Ankomsten – Literature Beyond Borders

Vira blir liggende, selv om hun vet at hun bør fylle noen bøtter med vann og lage seg kaffe mens hun ennå kan: Snart kan de kutte strømmen og vannforsyningen, slik det ofte skjer under angrep. Samtidig er detikke sikkert at det virkelig er et rakettangrep. Vira er erfaren nå. Det var bare før at hun og sønnen øyeblikkelig hadde løpt av sted straks de hørte lyden av luftvernsirenene, om ikke ned i kjelleren i huset deres, så i alle fall ut i korridoren. Nå vet Vira at hvis det virkelig kommer raketter eller droner, vil det med stor sannsynlighet bli informert om det på forhånd, og da får hun tid til å forberede seg. Siden Vira ikke bor i en av de ulykkelige byene langs grensen mot Russland eller Belarus, men på en avstand av flere hundre reddende kilometer, vil flytiden for rakettene til hennes Kyiv økes. Vanligvis er det mye du rekker å gjøre selv om du vet at et dødbringende missil flyr i retning av huset ditt. «I det minste rekker jeg å ta på meg undertøyet», smiler Vira for seg selv. Hun somler enda et øyeblikk, så smyger hun seg ut av sengen. Kom igjen nå, du må begynne å leve denne dagen.

*

Maria våkner og åpner umiddelbart øynene: Hvordan kunne hun falle i søvn? Men på et øyeblikk husker hun alt som hadde skjedd før dette, og på ny var det som en bølge av bitterhet og kvalme skyllet over henne. Nå har dette blitt en form for daglig tortur, og kanskje må hun venne seg til tanken på at det fra nå av er bare slik det blir: Hver ny dag blir en påminnelse om at fra nå av er dessverre virkeligheten sånn. Maria gløtter bort på nabokøya: De åtte år gamle datteren hennes sitter med et nettbrett i hendene og ser på en eller annen video. «Så tørst jeg er», tenker Maria, med blir liggende urørlig. Men datteren hennes føler seg iakttatt og river blikket løs fra nettbrettet.

—Jeg lånte nettbrettet litt, sier datteren med et lett anstrøk av skyldfølelse i stemmen.

Vanligvis har de et visst system av regler seg imellom, og bruken av nettbrett begrenser seg til noen timer om dagen. Men alle disse reglene har ingen betydning nå lenger, i det minste ikke i disse dagene, og det vet de begge.

—Mamma, skal jeg kjøpe kaffe til deg? Eller te? sier den lille voksne jenta hennes med medfølelse.

Maria åpner de tørre leppene og sier med hes stemme:

—Gi meg litt vann, bare, vær så snill.

Etter alt å dømme er det nå bare de to i kupeen, og dette gjør henne noe lettet. Det lille rommet er fylt av et blålig lys, og Maria skjønner endelig hva som vekket henne: Toget har stanset.

—Har vi stått her lenge?

Hun ser ut vinduet og får se en snødekt slette. Det lyse ansiktet til jenta blir på et øyeblikk enda lysere: Hun ble åpenbart glad over at mammaen stilte henne dette enkle spørsmålet.

—En ti minutters tid! Men før det reiste vi gjennom forskjellige landsbyer. Og en stor by. Og over et jorde. Og så gjennom to kirkegårder. Og over tre broer. Og en slette med en hest og en mann. Og et veltet tre. Jeg har helt glemt hvor vakkert det er her hos oss.

—Det er vakkert her.

—Jeg er glad for at du snakker igjen, sier jenta forsiktig.

Men akkurat da kommer medpassasjerene inn i kupeen igjen – en fyldig dame og hennes skinnmagre venninne, på en måte var de så slående lik Toulouse-Lautrecs yndlingsmodeller «Kokettene fra Montmartre», synes Maria, og hun må neste le, uansett.

—Luftvernallarm, sier den ene koketten viktig.

—Er det farlig? spør jenta, som ikke er i stand til å skjule engstelsen.

—Vel, vi kan bli forsinket.

Maria lukker øynene. Det var bare det som manglet.

*

Ivans morgener begynner alltid på en og samme måte: Mens han ennå ligger i sengen, gjør han små oppvarmingsøvelser for nakke og ledd, så står han opp og tar på seg hjemmeklærne sine, deretter går han på kjøkkenet og koker litt vann for å drikke en liten kopp varmt vann med sitron. Når han fikk denne vanen, kan han ikke engang huske selv, men han er ganske sikker på hvem det skjedde sammen med.

Etter vannprosedyren spiser Ivan frokost – vanligvis er det to egg eller havregrøt, brød med smør på og sterk søt te. Sukker er skadelig, sukker er «den hvite død» som det sies, og det vet han godt. «Men kanskje jeg har en slags svakhet?» parerer han snedig samtalepartneren som alltid begynner å krangle med ham inni hodet hans. «Selvsagt. Men du kan ikke gjemme deg for deg selv», ville hun ha humret, om hun bare hadde kunnet. Ivan er enig, her er det ingenting å innvende. Han gir etter, og etter litt nøling har han i to istedenfor tre teskjeer sukker. Nå blir det ikke fullt så godt, men det blir ikke så pinlig heller.

