for å finne ut
hva jeg har gjort den dagen
og hva jeg har sagt.

Jeg blir skitten av ømme ord
og mine egne dikt
"Hva tenker du om å reise hjem?"
Jeg tenker på deg
uansett hvilket spørsmål de stiller. [19]

Denne gangen vil jeg ikke hviske noe til ham og gjøre det lett for ham å svare på spørsmål. La oss se om han kan hamle opp med journalister på egen hånd ... I et radiointervju er det, sant nok, vanskelig å belyse et tema som bare kan anes i fragmenter av poesi som kommer og går lik tidevannet.

Før hun slår på mikrofonen igjen, sier den kvinnelige programlederen: "Dette er siste del, la oss snakke om hvordan historien din endte".

At stedet tvillingen min, som er til stede i luftens t o m r o m og i vannets f l y t e n d e tilstand, vil nå fram til, er et stykke land der man endelig kan sette foten ned, eller i det minste en konkret situasjon, kan drøftes i det vide og det brede, og uansett er det fåfengt.

&

‍K.P. – Vår gjest, lyrikeren Mehmet Yaşın, sier i et av diktene sine: «Du står opp og kikker i en bok om drømmetydning / for å finne meningen med dette / du ligger alene i sengen ... Som om en annen drømmer dine drømmer i sin søvn.» Sendingen fortsetter med nok et dikt som er like vanskelig å tolke som drømmer ... Ved å svare på spørsmål fra lytterne, håper vi likevel å kaste lys over både diktet, og drømmens mysterier.
‍

Uten håp ... spøkelset fra en barndom i plyndrede og brente rom
kan aldri jages på dør.
‍
Du sier at du ikke er derfra.
‍
Når du ikke kan temme poesien, glir skipene forbi.

Men fortsatt er det noe, vagt og utydelig, en barndom som ulmer
og ikke kan slukkes.

Hvordan kan det siste refrenget i et liv bli hørt, bortenfor de døde
den gamle sikaden, sikksakk-fuglen i sypressene.
Jeg tror jeg allerede var død, min levende fe

Jeg var visst allerede død, min levende fe.

Uten håp ... ikke verden, men når du er skuffet over deg selv
og ikke kan eksistere.

Garderobeskap med speil åpnes, garderobeskap med speil lukkes
speil er gåtefulle, og der inne roterer du.

En gammel kvinne grer håret, lukten fyller rommene.

Illusjon.

Når illusjonen tar slutt, blir man slengt av sted ...
Skimringen av sand, speilet i skapet av valnøttre, lyden av vann fra perlemor
og en lysebrun firfisle.

Men alltid den samme firfislen.

Du sier "mişaro" i ditt stille sinn, mens du skriver firfisle.

Uten håp ... speil av stein, i speil som står ansikt til ansikt og du
er kun i deg selv, en gåte.

Jeg tror det ligger noe i deg, like skjult som poesi
mer av barnet enn du kan huske

minnene f y k e r o m k r i n g
som fotografier revet i stykker i en krig . . .

‍Favorittblomst? Narsiss.
‍Farge? Lyseblå.
‍Stedet du helst vil dra til? (Intet svar)

Du sier at du ikke er derfra.

Tenk på et sted hvor livet utspiller seg
men det finnes ikke ... (Når barndomshjemmet er brent.)

Når du kaller på deg selv, på ditt døde morsmål
i drømme. Illusoriske drømmer og hvite skip.

Men alltid de samme skipene

skip av skyer skip av skyer hvit sky ... [20]

‍K.P. – Første spørsmål kommer fra Ewan i Aberdeen, "Jeg forsto ikke helt hvilket land denne lyrikeren er fra, og hvilken nasjonallitteratur bøkene hans hører hjemme i," sier han. Han ønsker også å vite hvilket litterært ståsted du har nådd fram til.

‍M.Y. – Siden litteraturen tvinges inn i en struktur der ett land, en kultur og en nasjon er byggverkene, en struktur nasjonalstatene insisterer på, er det vanskelig - ikke bare for Ewan, men også for poesiens smaksdommere - å forstå situasjonen til lyrikere som har ståsted i flere kulturer. Hvis vi ser på historien gjennom tusener av år, har litteraturen aldri vært skapt på ett enkelt språk eller en enkelt dialekt. Siden språk er et kulturelt fenomen, kan det være nødvendig å oversette mellom ulike befolkningsgrupper som regnes for å ha samme morsmål. Kan man egentlig gi et endelig og definitivt svar på hva bestemmelsesstedet er, når den litterære verden er på vei bort fra den nasjonalistiske epoken og dens begrensende sentralisering?

‍K.P. – Men du har sikkert et mer konkret budskap til lytterne ...

‍M.Y. – Underveis mangfoldiggjøres alt og alt forandrer seg. Mens vi åpner oss for nye livserfaringer fortsetter vi å huske de gamle livene våre som om de var noen andres opplevelser. Dermed blir de døde tvillingene våre flere og flere, og også drømmene de sender oss ... (Han ler). Det er slett ingen bedrøvelig situasjon hva ars poetica angår.

‍K.P. – (Ler sammen meg gjesten) Et humoristisk svar, antar jeg.

‍M.Y. – Vi må blande inn litt mørk humor, så diktene mine ikke trykker dere ned i mismot ...

‍K.P. – Det du kaller diktene dine er livshistorien din.

