Den blågrønne anden
Av Yaqob Tilermenî

«En utrolig vakker by... En unik utsikt... Og se bare på den kritthvite snøen på fjelltoppene... Akk, skulle ønske jeg hadde kommet hit, for mange år siden... Akk ja, akk». Noen passerer forbi meg, og jeg skjønner at jeg snakker til meg selv. Det er ikke så farlig, jeg bryr meg ikke om det. Alle de rundt meg gjør jo det samme, også de snakker med seg selv, gjennom ørepluggene koblet til mobiltelefonen. Hva er så farlig med de få ordene jeg har ytret? Men det er ikke bare mennesker som fanger min oppmerksomhet. Det som fanger min oppmerksomhet, er den blågrønne anden ved bredden av Genfersjøen. Øynene er som øynene til et menneske. Når han skjønner at jeg ser på ham, skinner øynene hans som to svarte rosenkransperler. Plutselig åpner nebbet seg og et kvekk runger i ørene mine.

«Kveeeeeek…»

Etter kvekkingen snakker han til meg som om han var et menneske.

«Tror du at livet bare handler om disse landskapene?»

Jeg ser rundt meg i forundring. Det er ingen i nærheten, trærne ved innsjøen og selve innsjøen snurrer rundt meg som en snurrebass. Jeg føler meg helt alene og veldig kald i det fiolettfargede tomrommet. Den blågrønne anda ved bredden av innsjøen beveger seg litt nærmere meg, mens den fortsetter å snakke.

Yaqob Tilermenî
Yaqob Tilermenî (f. 1972) er en kurdisk forfatter av noveller, romaner og skuespill, samt oversetter fra tyrkisk og fransk til kurdisk. Tilermenî jobbet som fysikklærer i Tyrkia, før han i 2018 måtte emigrere til Sveits etter å ha blitt avskjediget grunnet bakgrunnen hans i kurdiske språkstudier. I tillegg til å være forfatter, jobber han i dag som filmmanusforfatter.
Utgivelser (utvalg):
Êşbazî («Den sorgavhengige», noveller, 2002)
Ferhenga Sirgûnê («Eksilens ordbok», noveller, 2004)
Kitim («De identitetsløse», roman, 2005)
Kulîlkên Apê Mûsa («Onkel Musas blomster», skuespill, 2011)
Hêlange («Hengekøye»), roman, 2016)

Foto: Evîn Akman

«Ja, dette landet er et land av landskap, og denne byen er en by med utrolige severdigheter. Den hvite snøen på fjelltoppene er noe for seg selv, men hva med ruinene inne i ditt hode?» Med de siste ordene til den blågrønne anda er det som om jeg faller ut klippene. Ruinene av landet mitt, lyden av fly og bomber, og folket i landet mitt som tar til veiene, får hodet mitt til å snurre. Reisen min gjennom skogene og fjellene innenfor grensene til Bulgaria, Serbia, Ungarn og Østerrike gjør meg svimmel. I mitt indre kan jeg se for meg min kone, mine barn og andre familiemedlemmers tårefulle øyne.  Jeg er fortapt mellom det vestlige landets flyktning–virkelighet og fortiden til mitt østlige land. Jeg krymper og blir et stykke sår. Den blågrønne anda sper en håndfull med salt i såret. Han vrir det taggete knivbladet godt inn i såret. Med mitt fortumlede hode og lukkede øyne lytter jeg til andas svar på sitt eget spørsmål. «Å komme til et sted er å sammenligne. For først ser du bare det vakre landskapet i dette landet du har kommet til, så kommer de forferdelige forholdene i landet ditt og kveler deg, og gjør dagen og natten din til et mareritt. Når du når et trygt punkt, vil du sovne på bare noen minutter, – på sovemedisiner som gjør deg døsig. Det som gjenstår, er mareritt og intrikate hallusinasjoner. Og når man åpner øynene, kan ikke tretaket i det lille rommet i flyktningleiren fortelle en hvor man befinner seg i det øyeblikket.» – Ordene hans var frekke, hjerteskjærende, men samtidig speilet den en viss sannhet. Den ropte ut min sannhet og sannheten til alle de som er i landflyktighet. Jeg føler behov for å sette en stopper for disse angrepene, rope ut kraften som ligger i min kreativitet og egenart rett opp i ansiktet hans. «Nei, jeg kommer aldri til å være en fan av de blå pillene. Jeg er en som har en penn, og med den vil tegne en tykk svart strek over ruinen min.»

