Da jeg åpnet øynene, sa den enøyde passasjeren ved siden av meg,
«Det så ut som at du var død.»
Jeg ville svare, men tungen var treg, pusten var tung, en mørk sky svevde i sikksakk over hodet mitt. Vinden ristet grenene til de døde trærne. Plutselig hører jeg Selims stemme, og griper tak i ham og legger ham tett inn til brystet mitt, som om jeg skulle sunget han en vuggesang. Jeg vugget ham sakte i takt med vinden.
«Hvor er de andre?» spør jeg den enøyde passasjeren med redsel, han ga ikke fra seg lyd, etter hvert strak han hendene og tok tak i sekken foran seg, lukket den stramt og kastet den over ryggen, som om han snakker med seg selv og sa: «Der kommer en gruppe reisende, vi må forte oss».
Jeg ante ikke hvorfor vi skulle forte oss, det eneste var et dunk i ørene mine som om det kom fra et sted langt unna. Sakte med Selim i fanget menger vi oss i gruppen, som om vi går i en drøm, tause går vi. Jeg vet ikke engang hvordan vi kom oss dit. Kun et bilde festet i mitt syn og ikke ville forlate mitt hode. Jeg, Selim, Selims far, den lille båten senket i vann, høye bølger og skrikene...
Foto: Wejegeh Amed
***
Det ble ikke sagt uten grunn, at veien ikke kan bli et gravsted for døde. Slik på denne ferden ble jeg kjent med de gravløse! Da vi startet ferden igjen, pakket jeg min ti måneder gamle sønn i et pledd som var dekorert med blå tråd og bandt den fast til min brystkasse. Jeg knyttet ham rundt meg med en festeknute for å kunne kaste ham til livets dypeste sted, slik at selv ikke døden kunne åpne knuten. På denne måten ga jeg meg selv og min sønn et løfte; jeg holdt hendene hans hardt mellom mine og sa: «Himmelen er ikke like stor som åpningen til en brønn!»
I likhet med alle de andre, var vi også blant de gående. Noen ganger var veien rett og jevn, andre ganger førte veien til elver og bekker. Den steg og sank. Det ble kaldere. Kulden gjorde at fingertuppene mine liknet lilla blomster. Jeg kjente at føttene mine var slitne og ikke lenger kunne bære meg. Vi kunne høre ulver ule langt unna, som om ulene reiste med vindsuset og kom nærmere og nærmere... Redselen var blitt en drapsmann med avhogd hode og sverd i hånden, som gikk på veien og stoppet blant oss under høye trær,
«Ser du disse stoff-fillene som er festet til tre grener?» spurte den enøyde passasjeren.
Jeg holdt fast i bæremeisen til min sønn og spurte ham: «Hva skal de fillene forestille?»
Den enøyde mannen så ut i horisonten. Han siktet på treet foran og mumlet lavt til seg selv og sa: «Uansett hvor høyt trærne kan bli, vil dens blader falle ned slik som oss mennesker!»
Jeg løftet blikket mitt fra hullene på bakken og gikk litt nærmere.
Den enøyde mannen: «Du har sagt hva navnet på dette stedet er?»
Han ble stille igjen. Jeg latet som jeg ikke ventet på et svar fra ham, men løftet hodet og mumlet til meg selv:
«Været endrer seg veldig fort».
Mens jeg så opp på himmelen, virket det som at jeg også lette etter noe. I det øyeblikket og mens jeg ser opp på himmelen, ser jeg en sky som lignet den skyen hadde vist seg fram over den lille båten.
«Navnet på dette stedet er Asdiro!» sa den enøyde mannen.
«Asdiro?»
«Ja, Asdiro! Et sted hvor menneskelige stemme og skaperverk ikke når Gud!»
Før han hadde fullført sitt utsagn, løftet han blikket mot bæremeisen på brystet mitt.
«Gutt eller jente?»
«Gutt!»
«Hvor er faren?»
«Han dro».
«Hvor dro han?»
«Vannet tok ham».
«Ha, det betyr at han dro til et annet Asdiro!»
I likhet med de andre, la jeg dagen bak meg og fulgte veien til Asdiro.
Håpløsheten i blikket mitt gjorde at byrden min ble tyngre. Likevel holdt jeg ut håpløsheten og gikk motvillig videre. Det virket nattemørkt hele tiden, og for hvert skritt frem føltes mørkere. I mørket, i hvert øyeblikk, gled hånden hans ut fra min. Bølgene steg høyere, som om dødens skygge kastet sitt svarte slør over ansiktene våre, det mørknet for oss... Men før den hånden glir ut fra min hånd, klemmer jeg det lille og varme hjertet i bæremeisen inntil mitt bryst og nå den ble overlatt til meg... Ja, jeg har lovet ham å passere Asdiro, og jeg skal få ham fram.
Vi kom fram til en annen høyde. En fra gruppen viftet med et rødt skjerf, og ropte med sliten stemme: «Vi tar et pust i bakken her i natt».