Etter endt frokost kommer Ivan plutselig på at det er noe viktig han har glemt. Fra kjøkkenskapet tar han ut et trelitersglass med rå solsikkefrø, tar en håndfull, så åpner han vinduet. Utenfor henger det en fuglemater som Ivan egenhendig har skåret til av en melkeflaske. Den vugger lett i vinden, det er som den formelig gleder seg og legger seg med begeistring i hånden hans. Morgenluft fra byen blåser et frossent vindpust i ansiktet på ham. I forbifarten lar han blikket gli over den folketomme gata – vel, disseluftvernsirenene driver jo på der ennå – og med presisjon lar han frøene sildre ned i åpningen på fuglemateren. Plutselig hører han et høyt drønn ikke langt unna. Trykkbølgen får vindusglasset til å dirre, hånden til Ivan gjør et rykk av overraskelse, og han søler ut noen av frøene. Han skjærer en grimase av ergrelse, men fullfører det han har satt seg fore. Når alt kommer til alt, er det jo ikke kjøttmeisenes feil at russerne beskyter Kharkiv så godt som daglig.

*

Daryna våkner av vibrasjonene og famler med hånden på nattbordet. Ja, det er luftvernalarm i hjembyen hennes –sier mobilen. «Kanskje det er på tide å slette den appen», tenker hun, men nei, det har hun ikke krefter til. Og for å si det som det er, ikke til noe annet heller. Daryna blir utmattet bare ved tanken på at en ny dag skal begynne, det at hun må kaste av seg dyna, stå opp fra sengen, re opp (nei, det punktet er overflødig), pusse tennene, og så videre. Men hun føler et desperat behov for idet minste å få litt frisk luft ... Hun står opp, går lett vaklende bort til vinduet, åpner det og trekker grådig inn den frostkalde friskheten. På en søndag morgen er Berlin helt stille. «Lurer på hvor lenge det er siden folk har hørt luftvernsirener her?» tenker Daryna. «Kanskje ikke siden andre verdenskrig?»

Så sitter hun lenge og drikker kaffe, og blar seg igjennom innholdet i e-posten og på Messenger. Antallet brev som fremdeles står ubesvarte, får henne til å bli deprimert igjen. Det er en opphopning som hun ikke engang greier å finne ut av: Straks du plukker ut om så bare en liten bit, blir den frigjorte plassen umiddelbart fylt av en ny bølge av brev og forespørsler. Så det er best å ikke begynne i dethele tatt ... Det er dager da Daryna bare skroller vennefeeden sin fra morgen til kveld. Og jo mer ugjort arbeid og flere truende deadliner som dukker opp i horisonten, desto mer hårdnakket fortsetter hun å streife rundt på Facebook. «Men i dag skal jeg endelig ha en skikkelig arbeidsdag», sier hun til seg selv, for koffeinen begynner jo å virke.

«Skal vi ta oss en tur på loppemarkedet ved Mauerpark? Vi kan ta oss et glass gløgg og kjøpe et eller annet unyttig tull», skvatt det plutselig opp en melding på Messenger. Daryna blir sittende og se emosjonsløst på mobilen. «Så bra det lyder», tenker hun. «Men hvorfor føler jeg ingenting?» Det er allerede nesten et år siden hun flyttet til Berlin, en by hun rett og slett var forelsket i før krigen begynte. Daryna hadde alltid drømt om å få bo i det minste en liten stund her i denne byen, føle dens særegne rytme og lære seg de grunnleggende trekkene. Men den tvungne flyktningstatusen hennes hadde plutselig forandret måten hun så alt på: Bare ganske få ganger hadde hun gått ut bare for å hygge seg, og ikke i praktiske ærender. En gang hadde hun til og med greid å komme seg på et museum, men da hun vandret der mellom de storartede antikke romerske og greske statuene og så på de avbrukne lemmene deres, grep hu seg plutselig i å tenke på proteser.

Daryna skriver et svar og stryker det, skriver et nytt og stryker det også. Men tilslutt blir de klønete forsøkene avbrutt av appen som melder at luftvernalarmener over, men allerede etter få minutter begynnere den igjen. Daryna hadde installert den appen i begynnelsen av den fullskala invasjonen og flukten hennes til Tyskland, og hun hadde gjort det for å føle seg på bølgelengde med hjembyen sin, til tross for alle kilometere og alle brutte realiteter som lå imellom dem. «Unnskyld, men jeg holder meg hjemme i dag», skriver Daryna plutselig og med selvsikkerhet i Messenger, og etterpå ser hun lenge på det vidunderlig ordet «hjemme».

*

I natt fikk Andrij ikke sove i det hele tatt. I prinsippet er det ikke noe underlig i det, han kan ikke engang huske sist han hadde sovet mange timer i strekk og virkelig fått sove ut. Og ærlig talt, når skulle det ha vært? Nei, det var han ikke i stand til å huske. Sant nok hadde han ikke engang prøvd: Å tenke tilbake er et blindspor. Det er viktig å holde seg til en enkel redningsplan – leve dagen i dag, realisere den i små skritt. Å tenke på fortiden gir ingen mening, ei heller, gud forby, å prøve og se inn i framtiden. Jobben din er å leve én dag. Og så enda en. Deretter enda en, hvis man er så heldig.

