En morgen må jeg tilbake til bestemoren. Jeg blir kastet inn i bilen. Jeg har fortsatt nattkjolen på og blir kjørt av gårde med moren eller faren som har pakket en liten veske med sokker, truser, sko og skoleuniformen. Vi kjører gjennom gater jeg kjenner igjen, gater vi av og til kjører gjennom i dagslys når moren eller faren kjører ned til fyret. Jeg lener hodet inntil bilruten. Jeg er så trøtt. Jeg fryser, særlig på føttene. De har glemt å ta på meg sokker. Lysene lager spor. I meg? I bilruten? Jeg ser dem ennå, hva det enn nå betyr. Antagelig ingenting. Når vi kommer frem til bestemorens hus er det fortsatt natt. Det er den første gangen jeg ser natten, ikke fra mørket på soverommet mitt, men som om jeg befant meg inni den.

På andre siden av gaten for bestemorens hus er det fullt av biler som står parkert utenfor bordellet. Jeg har aldri sett skiltet over inngangsdøren lyse slik det gjør nå, men jeg kjenner igjen lydene. Av mennesker i kø, motorer som starter, bildører som åpnes og lukkes, høy klukkende mannelatter og truende rop om hverandre, som et beruset kor som synger akkurat det det vil. Musikken er dump, innestengt og fjern. Jeg ser raskt bort på hovedinngangen mens faren eller moren ber meg skynde meg, våkne, komme meg ut av bilen. Det lyser oransje der inne, som et gap, som om jeg så inn i en åpen munn som brant. Mange menn står og venter på å komme inn. Det er en lang trapp der, det vet jeg, for jeg har stått der med tanten min en gang og sett ned til kjelleren, til diskoteket. Noen kvinner lener seg mot bilene. Røyker. Ikke se på det der, sier moren surt. Jeg tror hun mener meg, men det er faren som sukker og løfter meg og bærer meg bort til bestemoren som står forvirret i døren, flau over den fattigslige nattkjolen og de skeivtråkkede tøflene og det hullete sjalet hun har slengt over skuldrene. Jeg sov, sier hun mens hun prøver å rette på håret. Kom inn, kom inn. Munnen hennes lukter ufriskt, men jeg er veldig glad for å se henne.  

Huset til bestemoren er det samme, men også annerledes. Tiden har gått. Ting har blitt skjøvet på. Tantene har blitt eldre. Guttene de forelsker seg i trenger ikke lenger å klatre på taket om nettene og snike seg inn gjennom et vindu. Nå kommer de på døren, nydusjede og parfymerte, velkjemmede og høflige mot bestemoren som spør dem hva de vil, selv om hun jo vet hva de vil. Onklene har fått skjegg og mange støyende kamerater som hjelper til med lastebilene og står i bar overkropp og kaster sekker inn og ut av lasteplanene mens jentene fra bordellet plystrer på dem fra bak solbrillene sine og de lange glassene med juice og kjederøykingen på fortauet. Så drar onklene med skjegget sitt og kameratene og lastebilene. Noen dager etter kommer de hjem til bestemorens hus igjen. Vasker seg. Forandrer seg. Går ut døren når det begynner å mørkne og jeg må legge meg.  

Herfra er det altfor langt å gå til skolen. Om han er hjemme, er det hesteonkelen som kjører meg til skolen om morgenen, i den røde lastebilen. Han leker ikke så mye hest med meg lenger, men av og til. Han sier at jeg er altfor stor nå, og han altfor liten. Bestemoren venter ved skoleporten om ettermiddagen når skolen er ferdig og så tar hun meg med om bord på en overfylt buss som svinger og svinger og som til slutt spytter oss ut et stykke fra huset sånn som hvalen spytter ut Jona i bibelen, innbiller jeg meg. Jeg vasker meg i en tønne, spiser middag, gjør leksene sittende på den skeive sengen. Bestemoren spør hva den handler om, boken jeg leser i. Jesus, sier jeg. Hun korser seg og sier Jesus beskytter oss alle, heldigvis. Ja, sier jeg. Nonnesøstrene på skolen sier det samme. Av og til, når de snakker om ham, høres Jesus ut som en soldat, en sånn pansret superhelt full av muskler og avsky for skurkene. Men når jeg tenker på ham er han tynn, hengt. Hvordan kan en sånn radmager kropp beskytte noe som helst?