«Nei, det er ikke ruin! Nei…»

«Hvilken forskjell gjør det? Det er en liten nyanseforskjell mellom ruin og ruinert...»

Anda åpner nebbet bredt, og nederst på nebbet ser jeg et dypt, mørkt hull. Og ved enden av det hullet legger jeg også merke til det reflekterte lyset fra min penn. Anda åpner ikke munnen i stummende mørke for å si noe godt.
 

«Ser du hva som er der borte?»

Jeg ser i retningen som anda peker på med sin blanke himmelfargede vinge.

«Ja. Det er han som har satt sitt preg på menneskehetens liv i mer enn et århundre.»

«Snakker du om statuen? Er ikke det Charlo?»

Statuen av Charlo ved innsjøen, besøkt av horder av mennesker fra hele verden, drar meg til bunnen av et virvelspinn. Anda forvandles til en enorm kjempe foran øynene mine. Kjempens latter får trommehinnene mine til å dirre. Jeg tar ufrivillig til ørene med begge hendene. Plutselig forvandles den himmelfargede Genfersjøen til en storslått scene. Så befinner jeg meg mellom film og teaterscener. Jeg er helt enig med den som sammenlignet verden med en scene og livet med et teaterstykke. Plutselig er jeg en av heltene i verden og livet. Min ankomst til Sveits, severdighetenes by, forvandler meg til en helt med sans for sammenlignende skarpsindighet...    


*** 

FØRSTE AKT
(Scener FRA EN FILM)
1. scene: På Kirkegården 

AKT 1. UTE, DAG/MORGEN, PÅ KIRKEGÅRDEN 

Foran Charlos grav står en mann med hatt med begge hendene åpen mot himmelen og resiterer en fatiha for hans sjel. Bakfra kommer helten bort til ham. Etter at fatihaen er ferdig, snakker helten med mannen med hatt. 

En mann med hatt:
1– Bismillahirrahmânirrahîm.
2– Alhamdu lillahi rabbil'alam
3– Errahmânir'rahim
4– Maliki Yevmiddin
5– Iyyâke na'budü ve iyyâke neste'în
6– İhdinessırâtel Mütakim
7– Sirâtellezine en'amte alaihim ghayrilmagdûbi alaihim ve leddâllîn. Amin». 

Norsk oversettelse:
1–     I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.
2–     All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,
3–     den Nåderike, den Barmhjertige,
4–     Dommedagens Hersker.
5–     Deg (alene)tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.
6–      Led oss på den rette vei,
7–     veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes. Amen 

Helten: – Amen! Kjenner du Charlo godt?

Mannen med hatt: – Selvfølgelig kjenner jeg ham! Hva slags spørsmål er det?

Helten: – Men han var ikke muslim. Hvorfor leser du fatihaen for hans sjel?

Mannen med hatt: – Jeg vet han ikke var det, men tror at Fatiha skal leses for alle menneskers sjel.  Charlo var Einsteins venn.  I likhet med Einstein trodde han også på Spinozas gud.

Helten: – Vennskapet deres hadde jeg hørt om, men deres tro?

Mannen med hatt: – Da Einstein underviste på amerikanske universiteter spurte studentene ham: «Tror du på Gud?» og da svarte han alltid: «Jeg tror på Spinozas gud».

Helten: – Hva mente han med det?

Mannen med hatt: – Det han mente med det var at man kan tro på Gud, men det betyr ikke at Gud vil elske en for det. Det betyr at det ikke er nødvendig for folk å skylde på Gud for sine handlinger. Og at rommet og naturen, og hele kosmos er alle guder.

Helten: – Du åpnet med begge hendene vendt mot himmelen.

Mannen med hatt: – Det er fordi det bes slik i vår religion.

Helten: – Men det er noen mennesker som, når de tigger, åpner de ikke hendene sine, de legger dem på hjertet. Ifølge dem er Gud verken på jorden eller i himmelen. Gud er i menneskets hjerte.

Mannen med hatt: – Jeg synes at enpersons personlighet er viktig. Men det du sier er også spennende.

Helten: – Jeg sier at bønnen din gjelder for sjelen til Charlos kone, også.

Mannen med hatt: – Det hadde jeg ikke tenkt på, men siden de sover sammen, kan det hende du har rett. Men bønn handler ikke om naturen.

Helten: – Din hatt er også lik Charlos.

Mannen med hatt: – Selv om politiet med sine hatter på hodet hundser sine innbyggere, tar ikke innbyggerne dem på alvor.