For øvrig var det noe som hadde ligget ham tungt for brystet og ikke hadde latt han sove denne natten, til tross for at han hadde forberedt seg til den: I løpet av dagen pleier han alltid å legge til side litt fra dagsrasjonen sin for å spise det rett før han legger seg til å sove. Det er ingen helt enkel oppgave, de daglige matrasjonene tatt i betraktning: Om morgenen er det et slags dyrefôr og en brødbit, til lunsj «kålsuppe», det vil si varmtvann med surkål i, og til kvelds er det dyrefôr igjen, og sånn er det alltid. Til å spise får hver fange30 sekunder, maksimum et minutt. Du løper som en galning forbi fangevokterne og schäferhundene deres – fort, fort! Så dytter du i deg en haug med glovarm, smakløs grøt, men brødbiten stikker du i lommen. Dette er en skatt som siden hjelper deg til å sovne, ellers ser du bare for deg lyst brød med smør og gulost på, eller kålruller med rømme, eller kaker med smørkrem ...

Men tidlig i morges kom vakthavende til brakken og ga seg til å rope opp navn. Plutselig hørte Andrij sitt eget navn også. Vel, kanskje han måtte til forhør igjen. Den videre prosedyren kjenner han godt: De trekker lua eller hetten ned i øynene på deg, så surrer de hode og hender kraftig inn med teip. Deretter må du sitte på huk med hodet ned og vente. Iblant lenge, timevis, før de endelig setter deg i en bil og kjører deg i ukjent retning. Og du prøver på et vis å holde balansen med ubevegelig kropp når hullene i veien får bilen til å hoppe, og du teller sekunder og gjetter hvor mange kilometer du kjører.

I dag også teller Andrij. Og de kjører liksom så lenge.

**

«Rakettene ventes å komme om tjue minutter», leser Vira meldingen høyt. Litt bortenfor sitter den13-årige sønnen hennes, i trassalderen og med utstående ører. Han har på seg hodetelefoner og spiller på mobilen sin, men viser med en gest at ok, jeg hørte deg. På et slags underlig vis hører han henne alltid.

Begge to sitter på gulvet i korridoren, hvor de i all hast hadde laget seg et rede av madrasser, dyner og puter. Slike handlinger var det gått automatikk i allerede. Selv om det på den ene siden er fullstendig meningsløst å sitte slik «mellom to vegger»: Det redder deg uansett ikke fra et direkte nedslag. På den annen side er hun og sønnen hennes for lengst blitt enige om at å sitte i kjelleren og havne under ruinene av deres eget hus og ikke komme ut, er mer skremmende enn muligheten for en rask død her oppe. Derfor går de ikke ned i kjelleren, men setter seg bare ute i korridoren eller på badet for å roe seg ned: Der blir de i det minste ikke overstrødd av glassplinter i tilfelle en trykkbølge.

Hun sitter med en laptop på knærne og en kaffekopp hun rakk å grabbe med seg i farten, og skriver i Messenger: «Jeg drømte om deg i dag. Beina mine blir ennå numne når de husker hvor fingrene dine var...» Hun sender av sted denne lekne meldingen, men så skotter hun bort på sønnen: Han er fullstendig oppslukt av spillet sitt. Etter å ha tenkt seg litt om, sender enda en melding: «Unnskyld. Jeg vet at du jobber. Men etterpå kan du lese det.» For selvsagt jobber han når det kommer missiler mot Kyiv. For så underlige er realitetene de nå lever under blitt.

Den nye runden av denne lange, altfor lange krigen, skilte Vira fra mannen sin igjen. De hadde allerede en gang før gått igjennom denne erfaringen – hans tjeneste i hæren de første årene av krigen, hennes trykkende ensomhet, de lange månedene med adskillelse, fremmedheten, drømmer som først var i farger, siden i svart-hvitt, sjeldne møter som stadig mer liknet på treff mellom fremmede, også den lange og smertefulle prosessen med å huske hverandre etter at han ble demobilisert. Hvem er denne mannen ved siden av deg, Vira? Har du virkelig giftet deg med en fremmed som bærer rundt på en stein istedenfor hjerte? Kjenner du virkelig de øynene som likner på to mørke og tomme brønner? Men likevel, måneder med tålmodighet, ømhet og antidepressiva har hatt sin virkning... Vira sukker, litt for tungt og høyt, men sønnen hennes hører det ikke, heldigvis.

**

«Toget blir en del forsinket ved ankomst!» lyder konduktørens klangfulle stemme ute i korridoren. Alle stivner tilet lite øyeblikk og spisser ører. «Nei, jeg vet ikke hvor lenge!» kommer det tydelig irritert fra konduktøren. «Skrekkelig», fnyser noen betydelig nærmere fra en køye i nærheten.

Maria sukker og synker tilbake på puten. Så bra at hun og datteren har de øverste køyene i kupeen, for da slipper hun å delta i de endeløse samtalene i køyene under. I løpet av den siste halvtimen har kokettene fra Montmartre, som i virkeligheten viste seg å være ukrainske damer fra Vinnitsa, rukket å debattere svært mye – den syke prisstigningen på matvarer, ergerlige bommerter som vestlige politikere gjorde, kjerringråd mot liktorner, prognoser for dollarkursen, samt hvordan man kunne redde egne ektemenn fra mobilisering og frakte dem over grensen under unntakstilstanden. Nå vet Maria hvor mye det koster og hvilke grenseoverganger mellom Ukraina og Polen som er mest lojale overfor den slags flyktninger. Det hele er liksom så... Florence and the Machine? Doors? Kate Bush? Tom Waits? Aphex Twin? Det kunne nok passe.