‍M.Y. – Kanskje omvendt, livshistorien min er nå diktene mine. Det siste svaret hans gjør meg oppspilt og gir meg håp om at vi endelig skal bli gjenforent ... La oss gå helt tilbake til natten da brannen startet og vi ble skilt fra hverandre, og la meg få hviske en SISTE VERSELINJE til ham så vi kan snakke om hvorvidt katastrofene vi har opplevd vil gi oss mulighet til å skape nok et dikt som velsignes av poesiens muser, og dermed finne ut om historien om våre liv kan begynne på nytt. Det må sies at det, kunstnerisk sett, er mest passende å fortsette den samtalen i drømme.

(Først satte de fyr på soverommet) fra gulvplankene
til krystall-lysekronen i taket ble alt brent
bena på sjeselongen ble brukket, og delvis oppbrent
tekstiler, klær og gjenstander som de ikke fikk røvet med seg, ble brent
sengen min av valnøttre og garderobeskapet ble brunsvidd
og speilene inne i skapet knust,
rammene
og glasset over fotografiene på veggene ble knust
fotografiet av barnet ble revet i stykker fordi det ikke hadde tatt fyr

Barnet som ble r e v e t i stykker er meg, på listen over savnede
søker det fortsatt navnet sitt, for å gjenforenes med seg selv.
Og jeg takker deg av hele mitt hjerte, min gode Gud:

Så bra at jeg forsvant, så bra at jeg ikke bare er én person, og i ett eneste lite hus ... [21]

FOTNOTER:

[1] "Gizli” (Hemmelig)", 1999, London. Tyrkisk tekst: ”Min hemmelige-tvilling som jeg kvalte, hva jeg enn skriver blir løgn.” Vers på Karamanlı-tyrkisk (tyrkisk skrevet med gresk alfabet): "jeg tilhører kun deg ..." Kullstift-tegning(segl): "Agios Yorgos & Hızır Dede" og "Agios Yorgos & Denizoğlanı", Mehmet Yaşın.

[2] "Rüyaperisi (i) (Drømmefe (i))", 2006, Cambridge.

[3] "Heimatlos", 1983, Istanbul.

[4] "Heimatlos", 1983, Istanbul.

[5] "Pulsuz Mektup (Brev uten frimerke)", 1983–1985, Nikosia-Istanbul.

[6] "Skjulte spor (i) og (iii)", 1997, London-Athen-Nikosia.

[7] "Hayalet Bakıcısı (Barnevakt for et spøkelse)", 2009, Nikosia.

[8] «Defnelerin Efendisi (iv)”, Laurbærenes Herre (iv)», 1999–2000, Betlehem-Antakya-Karor/ Øvre Nilen-Alexandria-London.

[9] «Defnelerin Efendisi (iii)”, Laurbærenes Herre (iii)», 1999–2000 Betlehem-Antakya-Karor / Øvre Nilen-Alexandria-London. Vers på Karamanlı-tyrkisk: "Jeg skulle ønske udødelighetens gress ikke hadde spiret på graven min / Jeg klarer ikke å dø, sa Hızır, jeg klarer ikke å ta igjen døden selv om jeg ble drept! / Straffer Gud morderen eller meg ... Jeg kan ikke dø selv om jeg ønsker det. /Da jeg våknet, var jeg i virkeligheten i en annen tid. ” Kullstifttegning og fotocollage: "St. Yorgos, drage og prinsesse", av Mehmet Yaşın.

‍[10] “Diloğlanı/Gela, 1994–1998, Istanbul-London-Brussel. Et kunstig ord som kombinerer det greske ordet "ελα" (som betyr "kom") skrevet med tyrkiske og med greske bokstaver: "Gela/Κελα".

[11] "Det døde huset", 1988, Neapolis/Nikosia.

[12] " Kırlangıç (Svale)", Undertittel: "Veldig gammelt, jeg husker ikke sted og dato."

[13] "Coca-Cola Coke", 1987-1988, London.

[14] "Coca-Cola Coke (Fortsettelse)",1987-1988, London.

[15] "Bir Hayalet (Et spøkelse)", 1997, Nikosia-London.

[16] “Κάποιος να με πάει στη Σαντορίνη”, 2022, Athen. Gresk tittel og strofer: ”Jeg skulle ønske at noen tok meg med til Santorini" (Kapios na me pai sti Santorini).//"Odessa bombes 'midlertidig', og det samme gjelder meg." (İ Odissos vumvardizatai 'prosorina', ke ego to idio.)/”Husker dere det? Krigen i vårt land var også «midlertidig». (Thymasai? O polemos stin hora mas itan episis 'proserinos',)/(...)/"Min bestefar pleide å si: 'Ingenting er så permanent som det som er midlertidig.'" (Opos elege o pappus mou, 'Ouden ponimoteron tou prosorinou' —) /"Jeg skulle ønske at noen tok meg med til Santorini med en gang, men bare midlertidig selvfølgelig." (Kapios na me pai sti Santorini tora, prosorina fiska.)"

[17] "De-Composition", 2008, Cambridge.

[18] “Heimatlos”, 1983, Istanbul.

[19] "Hayatım Duruyor Sınırdışında (Livet mitt stopper opp utenfor rikets grenser)", 1987, London.

[20] "Desperate tider, En lysebrun firfisle, Illusjon", 1994–1995, Ankara-Istanbul-Nikosia. Mişaro: Firfisle på kypriotisk-tyrkisk.

[21] "Liste over savnede". I diktsamlingen står følgende fotnote: «Hentet fra notatboken min mor, A.S. Ipçizâdes, skrev på sykehuset før hun døde, etter at huset hennes ble plyndret og brent den blodige julen i 1963 og skrevet som et dikt. Hun ga heftet tittelen "Tapte gjenstander og skader". Det er datert 10.–20. januar 1964 og skulle gis til FNs delegasjon (London, 1999).