Trekk – Literature Beyond Borders

Så derfor ville hun skape sitt eget liv: Hun begynte på skolen og drømte om å søke seg inn på et universitet så langt hjemmefra som bare mulig. Men foreldrene insisterte på at barnet deres ikke rømte altfor langt av sted, og med overtalelse og press fikk de henne til å begynne på universitetet i Donbass. Det betød en pause på ytterligere fem år –til hun ble uteksaminert og kunne dra til Kyiv eller til utlandet.

Ikke engang til de store høytidene dro jeg hjem, fortsetter Kateryna. Bare noen ganger til påske, én gang da mamma hadde jubileum, jeg tenkte også lenge på å dra i bryllupet til bestevenninnen min fra grunnskolen, men ombestemte meg. Hva hadde jeg der å gjøre? Fremmede mennesker, andre interesser, til og med byen var blitt fremmed for meg. Det er da ikke min skyld at jeg er født der. For det er vondt, fortsetter hun, når du ser noe på TV, men selv lever under helt andre forhold. Det var ikke så mye rikdom jeg lengtet etter, som skjønnhet – det å leve på et vakkert sted, i vakre interiører, blant vakre mennesker. Selv Kyiv så jeg bare på gjennomreise på vei til utlandet.

Jeg ble kjent med Kateryna da jeg møtte henne med bilen min like ved grensen. Hun var kommet tilbake fra Australia og noen felles bekjente ba meg om å kjøre henne til toget til Kyiv. I de første dagene etter fullskalainvasjonen hadde hun dradd fra den ukrainske hovedstaden og var blitt flyktning i Polen. Siden hadde noen venner funnet arbeid til henne i Linz i Østerrike, så da reiste hun dit. Der levde hun midt i alt det vakre, både når det gjaldt natur og bymiljø. For henne, som var faglært arkitekt, var dette viktig. Men da livet i Kyiv begynte å vende tilbake til det mer normale høsten 2022, bestemte Kateryna seg for å reise hjem. For selv om hun reiste til beskytning og strømbrudd, så ville hun være hjemme hos seg selv.

På dette transittpunktet i livet hennes var det at våre veier krysset hverandre, og den timen det tok fra den slovakisk-ukrainske grensen til jernbanestasjonen i Mukatsjevo, fylte vi med samtale. Kateryna ville hjem, selv om hun ikke hadde noe hjem i betydningen vegger og tak: Før krigen hadde hun bodd i Kyiv på et sted hun leide, for hun ville bo midt i sentrum med gangavstand til alt, og å kjøpe egen leilighet der, hadde jenta ikke råd til. «Hjem» for henne betydde hjem til Ukraina, til Kyiv. Det eneste egentlige hjemmet hun hadde hatt, var i Popasna i Donetsk-området, men det var blitt rasert av russerne allerede i mai 2022.

Jeg fortalte henne at jeg hadde vært i nærheten – i Bakhmut – samtidig som kampene i Popasna foregikk. Vi jobbet som frivillige og hadde fraktet humanitær hjelp til soldatene, og fra hver enkelt av dem fikk vi høre historier om Popasna og landsbyene rundt. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortalte henne dette. Kanskje for å roe ned samvittigheten – liksom for å vise at jeg ikke var distansert, at jeg brydde meg.

I det hele tatt skulle jeg gjerne bodd i Østerrike, det er et flott land, sier Katerina for å roe sin egen samvittighet, for å rettferdiggjøre hjemreisen til Ukraina. Hvis jeg hadde gjort karriere og fått arbeid i Østerrike, ville jeg vært fra meg av lykke. Men som flyktning, som ufrivillig emigrant har jeg ikke lyst til å bo utenlands – det er fornedrende. Som om de jagde meg ut, og jeg ble redd og stakk min vei. Slik skal det ikke bli. Jeg har til og med lovet mamma at etter krigen skal jeg tjene penger, og da skal jeg bygge nytt hus til henne i Popasna. Men hvorfor det, da? undret hun seg. Var det ikke mer logisk å bygge nytt hus utenfor Kyiv et sted, så vi kunne bo samme der, langt borte fra Russland? Men jeg vil bygge i Popasna, selv om mamma flytter inn til meg og vi kommer til å bo sammen i Kyiv. Jeg lengter etter Popasna, det hadde vært fint med et lite hus der, for å ha et sted å dra til i helger og ferier. Å dra hjem til.