Maria stryker kjapt en finger over skjermen på mobilen, aktiverer øretelefonene, og et øyeblikk etter blir hun reddet av musikkappen. Takknemlig dukker hun ned i musikkens monotone sølvbrus, og friske sprøyt av elektroniske klanger svaler behagelig det varme ansiktet hennes. Grå sand, grønnlig vann, dunaktige strimler av skyer revet i biter... Hvor var dette? Og med hvem? Dans, dans før sanden blir altfor het. Løp, løp etter den hvite kaninen mens du ennå kan seden. Men plutselig holder hun på å miste pusten, for det neste musikk-trakket, tilfeldig valgt av appen, kommer som et slag i solar plexus. Hun kjenner så godt denne lyden, hun husker nøyaktig hvor dette var og med hvem. Så urettferdig det er! Men nå greier hun ikke å unngå disse svarte hullene, som hun faller smertefullt ned i gang på gang...

Plutselig blir Maria klar over at hulkingen hennes er altfor høy for den lille kupeen. Hun setter avspilleren på pause og fanger med skyldig mine opp det bekymrede blikket fra barnet sitt. Hun smiler skjevt til henne, liksom for å si at alt er bra, det er i orden nå. Til gjengjeld kunne de glede seg over en dødsens stillhet i køyene under dem. Når alt kommer til alt, ingen dårlig måte å nøytralisere en fiende på.

**

«Pakke nr. ... er ankommet postkontoret», sier Ivans melding. Han stirrer halvblind på telefonen sin: Det faens synet er blitt raskt dårligere i den senere tid, og han har ikke rukket å gå til legen for å få ham til å skrive en ny henvisning til øyenlege. Tanken på brillene minner ham plutselig på noe han helst ville glemme: I begynnelsen av krigen hadde Ivan en meget spesiell opplevelse. De begynte å skyte ikke langt fra stedet Ivan var. Men han skvatt, begynte å løpe som en tulling, snublet, falt og knuste brillene. Ivan skyndet seg, for kona hans var hjemme i leiligheten. Men plutselig gikk det opp for ham at å komme seg hjem uten briller, slett ikke var så enkelt. Det øyeblikket av fornedrelse, forsvarsløshet og maktesløshet som Ivan opplevde da han kravlet på knærne og famlet nervøst med hånden på asfalten og lette etter de knuste brillene, ble et vendepunkt der det plutselig sto klart for ham: Nå er du ganske enkelt blitt så gammel at du ikke lenger er i stand til å beskytte verken deg selv eller kvinnen du elsker. Men nå er hun borte, og ingenting av dette har noen betydning lenger.

Pakken... Det var lett å gjette hvem den pakken var fra. En gang langt tilbake i livet, da Ivan fremdeles jobbet i posten og reiste hele Sovjetunionen på kryss og tvers, prøvde han alltid å glede kona og datteren sin. Fra Georgia sendte han lokale søtsaker og røykt ost, fra det fjerne Østen fisk, fra Moskva pakker med klær, fra Riga brisling, sjokolade og kaffe. Og hvis det var sendt som pakke, la han alltid ved et brev med en tegning han egenhendig hadde laget. Han skrev uavlatelig brev fra alle steder han var, selv om de kom hjem til dem senere enn han selv. Alle de brevene ble liggende igjen i leiligheten deres i Donetsk, som de måtte reise fra i all hast allerede i 2014, og da la de en hel verden bak seg – med bøker, vinylplater, leker de hadde fått i nyttårsgave, Ivans myntsamling, datterens barnetegninger, for ikke å snakke om gravene til hans og konas foreldre...

Datteren var 16 år den gang, og det eneste målet deres var å redde henne fra de bøllete, lite utdannete hærstyrkene som kom med våpen i hånd og plutselig fylte hjembyen deres, og som hengte flagget sitt på hvert bidige plankegjerde. Ivan vet at nå bor det noen såkalte «militssoldater» i leiligheten deres, eller ganske vanlige terrorister, for å si det enkelt. Men nå er datteren blitt 25 år og bor i det maksimalt trygge landet Sveits, og derfra sender hun pakker med godsaker til Kharkiv, dit foreldrene flyttet. Men nå er det bare Ivan igjen. Og kona han svar det ikke krigen som tok, men sykdommen. Men det gjør det jo ikke lettere.

«Nå går jeg på posten», tenker han. Ikke det at han ikke greier å vente på å få en eske med godterier. Men han vet godt at blant godsakene ligger det minst ett papirbrev, raust fylt med tegninger. Og joda, men kan jo alltids sende en e-post også. Men tradisjon er nå tradisjon.

**

«Faktisk betyr dette at Ukraina kommer hjem, tilbake til Europas favn», skriver Daryna med kjappe fingre, og blir straks sittende å se på setningen med en dyster mine. Det var da svært, dette er patos og cringe, tenker hun og stryker bokstavene en for en. Men noen ny setning til å erstatte den med, kommer hun ikke på.