Helten: – Interessant.

Mannen med hatt: – Å si «interessant», løser ikke problemet. Løft opp hånden, og du vil miste livet!

Helten: – Du nevnte politiet, det var det. Sakte nærmer en politibetjent seg de to mennene,  og setter håndjern på mannen med hatt og fører ham ut av gravlunden. 

Politibetjenten: – Hva gjør du her?

Mannen med hatt: – Ingenting. Jeg har nettopp vannet graven til Charlo og lest en fatiha for ham.

Politibetjenten: – Det er forbudt. Fram med hendene. 


AKT 2. Ved inngangen til severdighetenes by 

SCENE 2. UTE, DAG/FORMIDDAG, VED INNGANGEN TIL SEVERDIGHETENES BY
 

En kvinne uten stokk står foran en bygning. Helten snakker med kvinnen uten stokk

Helten: – Hei, jeg er Helten, og du?

Kvinnen med spaserstokk: – Jeg? Jeg er bare et menneske. I denne verden forvandles folk stort sett til en enkelt person. Navn har ingen betydning lenger. Disse drømmene til filosofen Marx om menneskers frihet og likhet har blitt ødelagt av noen menn. Navnene står igjen som etiketter på pannen.

Helten: – For noen alvorlige ord, wow! Men du da, er du ikke en mann?

Kvinnen med spaserstokk: – Det er derfor jeg sa, jeg er bare et menneske. Friheten som folk sier de, har er ikke noe mer enn en illusjon. Jeg har nettopp kommet ut av fengselet. Der var jeg enda mer fri. Har du sett filmen Modern Times?

Helten: – Mener du filmen til Charlo? Ja, selvfølgelig, hvordan kan jeg la være?

Kvinnen med spaserstokk: – I en scene hindrer arbeideren i fengselet fangene fra å rømme fordi de er påvirket av hasj, i stedet hjelper han vaktene.

Helten: – Er ikke han da en hjelper av fengselssystemet?

Kvinnen med spaserstokk: – Han får fangene til å forstå at livet utenfor er fullstendig overtatt og det eneste stedet hvor det ikke er noen regel for forretningsmenn og pengeutlånere er fengselet.

Helten: – Det du sier er, fengslede folk vet ikke hva de vil. Hvorfor forsøkte de å flykte da?

Kvinnen med spaserstokk: – For meg er det sånn. Hvordan det er for deg eller andre, vet jeg ikke.

Helten: – Du har også en stokk i hånden som Charlo. Trenger vi være redde for det?

Kvinnen med spaserstokk: – Med stokken kan jeg gi deg et par slag på ryggen, men jeg har ikke undersøkt hvorfor Charlo brukte stokken. Jeg tror han brukte den som et fyrtårn.

Helten: – I vårt land Kurdistan, er det et ordtak fra vår kurdiske poet, Seyyid Ali Findiki. Han sier,  «Jeg har tre bein jeg går med, den friskeste er en stokk».

Kvinnen med spaserstokk: – Jeg har aldri tenkt på stokken på den måten. Folk som lever sine liv på to bein, kan fortsette sine liv når de blir eldre, takket være stokken.

Helten: – Det er sant, dette er også en måte å se det på, men jeg mener at det ligger noe dypere i tankene hans. Som et hjelpemiddel i de blindes hender, for å veilede dem. Blinde mennesker er blinde, men stokken blir et lys for lukkede øyne. Som en måte å stå imot det som blir pålagt en.

Kvinnen med spaserstokk: – Lyset er ikke bare for lukkede øyne... Løft hodet, du går glipp av livet!    



AKT 3: Foran Modern Times hotellet

SCENE 3. UTE DAG/ETTERMIDDAG, FORAN MODERN TIMES HOTELLET 


Navnet på hotellet er «Modern Times». Foran hotellets inngang er det en mann med sko opptatt med å fikle med bilder på telefonen sin. Helten stopper foran hotellet med bilen. Han går ut av bilen og går mot mannen med sko.  Helten snakker med ham. 

Helten: – Unnskyld meg, kan jeg bli her noen dager?

Mannen med sko: – Hvorfor spør du meg? Jeg er ikke ansvarshavende for stedet.

Helten: –
Beklager, det her med skoene dine, og det at du står her...

Mannen med sko: – hva med skoene mine?

Helten: – De likne Charlo sine. Jeg trodde du jobbet her. Hva er det du gjør her?