Noen minutter før togavgang fikk jeg henne til å love meg en omvisning i Popasna etter seieren. Dette er et rituelt utsagn til gjensidig oppmuntring. Som å si: Til neste år ses vi i Jerusalem.

Jeg vet ikke om jeg er i stand til å gjennomføre noen om visning der, for jeg husker byen liksom bak et slør av tett regn, sier Katerina forlegen, i samme øyeblikk som jeg spiser en bit Madeleine-kake og føler meg hensatt til Macondo.

Og dessuten er alt der ødelagt, det er bare ruiner igjen, jeg har sett det på bilder, det eneste du kan se er retningen på gatene, forsetter hun. Men uansett savner jeg de gatene, jeg er veldig glad i byen min. Jeg husker så godt barndommen min der, og syrinene som duftet så sinnssykt godt utenfor vinduet mitt.
Katerina setter seg på toget med kurs for Kyiv. Hun reiser hjem, selv om hun ikke har noe.

Toget dit tar fjorten timer. Men reisen hun har foran seg, er betydelig lengre – for mange år siden dro hun langt, langt av sted, så når kommer hun endelig hjem?

***

De imponerende framgangene som den ukrainske hæren har hatt, kom som en stor overraskelse på verden (så vel som på ukrainerne selv), og kan ha en uventet forklaring. Mens internasjonale media og analytikere påpekte Den ukrainske hærens profesjonalitet, den militære treningen og de åtte årene med reformer (hvis vi regner fra den første invasjonen av Ukraina våren 2014), kan det egentlige svaret være stikk motsatt.

Den ukrainske hæren er så framgangsrik og stridsdyktig nettopp fordi den overveiende består av sivile. Ja, det er riktig at Ukraina har gjennomført imponerende reformer i den militære sektoren, har trent opp en moderne hær både i ånd og form, men likevel var den altfor liten til å yte nok motstand under den fullskala invasjonen.

Den er blitt sju ganger større – det er tallet militæranalytikere nevner når de snakker om hvor mye hæren har vokst etter 24. februar 2022. Det betyr at kjernen i De væpnede styrker utgjøres av en profesjonell, godt trent og skolert hær, mens det store flertall likevel er gårsdagens sivile. Det er folk fra forskjellige yrker som i store mengder stilte seg i kø foran verve kontorene i de førstedagene av invasjonen, i tillegg kom det hundretusener av mobiliserte de følgende månedene som skulle komplettere de militære avdelingene.

‍Laoss se på dette enda en gang – at den ukrainske hæren overveiende består avsivile. Ja, disse mennene og kvinnene går i dag i kamuflasjeuniform med insignier,de mottar lønn fra forsvarsdepartementet og de bærer våpen. Men de har sivilutdannelse og bakgrunn, og alle drømmer de om at krigen en dag skal ta slutt, såde kan vende tilbake til sin vante sivile tilværelse. Følgelig ser de på sittmilitære oppdrag som noe midlertidig, som en tjeneste med konkret begynnelse ogslutt.

Lærere, skogsarbeidere, IT-folk, leger, sjåfører, bakere, managere, frisører, stålarbeidere, bygningsarbeidere, stylister, kelnere, sangere, bønder – disse og andre sivile yrker danner grunnlaget i den ukrainske armeen. De kjemper midlertidig, for etterpå å dra tilbake til sin vante arbeidsplass. For dem er krigen en pause idet normale liv.