Det regnet lett, men vi ble klissvåte likevel. Vi var sølete helt opp til knærne, og numne på hendene av kulde. Forsiktig lente jeg meg mot et stort tre, der det på grenene hang et par fillete plagg som sakte viftet i luften. Jeg løftet hendene mine mot munnen, blåste for å varme dem opp slik at jeg kunne klare å gi bryst til min sønn. Jeg var sliten, hadde ikke engang energi til å lukke øynene for å få meg litt søvn. Hver gang øynene lukket seg, sank jeg som den lille båten i vannet, eller falt fra en klippe i et tomt rom.
Et slik tomt rom utenom de døde, fantes det verken en tre gren eller en spiker for at jeg kunne holde meg i. Det var så dypt, at det var ingen som kunne høre meg, ingen hjelpende hånd for å dra meg opp. Som i vannbølgene...
Jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut herfra.
Lydene stoppet helt i hodet mitt, og fulgte de forbigående gruppene som passerte stille, hver og en hadde de lagt seg ned ved siden av hverandre under et klissete yr-regn.
De tomme veskene deres lå under hodene deres, som om de lå i mors mage, de hadde trukket knærne mot brystet. Men jeg...
«Klarer du ikke sove?» spurte den enøyde mannen med lav stemme, som om han snakket med seg selv.
«Jeg vil ikke drukne i drømmer også. Derfor skal jeg ikke sove».
«I Asdiro kan man ikke engang drømme i søvnen».
«Hvorfor ikke?»
«Dette stedet er for de gravløse. Bortsett fra de dødes stemmer og minner eksisterer det ikke noe annet».
Og vi synker igjen i stillheten.
For noe rart var det, hvordan hjelpeløsheten endret menneskets skjebne øyeblikkelig. Som den natten da den tunge tredøren vår åpnet seg raskere enn noen gang, og i løpet av sekunder var livet vårt snudd opp ned, og gjennom støy og lyder kom jeg over noen andre omveltninger i livet mitt også.
«Fort dere, de okkuperer strøket!»
Jeg hørte kun denne setningen, fra en mann jeg aldri hadde sett før. Svettedråpene hans rant langs ørene og over kinnet, som et blødende sår, og falt fra ansiktet. På grunn av bombingen kom vi inn til det lille rommet med vinduet mot gårdsplassen. Den tjuende dagen med smell fra eksplosjoner i ørene, i tjue dager har jeg hatt begge hendene over hjertet med sønnen Selim ved siden av meg og sittet der som et dødt menneske. Selim skvatt hver time og skrek. Jeg hadde ingenting å putte i Selims ører så eksplosjonene ikke skulle skremme ham.
«Vi har behov for en utvei!», sa jeg stille i mitt hjerte. Foran veggen dekket av skyggene av de andre, hvisket Selims far til mannen jeg ikke kjente. Det er fem år siden jeg og Selims far ble gift. Det er noe merkelig, hva en krig gjør med oss mennesker. Bak lukkede vinduer og lukkede gardiner lå redsel, utrygghet og tvang samlet seg og de sa dette til meg:
«Og denne gangen skal en bombe komme ned og falle over oss».
Jeg stilte slike spørsmål i mitt hjerte. Spørsmål uten lyd og som ikke nådde ørene. Som da den enøyde passasjeren sa, «I Asdiro når ikke lydene ørene». Alle steder var blitt Asdiro.
Fra natt til morgen falt det bomber fra stridsvogner på samme side av elva, det kom også raketter fra panservogner fra åsene ovenfor byen på andre siden. Faren til Selim og den mannen jeg ikke kjente hadde laget et hull i husveggen og kommet seg til nabohuset. Takket være hullene i veggen kom de seg videre fra nabohuset til enden av strøket, der var det en smal og mørk vei. Vi kom oss ut på samme måte og startet ferden. Vi går nå, men vi kommer tilbake en dag. Slik kunne jeg mumle gjentatte ganger «som en ødelagt klokke viser dunket hjertet mitt, tikk tikk. Med tøyet rundt min Selim bundet til brystet, gikk jeg raskt i mørket og tråkket over min egen skygge. Faren til Selim og den ukjente mannen tråkket på sine liv...
***
Veien virket utydelig under føttene. Synet mitt vendte seg ikke til mørket, det varsom om jeg hadde fått grønn stær, og veien ble tung og mørk. Uansett hvor vi gikk, ble vi omringet av tåke. Jeg holdt armene hardt rundt bæremeisen til sønnen min og beskyttet ham. I de gamle skogene falt regnet ubarmhjertig over meg og min sønns bære meis. Vi ble våte og tørre igjen. Uansett hvor mye vi sa at det var nok, så ble det enda mer. Antall reisende sank. I hver sving i det ukjente og håpløshet, åpnet et gravhull seg og et annet lukket seg. Jeg kom utpå veien, og hørte mannen som samlet lik på bakken si med høy stemme: «Flytt deg! De dødes vind er kald. Ikke stå slik over hodene deres.»