Hun forbereder seg til en diskusjon med tyske intellektuelle, og det tynger henne fryktelig. Det er svært lenge siden Daryna har hatt noe svar på hvorfor hun deltar på den slags rundebordskonferanser. For veggene mellom dem og oss er altfor tykke og høye, og folk her er ennå traumatiserte av visse erfaringer i deres egen fortid. De har absolutt ingen begreper om hvorfor man skal forsvare sitt eget land med våpen, for krig er jo a priori «det aller frykteligste», og derfor noe som for enhver pris må unngås. Men hvordan skal man få slått hull på denne veggen, få forklart dem at det finnes ting som er verre enn krig... Ærede kolleger, vet dere hva okkupasjon er for noe, og da særlig mangeårig okkupasjon? Ikke det? Hva? Broderfolk? Greit, hvordan skal jeg få forklart dere det... La oss si det slik, hvis dere absolutt skal lete etter analogier innen slektskap, at dette er en historie om et tvangsekteskap med din tidligere partner. Og dette er ikke noen trist historie, nei da, for den kvinnelige hovedrolleinnehaveren har funnet krefter til å bryte ut av det voldelige forholdet, og hun vet godt at det ikke er noen vei tilbake. Det er bare det at eksen hennes ennå har nøkkel til leiligheten, han kommer uanmeldt og voldtar henne igjen og igjen. Hun løper ut midt på svarte natten og banker på dørene til alle naboene og trygler om hjelp. Men de forholder seg tvilende: «Vel, dette er jo dine familieanliggender, dere kan vel finne ut av det med hverandre ennå og forsone dere, dessuten har vi ikke lyst til å spolere forholdet til eksen din, det skjønner du sikkert...»

Darynaler nervøst, hun liker denne analogien som hun spontant fant på. Kom igjen, bare si det til dem. Men samtidig må du ikke glemme å være høflig, ellers får du rykte på deg for å være radikalisert. Og du må ikke tillate deg overdrevne emosjoner, da blir du bare en traumatisert liten ukrainsk kvinne som ikke er i stand til å beherske seg. Og du må ikke se for bra ut, ikke male neglene svarte, det passer ikke med bildet av en flyktning, det er å blande kortene. Du må komme verken til fots eller til hest, verken naken eller kledd, verken på land eller sjø, være oppriktig, men behersket, og fortelle dem om ditt Ukraina, men sånn at det ikke bryter med deres bilde av verden, med det som det er vant til her. Og vær så snill, ikke sett på den plata om revurdering av den russiske imperiekulturen, for du er vel ikke en sånn som vil brenne bøker av Tolstoj og Dostojevskij som et ledd i kulturdiplomatiet? Nei selvsagt, hun skal ikke brenne dem. Alt er uansett brent opp for lenge siden. Eksempelvis brant hele biblioteket hennes sammen med leiligheten da den ble truffet av et russisk missil helt i begynnelsen av den fullskala invasjonen. Og for øvrig var det russiske klassikere der også, ha-ha!

Endelig lukker hun dokumentet. Til gjengjeld åpner hun Facebook og kaster seg øyeblikkelig over en post der en venn sånn-og-sånn har giftet seg med en venn slik-og-slik. Det tar noen sekunder før hun kommer til seg selv, men til slutt bare smiler hun bittert. Nå, Daryna, eksen din var aldri noen overgriper, men han forsto å gjøre det vondt for deg på annet vis. Men hva kan du gjøre med det, livet fortsetter, ting forandrer seg. Å klamre seg til et gammelt bilde av verden gir ingen mening, når alt kommer til alt.

**

«Hvor har vi havnet nå?» hører Andrij noen si lavt. Han våkner øyeblikkelig og skjønner at han hadde prestert å duppe av her i denne svartemarja som er proppfull av andre fanger. Stemmen tilhørte et menneske han kjente. De hadde tjent sammen, denne gutten var ikke soldat, men en elektriker fra Azov-stålverket, men i fangenskapet hadde de havnet ved siden av hverandre i samme brakke. Andrij dytter ham lett i skulderen, som en hilsen. I de siste ukene hadde han mer enn en gang måttet støtte denne gutten, som på et vis minnet ham om hans egen sønn. For slik hadde omstendighetene vært, at Andrij selv var blitt en dreven fyr, selv om han foretrakk å si om seg selv av han bare var «en enkel soldat». Men i begynnelsen av denne reisen visste han ikke engang selv hva han var i stand til. Det er det virkelig umulig å vite. Ofte hadde han sett hvordan de sterkeste mennesker, og særlig de som mente av de var det, ble brutt ned av kulde, smerte og, mest av alt, sult. Og omvendt – flere stille og unnselige mennesker kunne i strid og i fangenskap oppvise en indre styrke som ingen hadde ventet av dem. Nei, slikt noe gjetter du aldri.

«Ut!» brøler en hes stemme, og fangene begynner klosset én etter én å hoppe ut av kjøretøyet, de ramlet over ende i snøen og strakte på de numne beina. Andrij falt noe uheldig og måtte uvilkårlig stønne, det var den skadete hånden som igjen ga seg til kjenne, den hadde grodd feil i fangenskapet. Dessuten var det tapen rundt hodet som strammet ubarmhjertig. Imidlertid, etter en liten stund fant han balansen igjen.

Hvor lenge hadde de ventet der ute i snøen? Andrij talte sekundene, så han visste det riktige svaret – halvannen time. Hvorfor ventet de? Det kunne han umulig vite. Derimot har han med vedvarende anstrengelse greid å løsne på tapen rundt hendene, litt til nå, og den ene hånden er fri. Han venter litt, lytter oppmerksomt, og så løsner han kjapt på tapen rundt hodet. Det uutholdelige presset på hodet blir mindre, og ingen stanser ham, det er rent som et under. Men rundt ham er det veldig mange andre fanger, så han har hellet med seg.