Mannen med sko: – Jeg ønsker å finne lykken på internett.

Helten: – Hvorfor finner du ikke lykken hos andre mennesker?

Mannen med sko:– Vi lever i ny moderne tid. I denne tiden finner alle lykken gjennom telefoner, nettbrett og datamaskiner.

Helten: – Løft litt på nesa, du kommer til å miste livet!

Mannen med sko: – Hva skjer, hvorfor skal jeg miste livet?

Helten: – Se, politiet har kommet for deg. En politimann nærmer seg mannen med sko. 

Politibetjenten: – Opp med hånden, legge ned telefonen. Hvis du gjør en feil, vil jeg ikke ta hensyn til at du bare er en gutt.

Helten: – Hva har skjedd herr politimann, hva har herren gjort?

Politibetjenten: – Hva mer skal han gjøre? Han bruker hotellets internett og er ikke hotellgjest. 

Betjenten setter håndjern på ham og setter ham i bilen. Bilen forlater høylytt hotellet.  En flokk med kyr beiter ved siden av hotellet. Alle kyrne er like og står på rekke og rad, unntatt en som har en annen farge og er langt unna. På et kjøkken spiser folk uten å se på hverandre, med telefoner i den ene hånden og mat i den andre. Helten roper. 

Helten: – Løft på nesene, dere kommer til å miste livet!   


AKT 4: På Charlie Chaplin–museet  

SCENE 4. EXT., ETTERMIDDAG, PÅ CHARLIE CHAPLIN–MUSEET 

Midt i veien er det en plakat av Charlie Chaplin som viser museet hans. Helten kjører mot museet. Han stopper bilen foran museet og går inn på gårdsplassen til museet til fots. Helten snakker med en klovneaktig kassamann.

Helten: – Hvis jeg ikke tar feil, så jobber du her?

Den klovneaktige kassamannen: – Jeg har jobbet i museet i seks år. Livet mitt her har blitt som livet til helten i filmen Moderne tider. Akkurat som Charlo pleide å stramme muttere, stempler jeg alltid billettene.

Helten: – Hvis Charlo var her, ville han ha gitt deg en stor straff. Da ville han gjort deg til en klovn.

Den klovneaktige kassamannen: – Det stemmer. Han ville bare forbli en klovn og han foretrakk klovner framfor politikere. Med disse klærne følger jeg i hans fotspor.

Helten: – Da er du ikke i hans fotspor med det du gjør. Dette er bare din forkledning. Vel løft litt på hodet du også, eller går du glipp av livet! Politibetjenten kommer straks bort og snakker med dem.  

Politibetjenten: –
Hei, dere to?

Helten: – Jeg?

Politibetjenten: – Ja, du og den klovnen ved siden av deg. Opp med hendene. Ikke gjør noe dumt, det vil dere angre på.

Den klovneaktige kassamannen: – Hva er galt, herr politibetjent? Jeg er ansatt her.

Politibetjenten: – Dere er anmeldt for å kritisere systemet vårt gjennom Charlo. Dere har rett til å forsvare dere. Dommeren avsier straffen.

Helten: – Hva mener du med straffen? Jeg kom for å besøke museet.

Den klovneaktige kassamannen: – Museet vil stå igjen uten ansatte. Det er synd, veldig synd.

Politibetjenten:– Problemet ditt får du ta med dommeren. Og du, vagabonden! Kom deg vekk herfra nå med en gang, jeg vil ikke se deg her igjen. Politiet setter håndjern på den klovneaktige kassamannen og truer Helten! 

Helten: – Jeg, jeg har ikke sagt noe jeg…

Politibetjenten:– Jeg snakker til deg: Stikk!  



AKT 5:  Ved Genfersjøen

SCENE 5. EXT., KVELDSTID, VED GENFERSJØEN
 


Genfersjøen er synlig. Charlos statue vises. Kvinnen med spaserstokken løper, en mann og en kvinne og en politimann løper etter henne. Kvinnen med spaserstokken stopper opp, politibetjenten holder henne i hånden. Alle fire krangler seg imellom. 

Kvinnen med spaserstokk: – Jeg er ingen tyv, jeg er ingen tyv; jeg var bare sulten.

Politibetjenten: – Men du stjal smørbrødet til barna deres. Strekk ut hendene. 

Politibetjenten setter håndjern på kvinnen med stokk og sammen går de mot statuen av Charlo. 

Kvinnen med spaserstokk: – Nei, jeg stjal ikke. Tok den bare for å spise.