I helgene, når faren og moren ikke kommer for å hente meg, står jeg i dørkarmen og ser bort på jentene fra bordellet, henslengte over strandstolene de bærer utpå fortauet om formiddagen. De har ikke glemt meg, selv om det er lenge siden jeg var her. Jeg vinker. De løfter glassene og sigarettene. Etterpå, da den yngste tanten tar meg med for å kjøpe sukker, får jeg stå og snakke med jentene og de spør meg om jeg har begynt på skolen, hva jeg har lært, om jeg kan lese. De skryter av klærne mine og spør tanten om hun ikke vil ha en sigarett. Nei, sier hun og ser på meg og rødmer. Men en natt våkner jeg og sniker meg bort til vinduet for å se på det oransje gapet, bilene og det lysende skiltet. Da ser jeg tanten der borte, bak hun blonde, høye. Med en sigarett hun også.  

Faren er på arbeid. Han må tjenestegjøre i en annen by. Han har blitt sendt dit av den nye sjefen han har. En kommandant. Faren arbeider med barn, lærer dem å spille ball, å løpe, å holde seg i form. Han kommer innom huset til bestemoren for å hente meg når han kan. Stilig, med skinnjakken og solbrillene. Så dette er pappaen din, sier en av jentene på andre siden av gaten, rusker meg i håret mens hun ser på faren og så slutter jeg å like henne.  

Moren er også på arbeid. Hun må nå tjenestegjøre et sted i dalen, forbi demningen, mot fjellene. Det har hennes nye sjef bestemt. En kommandant. Moren arbeider med barn, lærer dem dikt og sanger. Når hun kommer for å hente meg er hun sliten, tar av seg skoene, ber bestemoren lage en kopp te til henne og lener seg tilbake i sofaen og kritiserer malingen i stuen, den flasser, kritiserer kjøkkenskapene, de er skitne, kritiserer brødet hun får til teen, det er hardt, gammelt, går nesten ikke an å spise dette her.   

Jeg har lært meg navnene til jentene utenfor bordellet, venninnene til tante. Så fine navn. Jaqueline. Miriam. Stella.  

Bestemoren sier foreldrene skal hente meg og jeg må pakke bagen min. Jeg venter hele dagen, men foreldrene kommer først neste morgen. De setter meg i bilen. Sånn husker jeg denne tiden. Frem og tilbake. Moren setter meg i bilen. Faren setter meg i bilen. Hun glemmer av og til sokker og truser og skolebøker og jeg må juge for nonnesøstrene på skolen og de ser på meg og de tror meg ikke og jeg skammer meg. Faren smiler og spør meg om skolen, men når jeg svarer, når jeg sier at moren glemte skolebøkene og jeg fryser, er det som om han ser på noe annet enn meg. Av og til kommer foreldrene sammen for å hente meg. De har solbriller på. De er unge, stilige. Jeg er så glad i dem. Jeg vil egentlig ikke dra fra bestemoren, men jeg må være mer glad i moren og faren. I dag skal vi spise frityrstekt fisk. I dag skal vi besøke hun morsomme kusinen. I dag skal vi gå på kino. I dag skal vi dra ned til fyret en liten tur der jeg må leke litt for meg selv. Jeg hopper ned fra muren. Sanden er varm og glatt som morens hud. Jeg ser faren gå bortover strandkanten, mot den delen av stranden der bølgene er farlige. Han skal møte den tynne kvinnen med det viltre håret. Moren sitter i bilen og røyker og passer på. Jeg ser mange ting når jeg leker for meg selv. Jeg forstår nok ikke alt, hva det betyr for eksempel, men det legger seg inntil meg, vil meg noe.  

Faren hører på radio i bilen. Han skrur opp lyden. Noen ganger er det hun sangerinnen han liker så godt som synger. Andre ganger er det nyheter, da skrur han ned. Hjemme har han en liten radio han ofte holder inntil øret. Jeg finner radioen når faren ikke kommer hjem. Han gjemmer den i kottet der moren har lagret hermetikk og fyrstikker. Jeg trykker på en knapp. Menn snakker fort gjennom en sky av interferens, som om stemmene kom langveisfra. Jeg ser for meg astronauter, verdensrommet, mange svarte stjerner på en hvit himmel. Det er mange ord jeg ikke forstår, mange ting som ikke gir mening. Av og til må faren sove etter at han har hentet meg hos bestemoren, når vi drar hjem til huset der jeg egentlig bor. Jeg spør ham om moren, hvor hun er, men han har allerede begynt å snorke. Da går jeg rundt i huset som et spøkelse og rører ved ting.  

Av og til må også moren sove når hun har hentet meg. Hun drar for persiennene, ber meg hjelpe til. Det lukter støv i huset, innestengt. Moren må legge seg litt nedpå, hun er veldig sliten. Jeg spør hvor faren er, om han kommer. Men hun svarer at jeg ikke skal være dum, hva vet vel hun om hvor faren er?  