Det går enda en halvtime, da hører Andrij en lyd – det er noe som nærmer seg. Det er noe stort, men lyden minner verken om militærkjøretøy eller lastebil. En buss? Ja, det virker som om det er en stor buss. En dristig gjetning stikker ham plutselig smertefullt i magen, det skjer så fort at han ikke rekker å beskytte seg mot den. Nei, det er umulig, noe sånt er det ikke lov å tenke. Men han har allerede tenkt det.

***

Vira er luta lei av å sitte ute i korridoren. Hun snur og dreier på seg, men kan ikke finne seg til rette, men så streifer det henne: «Men hvor har det blitt av den runde baken din? Du har jo ikke noe å sitte med lenger». I løpet av det siste året har hun tatt av 12 kilo, hun skjønner ikke engang selv hvordan det har gått til. Nei, hun bekymrer seg ikke, hva er det egentlig å bekymre seg for. Man venner seg forresten fort til krigen. Det viktigste er å forstå hvordan alt sammen fungerer, eller rettere sagt, akseptere det faktum at her kontrollerer du ikke noen verdens ting, og så slappe av. Eller prøve å slappe av. «Ryggen din er som et eneste stort bilde på stress», hadde massøren hennes sagt til henne her om dagen. «Virkelig?» spurte hun undrende. «Men bare se, du heiser jo skuldrene dine absolutt hele tiden. Det er en naturlig reaksjon helt fra barndommen av –gjemme hodet mellom skuldrene når man er redd. Har du ikke lagt merke til det?» Nei, det hadde hun ikke... Og kroppen sin hadde Vira ikke sett skikkelig på i speilet på lang tid. Hvorfor skulle hun bry seg med denne forræderske kroppen, hvis det bare var massøren hennes som så på den?

Disse tankene fylte henne med sårhet igjen. Men hvem skulle hun egentlig bli såret på her? På mannen sin, som ikke hadde tid til å takle den endeløse strømmen av emosjonelle brev og meldinger fra henne? På omstendighetene? På hele denne helsikes krigen, som allerede i så mange år hadde stjålet tiden deres, ungdommen, ømheten og planene for framtiden? Vira bet seg i leppen. Det var lenge siden hun hadde tillatt seg en slik luksus som «planer for framtiden».

Men likevel var det ett bilde som hadde bitt seg fast i hodet hennes: Hun og mannen hennes i et lite hus på elvebredden. Hele dagen hadde de fisket i en liten, rask båt som skar seg gjennom den sølvaktige vannoverflaten og strøk sivet. Vira var blitt solbrent på skuldrene og nesen, etterpå hadde de rensket fisk idet uendelig og kranglet, men de hadde jo ledd også, det hadde de... De ringte sønnen for å spørre hvordan han hadde det, så spiste de fiskesuppe og drakk whisky. Og etter det... vel, da ble det ømhet og kjærtegn. Rolig, uten hast, ikke noe tilkjempet fra en altfor kort ferie, men uendelig lange, stille kjærtegn som kunne vart til langt inn i alderdommen om så var.

«Mamma, pappa skriver at de nettopp har skutt ned to raketter som var på vei mot Kyiv», sier plutselig sønnen hennes, og bringer Vira tilbake til korridorens realiteter. «Stilig!» sier hun glad. Mannen hennes arbeider med luftvernsystemer, og det skjer en slags ubeskrivelig magi i de øyeblikkene de et sted langt unna skyter ned noe som flyr i deres retning. Det minner om et bisart realityshow: Han informerer henne privat om nedskytningen av rakettene, deretter ser Vira de offisielle meddelelsene på nyhetene – «Ved Kyiv har luftvernstyrkenenettopp skutt ned to raketter». Denne hemmelige kunnskapen om nettopp hvem som står bak disse tørre frasene og hvem det er som i dag har beskyttet dem moten mulig død, fyller henne som en bølge av het opphisselse og takknemlighet. Det er denne måten vi får simultane orgasmer på for tiden, tenker hun og må le av full hals.

***

Maria står ute i tog korridoren og snakker i telefonen.

«Jeg vet ikke. Det er så mange gode bilder av ham. Men du har rett, vi må finne ut hva som er mest passende for... en slik anledning. Noe i sivil, fra hans tidligere liv, eller kanskje tvert om, i uniform?... Herregud, jeg aner da virkelig ikke hva han ville ha ønsket. Vi er nødt til å legge inn en konkret ønskeliste, for dette er ikke til å holde ut».

Den halvkvalte latteren hennes i den tomme korridoren faller som dun fra en skremt fugl.

«Nei, jeg har det bra... Det står bra til med meg, det er helt sant, jeg gråter ikke. Jeg er bare så utrolig takknemlig for at du arrangerer alt dette... Også har jeg tenkt på musikken. Det er viktig at vi velger noe vi liker. Jeg var en gang på et minnemøte der de satte på den der sangen fra Titanic. Jeger virkelig ikke sikker på om han ville ha tilgitt meg noe sånt... Nei, jeg gråter ikke. Jeg ler, ærlig talt, jeg ler».