Mann: – Så hvorfor løp du, da?

Kvinnen med spaserstokk: – Nei, jeg løp ikke. Dere jaget meg.

Kvinne: – Du stjal smørbrødet til barnet vårt og stakk av. Det kalles tyveri.

Kvinnen med spaserstokk: – Nei frue, jeg var sulten, smørbrødet var på tallerkenen, jeg tok det opp og begynte å spise. Og dere, tre middelaldrende mennesker, jaget meg uten å skamme dere. Jeg løp fordi dere jaget meg.

Politibetjenten: – Du har tatt et barns smørbrød uten tillatelse, og det er en forbrytelse.

Mann: – La dem sette deg i fengsel, da lærer du kanskje å oppføre deg.

Kvinne: – La dem straffe deg, slik at du ikke gjør dette igjen.

Kvinnen med spaserstokk: – Dette sier jeg til dere tre og til alle de menneskene som er her. Jeg er ingen tyv, jeg var bare sulten. Jeg fant et smørbrød på en tallerken og den spiste jeg. Så jaget dere meg, derfor løp jeg. Hvilke forbrytelser ligger i dette? Hvorfor dømmer dere meg på livstid? Hvorfor er dere så raske til å dømme? 
 


AKT 6:  I Teatergata

SCENE 6. EXT., KVELD, I TEATERGATEN 


Det er en smal gate og biler kan bare kjøre mot Genfersjøen. Bilder av Charlo vises på en bygning. Helten stopper bilen i veikanten og går mot bildene. Han ser en mann med jakke fremfor seg. Helten snakker med mannen med jakken. 

Helten: – Du har på deg Charlos frakk, men du har glemt hatten, skoene og stokken hans.

Mannen med jakken: – Charlo er ikke bare en person, han er et menneske på samme nivå som hele menneskeheten. Derfor må vi dele ham med alle. Jeg skal bruke jakken hans, du kan ha på hatten hans, han skal holde stokken hans, og de skal ha på skoene hans. Her Og vipps, så har man Charlo her.

Helten:– Men hva hans holdning og hans oppførsel?

Mannen med jakken: – Det tilhører den nye generasjonen. Hvis dagens unge tar hans rollefigur i filmene hans som forbilde, vil verden bevege seg mot et bedre sted.

Helten: – Er det derfor Charlo bosatte seg i Scenenes by?

Mannen med jakken: – Han sa selv: «Verden her gir meg fred, utvider horisonten min og forynger sjelen min».

Helten: – Godt sagt av ham. Velsignet er hans hjerte.

Mannen med jakken: – Men likevel signet er ikke ditt hjerte. Den politimannen ser granskende på deg. Har du gjort noe galt mon tro?

Helten:– Den politimannen har hengt etter meg siden i morges. Han arresterer alle han møter! Politibetjenten kommer og legger begge mennene i håndjern 

Politibetjenten: – Sa jeg ikke til deg at deg ville jeg ikke se igjen?

Helten: – Unnskyld herr politibetjent, jeg, jeg bare...

Politibetjenten: – Du, ja du, du er bare ren gift. Tror du ikke vi vet hva du holder på med. Frem med hendene, la dommeren ta seg av deg. Du også, du med den sorte jakken, strekk ut hendene.

Mannen med jakken: – Av hensynet til Charlos stokk, sko og jakke blir jeg med deg frivillig her politibetjent. Folks lykke kommer ikke gjennom telefoner, nettbrett og datamaskiner, den kommer gjennom at Charlos bevissthet, besluttsomhet og holdning når menneskeheten.

Politibetjenten: – Slutt med disse nytteløse ordene. La oss gå i retning teateret. Dere vil havne i fengsel sammen med vennene deres.

Helten: – Hvilket fengsel? Hva skal vi gjøre i teateret? Jeg kom hit for å bli kjent med Charlos by.

Mannen med jakken: – Da kan du fortsette reisen din på scenen.  Sammen går de mot teatret. De stopper en liten stund foran døren. Mørke og sorte farger endrer seg til fargerike toner. Ved døren er Mannen med hatt, Kvinnen med stokk, Mannen med sko og Den klovneaktige kassa mannen satt i håndjern og bundet sammen. De venter på å komme inn i teateret. Politibetjenten, Mannen med jakken og Helten kommer inn i teatret sammen. 

Helten: – Er dette en drøm, drømmer jeg? Det er jo andre mennesker ved teaterdøra, også.