Frem og tilbake. Nye ting og de samme tingene som før. Har jeg allerede sagt dette? Jeg lærer meg navnene på jentene utenfor bordellet, venninnene til tante. Så fine navn. Jeg lærer meg også navnene til alle kameratene til onklene. Og tantenes kjærester, som kommer på døren parfymerte og velstelte og tar dem med seg til sentrum for å spasere i parken. Og alle vet hva jeg heter. Marisol. Oppkalt etter jomfruen og solen. Så fint å seg deg igjen, Marisol, sier de. Er du tilbake, Marisol, sier de.  

Jeg går ned til elven og leker for meg selv. Jeg finner en pinne og leker med den. Jeg finner en spesielt fin stein og leker med den. Jeg støtter meg til et tre som står krokbøyd over elven, der elven er tynn og stille. Jeg er venn med steinene, med treet, med vannet. Av og til er vannet klart. Andre ganger er det grumsete. Jeg finner et bildekk og leker med det en stund. Et stykke lenger oppe, der elven er større og farligere, bor mennesker i skur som herfra ser ut som søppel, som om noen har slengt fra seg tomme bokser og tomme poser i en klynge. Der oppe er det også mange tynne hunder som roter i søpla sammen med barna som ikke har sko, ikke engang om vinteren. Jeg spør bestemoren om hvorfor de ikke har sko. Hun svarer at hun heller ikke hadde sko da hun var barn. Men nå har du sko, sier jeg. Nå har jeg sko, sier hun og løfter foten.  

Jeg blir hentet. Det er så mange ting jeg vil spørre om, men foreldrene er slitne. Hvordan det har seg at elven vokser og krymper. Hvorfor hundene er så tynne og likevel så skumle. Er Jesus en tynn hund, en som er skadet, full av sår og derfor også farlig? Nonnesøstrene på skolene sier at Jesus dreper Satan. At Satan er kommunist og derfor må Jesus drepe ham. Jeg lurer på om Jesus hadde sko. Det er mange ting jeg vil fortelle om også. Jentene utenfor bordellet har så fine navn. Men moren liker ikke at jeg snakker om dem. Ikke faren heller. Jaqueline spør om jeg kan lese. Miriam sier jeg har så fine lepper og jeg blir flau. Stella har også grønne øyne. Jeg får prøve solbrillene hennes, men de er altfor store.  

En natt slutter jeg å tisse. Det presser i skrittet, i en drøm. Jeg befinner meg i et hvitt rom. I et av hjørnene ser jeg en liten luke, og jeg forstår at det er veien ut av drømmen. Jeg går bort til luken og igjennom luken og våkner brått. Jeg reiser meg raskt fra sengen selv om jeg fryser. Lukker opp døren, skynder meg bortover gangen, slår på lysbryteren på badet og tisser i do. Det er en vesentlig natt. Jeg sitter på do og hører tisset mot den hvite skålen. Nå vet jeg hvordan jeg skal komme meg ut av drømmene, av skrittet som presser i drømmene. Jeg må bare finne en luke. Jeg bestemmer meg for aldri å tisse på meg om natten igjen. Jeg stirrer på flisene på badegulvet og lover dem at jeg aldri mer skal tisse på meg, og så skammer jeg meg over å snakke med gulvet, og lover heller Jesus. Kjære Jesus. Jeg lover aldri mer å tisse på meg. Etterpå, når jeg legger meg i sengen igjen, sier jeg det mange flere ganger. Kjære Jesus. Er det virkelig slik at Jesus tenker på oss alle? Satan og kommunistene og også tisset mitt? Ja.  

Det blir vår. Jeg fryser litt mindre. Foreldrene er glade. Sengen er tørr hver morgen. Ingen plastposer i trusen, ingen trøtthet eller oppgitthet, for moren får nå sove hele natten uavbrutt og så står hun opp og heller litt kaffe i melken min så jeg skal våkne skikkelig, det er sånn de voksne gjør det. Det er sommer, nesten slutten på sommeren. Vi har vært på stranden. Faren har holdt meg mens jeg har svømt. Jeg synes ikke bølgene er like skumle lenger. Jeg liker når de kommer hvitskummende mot meg og jeg må hoppe og jeg hyler, men jeg hyler av glede. En gang blir jeg dratt under en bølge og ruller rundt under vann mens sanden virvler rundt meg, langsom og leken. Jeg har øynene åpne. Alt beveger seg, vinker til meg. En krans snegler, alger som veiver frem og tilbake som nakne trær, som fulle, glade voksne. Er vannet en slags vind? Jeg ser farens hvite føtter skynde seg mot meg. Når jeg kommer opp igjen, når han har tatt tak i overkroppen min og dratt den opp til overflaten, smaker det salt i munnen, i nesen. Jeg får ikke puste på lenge. Men så.  