Hva betyr dette i praksis? At folk som før 2022 ikke var militære, prøver å bringe ferdigheter og rutiner fra sitt sivile liv inn i deres militære tilværelse. Noen kan bygge bunkerser på profesjonelt vis, noen kan reparere biler, noen kan bake brød til en hel pelotong, noen kan klippe håret på gutta, noen er drevne på sosiale media og kan samle info der om teknikk de måtte trenge, andre kan gi råd om hvordan man lindrer ryggsmerter etter å ha gått lenge med skuddsikker vest, mens IT-eksperten kan sette opp et nettbrett til å styre en kampdrone. Som et resultat vil enheten utføre oppgavene og organisere den daglige tilværelse bedre. For hver soldat har, i tillegg til den militære utdannelsen de nylig har fått, enda en spesialitet i bakhånd. Faktisk er det mennesker med dobbel utdannelse som kjemper.

Denne sivile kjernen i Ukrainas væpnede styrker har enda et aspekt. Det er på en gang både positivt og negativt: De nye soldatene i Den ukrainske hæren er ikke oppdradd etter militært mønster. Følgelig underkaster de seg i liten grad militær disiplin, noe som er et minus, men samtidig er de initiativrike og tar ofte på seg ansvaret i avgjørende øyeblikk, hvilket unektelig er et pluss. Der har vi er en systemisk fordel overfor den russiske hæren, som etteraper sitt eget totalitære samfunn, som undertrykker ethvert initiativ og tenderer mot overdreven sentralisering på alle områder.

Mens den russiske soldaten venter på ordre fra oven, tar den ukrainske soldaten avgjørelsene selv, utnytter kreativt de midler og våpen han måtte ha, improviserer, gjør en vri, finner på noe – og går seirende ut av slaget.

Det dreier seg også om motivasjon: Ukrainerne forstår utmerket godt hvorfor de er i hæren – de er der for å forsvare sitt land. Det er en hær av frie mennesker, som intuitivt gjenskaper sin arketype – Zaporizjias hær av kosakker.

Dette er en overmåte kraftfull arketype: Kosakken er et menneske som tar til sverdet når det kreves, men som i fredelige tider ser etter gården sin og dyrker jorda. Som sår og bygger når det er mulig, men som i farefulle tider alltid har en sabel for hånden.

Portrettet av dagens ukrainske soldat er en kosakk som kjemper på steppen, åpen for vind og trekk fra alle kanter, men som drømmer om sitt lune hus. Minnet om huset, drømmen om det fyller ham med krefter, det gjør også troen på at krigen ikke varer evig, den er midlertidig. Tiden da han kan vende hjem, vil komme.

***

Å være i hæren er som å dø, skriveren venn til meg etter ti måneder i Ukrainas væpnede styrker.

Jeg skjønner ikke helt hva han mener, og vet ikke om det vil være ufint å spørre nærmere etter. Det er sent på kvelden, han er langt borte, han er i hæren, men det er uvisst om han akkurat i dette øyeblikk er ved fronten. Kanskje er det en av hans våpenbrødre som har falt? Kanskje er han bare utslitt, utbrent, deprimert?

Hvis det har hendt ham noe, vil mine upassende spørsmål gjøre ham vondt. Men meldingen hans gjør meg vondt, for selv er jeg hjemme, i relativ sikkerhet, har hatt en varm middag, er hos mine egne. Mens han er uvisst hvor, og jeg vet ikke i hvilken situasjon. Eller for å si det mer presist, jeg vet det meget godt: Han situasjon er garantert verre enn min. Derfor føler jeg nok en gang samvittigheten gnage, og jeg nøler enda mer med å svare. Deretter merker jeg bare meldingen som ulest for å vinne tid til å tenke meg om.

Til slutt spør jeg rett ut: Hva har skjedd?

Vennen svarer nesten øyeblikkelig: Ikke noe spesielt. Bare at når du befinner deg langt borte fra familien og ikke kan dra dit, da tenker du iblant at det er som om du er død og har muligheten til å betrakte familien din liksom utenfra. Du lurer på hvordan den lever uten deg, løser problemer som du ville ha løst om du bare var hjemme, hvordan de savner deg ... og fortsetter å leve. Du kan praktisk talt ikke påvirke dette, men du kan betrakte og kommunisere.