Politibetjenten: – Snart vil du se mange flere ting. Velkommen, skal dere være, Mannen med hatt, Kvinnen med spaserstokken, Mannen med sko, Den klovneaktige kassamannen!

Mannen med jakken: – Saken til Kafka starter...  


ANDRE AKT

SCENER FRA ET SKUESPILL
 

Alle heltene ved teaterporten entrer scenen. 


Scene 1: I fengselet 

Mannen med hatten, Kvinnen med spaserstokken, Mannen med skoen, Den klovneaktige kassamannen går inn på scenen sammen med påsatt håndjern. De inntar scenen med Politibetjenten, Mannen i jakken og Helten bak seg. En plakat viser bilder av Einstein og Charlo sammen.

Teksten på plakaten er synlig:
 

Einstein: – Det jeg beundrer mest ved kunsten din, er dens universalitet. Du sier ikke et ord, men alle forstår deg likevel.

Charlo: – Det er sant, men ditt ry er større. Alle beundrer deg, til tross for at ingen forstår deg. 

Helten ser forsiktig på plakaten. Politibetjenten tar av ham håndjernene. Mannen i hatten gir hatten sin til politibetjenten. Mannen med jakken tar av seg jakken og gir den til politibetjenten. Den klovneaktige kassamannen tar av seg klovneklærne og leverer dem til politibetjenten. Politiet slenger alle klærne oppå hverandre. De fire personene trekker seg tilbake til hjørnet. 

Politiet leier Kvinnen med spaserstokken og Helten i hendene, og setter dem bak lås og slå.

Kvinnen med spaserstokken slår i gulvet med spaserstokken sin. Mannen med hatten tar fra henne stokken og kaster den oppå kleshaugen. Mannen med hatten roper høyt.
 

Mannen med hatten: – Saken vår begynner. I saken vil Helten heretter hete L og Kvinnen med spaserstokken som heretter vil hete J, bli tiltalt.

Helten: – Jeg er en fri person. Hvilken rettssak er det du snakker om? Jeg kjenner ikke noen av dere. Jeg har et navn. Og det er Helten. Hva er L da for noe?

Kvinnen med spaserstokken: – Jeg kjenner ikke Helten heller. Jeg møtte ham foran de høye bygningene, og forsto ingenting av ham. Jeg er uten navn og godtar ikke navnet J.

Politibetjenten beveger seg mot utgangen av scenen. Han ser på de to arresterte og snakker til dem. 

Politibetjenten:– Ved å komme sammen har dere begått en stor forbrytelse mot verdensfremtid. Dere har vekket Charlos ånd opp igjen. L lot som han var Hamlet ogpekte på livets morder. J ønsket å angripe vindmøller som Don Quijote ogforsøkte å fremstille systemet vårt negativt ved å kalle vår tidsalder Modernetider.

Mannenmed jakken: – J har også bedrevetmed tyveri. Dessuten sa han at fengsler er mer frie enn livet utenfor.

Politibetjenten:– Det kan jeg også bevitne. Han stjal et barns smørbrød og spiste den. Hun prøvde å få systemet vårt til å se dårlig ut. «Jeg er ikke en tyv, jeg var bare sulten», sa hun uten skam. 

Politibetjenten forlater scenen. Den klovneaktige kassamannen tar på seg dommerkappen. Han henger en tromme rundt halsen og slår på trommelen med en pinne. Mannen med sko tar på seg aktorkappen, blåser deretter i en klarinett. Mannen med jakke og mannen med hatt danser halay til lyden av tromme og klarinett. Helten og Kvinnen med spaserstokken synger på et uforståelig språk.   

Scene 2: Bak gitteret og rettsaken 
Helten sitter i et hjørne med lukkede øyne. Oppmerksomheten hans er langt unna de som er bak gitteret.

Kvinnen med spaserstokk: – Jeg er i fengsel på grunn av deg og jeg vet ikke hvordan resten av livet mitt vil bli.

Helten: – Du er her for å ha begått tyveri. Utenfor fortalte du meg om friheten i fengselet, og nå klager du over at du er her.

Kvinnen med spaserstokk: – Du tar feil. Det var en hendelse som fant sted på en annen scene, og jeg ble frifunnet. Kom ikke vi hit sammen?

Helten:– Vel... ikke så viktig, glem det. Akkurat nå er vi begge arresterte.