Men da Maria endelig slår av telefonen, ler hun ikke, men stirrer lenge og uten følelser ut vinduet. Der hadde det snødd mye i løpet av natten, og alle overflødige detaljer var utvisket. Det eneste som var tilbake var et hvitt intet, et blankt ark av uvisshet. Det var nesten et år nå siden hun og datteren hadde vært hjemme, de hadde lært å leve i mentalt fullstendig fremmede miljøer, å føle seg ikke som tvungent fordrevne, men som reisende, slike som overvinner alle uventede hindringer og som til tider nesten nyter det. «Vi er verdensborgere, vi er hjemme overalt der det er gode mennesker og der vi finner noe vakkert», sa Maria til datteren. «Det viktigste er å ikke miste evnen til å se dette vakre. Vi må bevare det i oss og siden ta det med oss hjem». Maria vet at mannen hennes var i stand til dette helt til det siste. Selv der, i det reelle helvete han var i, hvor alle slags ytterliggående følelser blandet seg og det var umulig å svare på hvor den fine røde linjen mellom godt og ondt gikk, forble mannen hennes til siste dag et menneske, en som kunne sende henne et foto eller en video som viste at livet ennå kunne være vakkert, og det på mest uventede vis. Hvordan skal du greie deg nå, Maria? Hva skal du skrive på dette blanke arket uten hans hjelp? Nei, det er best ikke å tenke på det. Det er vanskelig å tenke ut hva du skal gjøre senere, etter at du har gjort en helt utenkelig oppgave – å begrave din egen mann.

Plutselig hører hun datterens stemme der inne fra kupeen: «Faren min døde ved fronten! Han er en helt, han forsvarte meg, og dere også».

Du skal greie det, Maria, for du har ingen annen utvei. Prøv å holde deg til en enkel plan som til en redningsbøye – det å leve seg igjennom dagen i dag. Og deretter enda en, og en til... Datteren snakket fortsatt med de medreisende, men dessverre fikk hun ikke med seg ordene: Toget sukket plutselig tungt og satte seg i bevegelse. Vel og bra, det betyr at de ikke blir så mye forsinket.

***

Ivan var nesten kommet bort til postkontoret da han plutselig kom på: «Oi, luftvernallarmen holder jo på ennå, det er kanskje stengt». Men nei, alt fungerer, det er jo Kharkiv-boere. Han smiler – for folk langveisfra må det sikkert høres ubegripelig ut. Hvordan kan noen la være å beskytte ditt eget liv? Alt i alt er det jo uansvarlig. Kharkiv-boere ville ha trukket på skuldrene og sagt at joda, du har 100% rett. Men som du sikkert skjønner... Og hvis nå byen din av historiske grunner ligger 30 kilometer fra grensen til en fiendtlig stat som uopphørlig skyter på deg, er det lite realistisk å reagere på enhver luftvernallarm: De skjer så hyppig at du ikke ville kommet deg ut av tilfluktsrommet overhodet. Dessuten pleier alt å skje i omvendt rekkefølge i Kharkiv: Først kommer rakettene flygende, så skrur de omsider på alarmen – de der S-300-rakettene som de skyter mest på oss med, er lumske. Sånn er livet, sier Kharkiv-boerne, som har en hang til fatalisme og svart humor, for kommer rakettene, så kommer de, og kommer de ikke, så kommer de ikke.

«Du skulle vel ikke ha en tapetkniv?» spør Ivan jenta som leverte ut postpakken.

Selvsagt har hun det. Han skjærer forsiktig rundt kanten og griper seg i å være i lettere oppløftet stemning. Det kan virke som om Ivan ikke har lett etter pakker under juletreet på svært lenge, og heller ikke har han funnet noen overraskelser fra julenissen under hodeputen, ikke siden kona gikk bort. Tross alt, det er noe urgammelt og svært barnslig som stiger opp fra dypet i en inntørket gamling i sånne øyeblikk, tenker Ivan og må hikste av begeistring: Nede i esken ser han en mengde godsaker – sukkertøy, kaffe, sjokolade, fine sokker, alt sammen omhyggelig pakket inn i farget papir. Ivan blir fylt av ømhet. Endelig finner han det han ønsket mest – brevet.

«Er alt i orden?» hører han stemmen til den postansatte jenta etter et par minutter. «I orden?» spør Ivan som ikke skjønner hva hun mener. «Du gråter...» «Nei da, alt er greit», han vifter det bort og smiler. Idet han skal til å gå, gir han jenta en sjokoladeplate. Den er veldig god, sveitsisk, bare ta den. Han får lyst til å dele med henne at datteren snart skal gifte seg, og da blir han bestefar, ser det ut som, men det blir liksom litt pinlig å si det.

***

Daryna hadde allerede skjønt at de enkleste tingene er blitt de vanskeligste for henne nå. Vaske opp. Sortere søppel. Sette på en klesvask. Bare å forlate rommet og gå ut på kjøkkenet, kan til tider kreve stor anstrengelse. Du sitter og prøver å tvinge deg til det, men overtalelse nytter ikke, her det trengs noe smartere. En mulighet kan være å lure seg selv. Når du skal til toalettet, kan du for eksempel ta støvsugeren ut av skapet i forbifarten. Siden, når du har snublet over den tilstrekkelig mange ganger, trykker du endelig på knappen – greit, la gå, det er jo bare ti minutters arbeid. Eller du inviterer gjester bare som et påskudd for å få ryddet inn i oppvaskmaskinen eller fylt kjøleskapet med matvarer. Og så videre.

Vaske håret. Hun må vaske håret. Daryna tenker på det, men rører seg ikke av flekken. I prinsippet kan man jo la være å vaske håret også... Eller så må hun ta en pille Sertralin. Hun tvinger seg til å stå opp fra sengen og gå ut på kjøkkenet. Hun leker med pillebrettet mellom fingrene og presser så ut én pille. Men av en eller annen grunn stanser hun ikke der. Plutselig finner Daryna denne prosessen underholdende, så hun presser systematisk ut hele brettet og legger pillene på bordet en etter en. Til slutt har hun en hel haug av dem. Det er behagelig å ta på de små perlene med fingrene og legge dem i mønstre på bordet.