Jeg stod der som en gravstøtte. Kald, våt, alene... hadde jeg kommet hit. Hvilket sted dette er, vet jeg ikke. Jeg sier hele tiden dette er Asdiro. Asdiro! Hva slags sted føttene trekker meg til, det vet jeg ikke.
«Se!»
«Sånn,» sa jeg til meg selv. En stor tomhet åpnet seg i midten av brystet mitt. Som et mørkt hulrom! Hva har jeg slått bysten min med?
«Kom, vi løfter sammen liket bort fra veikryss! Regnet i dag likner ikke gårsdagens regn, det er noe merkelig ved det, det bringer med seg vondskap.»
Blant den gående gruppen, ropte en person med dyp stemme til en annen person. Jeg ville også gå mot denne personen, men føttene mine virket som om de var sunket i jord, og klarte ikke engang å røre på seg. I et øyeblikk bøyet jeg meg som et tre og stod over dødes hoder.
«Denne sekken er for liten for dette liket! Vi skal enten begrave den over eller under jorden».
På denne måten snakket igjen den enøyde mannen. «Her i Asdiro blir både brødposer og klesposer brukt som likklede. Jeg hadde aldri sett tidligere et dødt menneske under yr med åpne øyne. Det så ut at himmelen åpnet seg og gråt over sine døde.
En av de reisende falt i gjørmen, og snudde seg til den enøyde mannen.
«Det må gå an å grave litt i bakken. Et lik bør begraves under jorden!»
Den andre mannen, med skjelvene stemme: «Det er tredje dag med regnvær. Regnet gir ikke pusterom verken for å begrave dødde eller fortsette vider. Vi må skynde oss og forlate dette stedet».
Jo større et hinder veien ble for oss, desto større ble smertene i hjertet.
Når jeg lukket øynene, kunne jeg se for meg den synkende lille båten, likene som fløt som klesplagg over vannet, smerten ble en glødende ild og brant i innvollene mine... Smerten man ikke fikk tid til å sørge over, var større enn selve døden. De mørke skyene over oss hadde blitt enda større, og regnet ble kraftigere. En av de reisende hadde falt i gjørma, og forsøkte å skyve den tykke leiren bort fra ham med en spiss stein. Uansett hvor mye han skjøv, samlet regnet seg rundt ham. Alt rundt oss var blitt gjørmete. Hver og en som prøvde å stå på beina, skled og falt igjen med ansiktet ned i gjørma. Som om jorda hadde sagt, den som ble skapt av meg, kommer tilbake til meg!
Jeg fikk ikke tilbake igjen tingene jeg mistet på veien. Jeg vet ikke hvor mye ting jeg hadde mistet. Jeg kan ikke stoppe her nå for å holde en minnestund. For å kunne holde en minnestund, var nødvendig med et samtykke... nemlig, et samtykke. Men jeg klarte ikke å komme på et slikt ord.
«Hvordan skal tunga bevege seg uten rot? Hvordan skal vi forlate her våre kroppsdeler uten å begrave dem?» sa mitt hjerte høyt til meg. Jeg vet ikke om de andre kunne høre det.
Jeg anstrengte meg og fikk føttene mine ut av gjørma. Jeg nærmet meg de andre. Den enøyde mannen hadde lagt et fargeløst skjerf på det ene øyehule og bundet det med et tørkle. Det så rart ut. Det virket som at tørkleet endret utseendet hans kontinuerlig.
«Hvor mistet du det ene øyet?», spurte jeg.
«På veien!»
Som om tiden stoppet en stund og førte meg til en drømmetilstand. Jeg følte som om jeg hadde hørt spørsmålet og svaret tidligere. En usynlig hånd brakte en fin bris rundt halsen min. Regnet stanset helt. Enkelte av de reisende banket fortsatt i gjørma.
«Kom og se her. Enten må vi begrave disse eller la dem være slik og fortsette. Se her, se på disse trærne! De som har passert her før oss, har etterlatt merker. Vet dere hva disse er?»
En kvinne blant de reisende, som helt til denne dagen ikke hadde sagt et eneste ord, sa med lav stemme: «Hva er dette?»
«Det er plasser til de som er ikke gravlagt. De som har passert, har laget en merkeplass for dem her.»
En annen reisende: «Vi kommer heller ikke til å vende tilbake også».
Mer eller mindre alle mennesker ønsker seg det livet, et sånt livet som burde ha gitt oss mye, men så langt ikke har gitt noe. selv om livet på jorda har glemt noen mennesker, jeg har lovet min sønn Salim; ved enden av denne reisen kommer jeg til å danne et hjem til ham.
Den enøyde mannen tok bort det fargeløse tørkleet fra øyet sitt. Det var ingenting i øyet hans. Det så ut som om det var gravd inn med kniv, det var tomt, mørkt og nifst. Han snakket med en stemme jeg hadde ikke hørt før nå og sa: «Kan du åpne bæremeisen og gi den til meg?»
I det øyeblikket passerte en fugleflokk over oss. Stillhetens øyeblikk stoppet tiden, som virket som smell i hodet mitt. Jeg ble alene der.
«Jeg har ikke noe å gi til jorden!»