Kvinnen med spaserstokk: – Nei, tyveritiltalen var en løgn fra politiet. Jeg vil ikke være her bak dette jerngitteret sammen med deg. Du er en farlig person. Du gjenopplivet Charlos ånd. Det vil oppstå nye opptøyer grunn av deg.

Helten: – Jeg skjønner meg ikke på deg. Foran de høye bygningene snakket du om helt andre ting.

Kvinnen med spaserstokk: – Det må ha rablet for deg. Du er den eneste grunnen til at jeg er her. Jeg skulle bare spise et eple med deg og dra hjem igjen.

Helten: – Jeg tror at du snakker om Adam. Og det er ikke meg, i hvert fall. Helten trekker seg tilbake til hjørnet og setter seg på toalettskålen. Han ser nøye på røret over seg. Kvinnen med spaserstokken skriker. Mennene i stolen skvetter og faller til bakken. De reiser seg opp og løper mot jerngitteret. 

Kvinnen med spaserstokken: –
Jeg vil ha epler. Jeg er sulten, bare et eple... Få meg vekk herfra, vekk fra L. Han setter livet mitt i fare.

Helten: – Jeg er ikke så glad i deg jeg heller. Få meg vekk fra denne kvinnen. Eller så rapporterer jeg henne til verdenspresidenten. Så snart Mannen med hatt hører telefonen, reiser han seg opp og går mot Helten. 

Mannen med hatt: – Her, hvis du vil kan du ta telefonen, så kan du snakke med verdenspresidenten. La oss finne ut hva han vil si om situasjonen.

Kvinnen med spaserstokk: – Hva kan verdenspresidenten si til en gærning!

Mannen med hatt: – Vær så god Herr L.

Helten: – Sa du L? Nei, jeg vil ikke snakke.

Mannen med hatt: – Du er virkelig en gærning. Du er den som vil snakke, og du sier at du ikke vil snakke.

Mannen med jakke: – La oss da ta deg med til bilen din. så kan du vandre rundt i byen.

Helten: – Jeg er ikke en fange?

Mannen med jakke: – Å være fengslet er ikke et hinder for ditt daglige liv.

Kvinnen med spaserstokk: – Jeg sa det til deg at mannen er friere i fengselet, Herr L.

Helten: – Fru J, sa ikke du at vi ikke kjente hverandre?

Kvinnen med spaserstokk: – Bare fordi vi ikke har møttes før, betyr det ikke at jeg ikke kan fortelle deg noe.

Helten: – Få meg ut herfra, jeg vil ikke være blant disse gærne menneskene! Hjeeeeelp! 

Mannen med hatt og Mannen med jakke ler høyt og forlater scenen. Dommeren og aktor kommer dansende på scenen. Den ene spiller trommer og den andre blåser i klarinett. De vender stolene i hjørnet mot jerngitteret og setter seg. Helten og kvinnen med spaserstokk står i giv akt. På dommerens signal setter de seg ned med på gulvet, med beina i kors. 



Scene 3: På toalettet 

Alle bak jerngitteret sover, kun Helten er våken. Helten reiser seg opp og går rundt og ser på ansiktene til alle som sover. Han tar av hatten til Mannen med hatt og setter den på hodet. Han tar opp skoene på gulvet og setter dem på føttene. Han tar av jakken til Mannen med jakke og tar den på seg. Han tar stokken fra Kvinnen med spaserstokk og henger den i armen. Han kikker nøye på toalettet i hjørnet, og ler høyt. Kvinnen med spaserstokk snur seg, endrer stilling. 

Helten: – Hvis det er et toalettsete i scenen, må toalettet eksplodere på et uheldig tidspunkt. 

Helten går til toalettet. Han lukker lokket og setter seg. Han tar en pakke sigaretter opp av lommen, drar frem en sigarett og snuser lidenskapelig på den. Han tar frem lighteren fra den andre lommen og tenner på sigaretten. Han tar et drag av sigaretten og blåser røyken oppover. Han reiser seg opp. Han tar opp lokket og kaster sigaretten i munnen ned i toalettskålen. Han lukker toalettskålen og klatrer opp på den. Han tar av seg hatten og kaster den ned, foran toalettet. Han tar av seg jakken og kaster den også ned foran toalettet. Han tar av seg skoene og kaster dem oppå jakken. Han kaster stokken som henger rundt armen over alt sammen. Han tar av seg beltet og ser mot publikum. Han hopper ned fra toalettsetet. Han ler. 