Nei, Daryna spiser ikke alle de pillene, hun er da ikke idiot heller. Hun kom øyeblikkelig til å huske en av de mest rystende episodene fra barndommen sin: En klassevenninne hadde erklært overfor foreldrene at hun hadde til hensikt å «knerte» seg selv – så hun spiste alle pillene hun fant i medisinskapet hjemme. De greide å redde henne, men hun fikk alvorlige helseskader... Fra erindringen om klassevenninnen hoppet Daryna over til en betydelig ferskere historie: En venn av henne som nå kjempet i den ukrainske hæren, fortalte om en medsoldat som hadde spist to pakker tabletter, og som siden, på sykehuset, der magen hans var blitt gjennomskylt grundig og i tide, gjentok uopphørlig: «Jeg fatter ikke hvordan det skjedde. Jeg hadde ikke tenkt det i det hele tatt».

Hvordan skjedde dette, hvordan skjedde dette, gjentar Daryna for seg selv og fokuserer blikket på mengden av piller på bordet. Bildet gjør inntrykk. Hvorfor gjorde jeg dette? tenker hun og kaldsvetter. Hvorfor spolerte jeg hele pakken? Hun finner ikke noe svar.

«Vet du, jeg har ombestemt meg, la oss gå og kjøpe noe tull likevel, kan vi møtes om to timer?» skriver hun litt etter i Messenger. I alle fall må hun se å få vasket håret. Denne formen for lureri ser ut til å virke.

***

Andrij tok ikke feil: Det er en komfortabel buss. Etter lyden å dømme, og etter en kjapp berøring av setene, kunne det være en gammel Neoplan eller noe i den retning. Han og de andre fangene skulle igjen kjøres videre etsteds, men Andrij grep seg plutselig i at han ikke talte sekundene mer. Han ble distrahert og glemte det. Det var ulikt ham.

Endeløse rekker av furutrær som hadde fått rim på sidene i løpet av natten. En stille, blåaktig vei gjennom skogen. Strømstolper, fugler som svarte flekker på himmelen, en uforstyrrelig ro. Nei, Andrij så ikke alt dette, men han kunne godt forestille seg omgivelsene. Hvor mange slike veier i skogen hadde ikke han kjørt? Noen vinterlige, som her, noen i sommerhete på glovarm asfalt, eller veier der du ikke engang kunne gå i ly for vinden bak buskene, for alt var minelagt, og sånn hadde det vært i årevis. Veier som var maltraktert av militærkjøretøyer, med endeløse, riflete remser av hull. Når du kjører fort bortover en sånn ødelagt vei, så «uler» den hult – uuu. Denne karakteristiske lyden kan alle som er kjent med veiene i Donetsk og Luhansk fylke. Men den veien de kjørte på nå, var ikke slik. Dette var en rolig vei, mindre herjet med av livet.

Plutselig, svært ubetimelig og mot sin vilje blir Andrij overveldet av minner. Han liker ikke den slags tanker, de er blindspor. Men Andrij får ikke stanset dem, og nåer han allerede tilbake til da han var tolv, han er på vei hjem etter et opphold i en sommerleir. Han hører ikke etter hva hans jevnaldrende prater med hverandre om, men sitter med nesen trykket mot vindusglasset og ser på de endeløse radene av trær. Han tenker på at bussen snart skal stoppe, at han så går av, og der kommer moren hans styrtende og omfavner ham (det er veldig flaut), mens faren, derimot, er mer behersket og smiler i skjegget, rusker Andrij i håret og tar vesken hans. Så skal de reise med en knirkende trolleybuss, og når de kommer hjem, venter det stekte poteter – den beste av alle retter, den han alltid lengtet sånn etter i leiren...

Nei, best å ikke tenke på det. Med en viss viljeanstrengelse greier Andrij å stansetankestrømmen. Men akkurat da skjønner han på lyden at bussen sakker farten. Da den omsider stanser, greier Andrij ikke å beherske seg lenger, hjertet hans hamrer vilt, som en alarmklokke i uroens tid. Hvert sekund virker uendelig langt og tyngende. Men til slutt åpner døren seg, og noen kommer inn i bussen. «Slava Ukraini», sier denne noen, og Andrij sukker høylytt, kjemper som rasende med tapen rundt hodet og får endelig revet den av seg. For en lykke at han ikke hadde tatt feil, dette er en utveksling, hører dere, han er hjemme, han er i Ukraina!

*******************************************

«Hva er det?» sønnen hennes river seg løs fra spillingen og løfter hodet.

«Sivile tap i løpet av dagen... en 67 år gammel mann omkom i Kharkiv», leser Vira. «Kan du forestille deg, mannen gikk bare ut av postkontoret, og så kom missilet. Det er et bilde her, det er bare forferdelig... Han gikk visst og bar på noe sukkertøy, alt ligger strødd i snøen. Herregud, det er ikke til å holde ut».

«Forferdelig», sier sønnen oppriktig. Men øyeblikket etter er det noe annet som fanger oppmerksomheten hans. Hver enkelt nyhet er kortlevd – den blir øyeblikkelig skylt bort av en ny bølge av informasjon. Men det er ikke mye man kan gjøre, slik er det nå engang.