Sengen er tørr. Landet holder på å rase sammen, men jeg merker ingenting. Jeg har fødselsdag. Jeg får en ny kåpe, helt lik morens. Jeg får en ny sykkel. Jeg får hvite, lange hansker. Jeg får svarte nye lakksko, en rosa lekestøvsuger, en nattkjole i plysj, en veldig dyr og eksklusiv italiensk dukke som kan si mamma. 

Vi forbereder oss på det som skal komme, vår første kommunion. Hos nonnene lærer vi alt vi trenger å lære. Alle sammen er vi døpte, syndfrie piker. Vi lærerbudene, trosbekjennelsen. Noen av de eldre jentene samler oss rundt seg i skolegården og forteller hemmeligheter. Det er som om vi står ved terskelen tilet gap. Jeg tenker på døren til bordellet ved huset til bestemoren om natten, glødende, bankende. Jeg blir med moren og ser på hvite kjoler som skal passe til de hvite hanskene. Jeg skal stå foran presten, jeg må være så fin som det går an. Noen av de eldre jentene sier vinen smaker beskt. Det er et ord jeg ikke kan, så jeg må spørre moren hva det betyr. Mange andre ord er også fremmede. Fromhet, kyskhet, libertinasje. Vi må bekjenne syndene våre. Ordet synd hører vi hele tiden, men jeg er ikke helt sikker på hva det betyr heller. En prest ankommer skolen, en formløs mann i kappe. Den Hellige Far er viktig og spesiell. Det er han vi skal bekjenne syndene våre til. Noen av de eldre jentene sier vi bare må finne på ting å si. For eksempel at man har stjålet et viskelær eller at man har hatt lyst til å stjele et viskelær, det spiller ingen rolle. Alle livets synder, sier nonnesøstrene, det er det Den Hellige Far vil at vi skal bekjenne. Jeg har ikke stjålet viskelær. Men jeg vil bli tilgitt, så jeg sier at jeg har hatt lyst til å stjele et viskelær. Den Hellige Far spør om jeg også tar på skrittet mitt. Ja, sier jeg. Jeg tisser på meg. Men ikke nå lenger. Han grynter. Jeg får himmelsk tilgivelse.   

Jeg ber til Jesus. Jeg får fine mantiljer som jeg pakker rundt dukken som sier mamma. Jeg tisser ikke på meg lenger, for jeg er en stor jente. Jeg har Den Hellige Fars tilgivelse, og himmelens. Ofte blir jeg kastet inn i bilen, blir levert. Bestemoren står og venter i dørkarmen og mange ting gjentar seg. Jeg leker ved elven. Jeg sitter på ryggen til hesteonkelen selv om jeg er altfor stor. Tantenes kjærester spør meg om skolen, om jeg kan lese. En natt blir jeg hentet igjen. Er noe annerledes denne natten? Senere senere senere prøver jeg å se det hele for meg. Som om jeg leter etter en luke i en drøm. Overså jeg noe? Fantes det tegn, den gang? Burde jeg ha vært mer oppmerksom? Hva vil denne skammen meg? Det er jo ikke min feil om jeg ikke forstod at denne hentingen var annerledes. For meg er det vanlig å reise frem og tilbake mellom husene. Jeg er jo et sånt barn som stadig blir hentet. Burde jeg likevel ha sett hva da?    

Vi hører bankingen på døren og så våkner vi. Bestemoren hopper ut av sengen og roper hvem er det. Moren og faren kommer inn i den mørke gangen. De ser uflidde ut. Øynene er store som tinntallerkener selv om det er midt på natten. Jeg blir kastet inn i den grønne bilen. Det lukter røyk. Foreldrene sier jeg skal få se hovedstaden. Jeg håper at jeg snur meg og ser bestemoren stå i dørkarmen med det sjuskete håret en siste gang. Jeg håper jeg ser ordentlig godt på huset hennes en siste gang, på gaten, jeg håper at jeg legger merke til noe særskilt på andre siden av gaten, bordellets levende gap, der alle mennene står i kø, bilene med motoren på og jentene i pelsaktige klær som svinser frem og tilbake på høye hæler. Jeg håper jeg legger merke til at noe er annerledes denne natten. Jeg håper jeg ikke bare tror at alt er helt vanlig.  

‍