Helten: – Ikke vær redd, ikke vær redd. Jeg skal ikke ta av meg buksene. Jeg skal heller ikke ta av meg underbuksa. Jeg har ingen intensjon om å vise dere det innskrumpede kjøttstykket jeg har her fremme. Det er ikke lenger verdt like mye som en dårlig løk, engang. 

Så fort han er ferdig med å snakke, ler han høyt. Han går oppå toalettskålen igjen. Han reiser seg på tærne og knytter beltet til røret over seg. Han legger beltet rundt halsen. Tar av beltet rundt halsen. Går ned fra skålen. 

Helten: –
Dere ser det, ikke sant? Det reneste og hviteste stedet er dette toalettet, det er fordi det er vannets beste venn. 

Han står på toalettskålen igjen, med den ene foten åpner han setelokket, deretter setter han beltet rundt halsen igjen. 

Helten: – Jeg vil ta farvel med livet i dette toaletthullet. De siste budskapene ønsker jeg å gi herfra, over dette hullet. For verden er bare en toalettskål, og livets ende er under dette hullet. Det som er igjen... det som gjenstår er en haug med svada. Han tar av beltet og går ned igjen fra skålen, nærmer seg publikum. 

Helten: – Alle, enten om de er rike eller fattige, innbyggere eller flyktninger, alle er frie på toalettet. Fordi det stedet systemet ikke rår over er toalettet. Etter det, er det som om man er abonnent på en institusjon, man forblir abonnent på toalettet til livets slutt. Han klatrer oppå toalettskålen, legger beltet rundt halsen igjen. 

Helten: – Kun døden kan ende toalett–abonnementet. Og det, er filmen omverden som nærmer seg døden steg for steg. Helten kaster seg i toaletthullet. Lyden av vannet smeller i et stort ekko.   


***  

Når jeg åpner øynene, ser jeg meg selv ved bredden av Genfersjøen med den blågrønne anda og de murrende lydene fra vannet. Andas ord er like harde som før, fulle av råd som før. «Garnet er til for å fiske. Etter fangsten må garnet glemmes». En ferge full av passasjerer, med det franske flagget i den ene enden og det sveitsiske flagget i den andre, kommer fra byen Lausanne og går mot byen Montreux. Vannbølgene som dannes av fergen fører innsjøvannet til føttene mine i form av ringer. Jeg trekker meg litt tilbake. Den blågrønne andas stemme runger igjen som et ekko. «Fellen er for å jakte kaniner. Etter fangsten må fellen glemmes». Plutselig glir blikket over på hånden min og jeg ser at jeg holder en blå andeformet potte i hånden. Jeg føler meg som en syk mann som ligger på sykehuset med smerter på grunn av vannlatingsproblemer og ikke klarer å tisse i potta. Min ensomhet kolliderer med bølgene i Genfersjøen, de minner meg om kraften som ligger i mitt forfatterskap med de vakre scenene jeg har fremfor meg. Jeg fører den blågrønne andeformede potten i hånden mot munnen min og sier mine siste ord til ham. «Ordet er til for å fatte meningen. Når meningen er fattet, må Ordet glemmes». Og jeg ser tilbake på severdighetenes by og uttrykker mine siste ønsker til dem. «Å gid, jeg skulle ønske jeg kunne finne folk som kan glemme Ordene, rope ut stillheten som Charlo, og snakke lenge med dem om flyktningeproblematikken over hele verden. Å gid om jeg kunne!»

Les alle tekstene
Å ankomme kroppen (lappeteppe)
av Priya Bains
De gravløse
av Yıldız Çakar
MARISOL/DEN SISTE NATTEN PÅ JORDEN
av Pedro Carmona-Alvarez
Den blågrønne anden
av Yaqob Tilermenî
Den blå klinkekulen
av Ghayath Almadhoun
DIKT JEG HVISKER TIL TVILLINGEN MIN NÅR HAN DRØMMER
av Mehmet Yaşın
Ankomst
av Fariba Vafi
Ankomst
av Birgül Oğuz
Ankomsten
av Irina Tsilyk
Trekk
av Andrei Lyubka
Om prosjektet
Prosjektet Literature Beyond Borders er et langsiktig samarbeid mellom litteraturhusene Stiftelsen Litteraturhuset, Kıraathane i Istanbul, Wêjegeh Amed i Diyarbakir, Literarisches Colloquium Berlin, Paul Celan Literaturzentrum i Chernivtsi. Prosjektet har som mål å styrke litteraturen og forfatterens frie stemme.
Les mer om prosjektet