Dette er et nifst bilde! Som tatt ut av en barnebok, hvor de dødes sjeler lever blant oss i en engels skikkelse, som betrakter oss, som hjelper og beskytter oss om nødvendig.

Moderneteknologi laross oppleve krigens adskillelse på en ny måte. For noen århundrer siden fikkikke soldaten høre noe som helst nytt hjemmefra, familien på sin side svevde også total uvisshet og måtte vente til krigen tok slutt. For hundre år siden kunneene motta og sende brev, og de kunne gjemme et foto av sine kjære ilommen.

Men nå kan man følge med på alt i sanntid. Chatte, sende bilder, ha videosamtaler med hverandre. Se at det har snødd hjemme, og at kona er nødt til å måke selv for å få barna til skolen om morgenen. Følge med på hvordan barnet ditt forandrer seg og vokser dag for dag. Vite hvem familien din spiser middag med i kveld. Høre at naboen har malt plankegjerdet. Svare på en krisetelefon når kona leter etter nøkkelen til loftet.

Å være i hæren i dag er muligheten til å se huset ditt daglig, se ditt tidligere liv, familien din. Du kan se alt dette, men ikke nå det. Som å se på en fremmed film der du godt kunne hatt hovedrollen, men av en eller annen grunn er du ikke med i bildet.
‍
Det kunne vært interessant å vite hvor ofte mennene blir engstelige for at det skal dukke opp en annen isteden for dem i disse bildene langt bortefra? Dette er en skjult, dyptliggende angst for å bli sveket, for å bli bedratt. Og til grunn for denne angsten ligger det et eksistensielt spørsmål: Kommer livet virkelig til å fortsette som før, om jeg nå skulle falle i krig? Svaret er åpenbart: Det kommer det til å gjøre. Svaret er i den grad smertefullt at mange foretrekker å ikke stille seg dette spørsmålet.

Dagens krig byr på muligheten av å styre droner og se fiendens posisjoner på mange kilometers avstand. Men samtidig muligheten av å se ditt eget liv som fortsetter etsteds langt der borte, men uten deg, det er glede og sorg, det er nærhet og fremmedhet på en gang.

Å være i hæren, det er som å dø, skriver min venn til meg.

***

Mykola frakter døde, det er jobben hans.

Haner soldat, har uniform og bærer våpen, men hans funksjon i avdelingen er å frakte de falne hjem. Han er ikke lege, han bærer ikke sårede ut av skyttergravene ved fronten, han risikerer ikke livet i krigshandlinger. Han haren annen misjon: å kjøre døde.

På den ene side er dette en privilegert, heldig virksomhet, for på den måten er du jo underveis mesteparten av tiden, det vil si langt fra kamplinjene; du er soldat, men sjansen for å falle er mindre enn hos dine kolleger i avdelingen. På den annen side, et slikt privilegium ville jeg ikke unt selv min verste fiende: Du tilbringer mange, mange timer bak rattet, men bak deg i bilen ligger liket av en medsoldat som du så i live for bare få dager siden. Og foran deg venter det verste – å overlevere ham til familien. Hvilke ord skal du velge i et slikt øyeblikk, hvor skal du feste blikket?

Fra fronten til Uzjhorod vest i Ukraina er det rundt et halvannet tusen kilometer, det er et godt stykke å kjøre. Dessverre må Mykola kjøre ofte – han har mye arbeid. Derfor må bilen gås over og repareres med jevne mellomrom – på en måned kjører han like mye som andre på et år. Det var under en av disse reparasjonene på et verksted i Uzjhorod at jeg ble kjent med Mykola.

Først hadde jeg tenkt å skrive Karon ved siden av telefonnummeret hans, siden Mykola og arbeidet hans så åpenbart minnet om denne skikkelsen fra de gamle greske mytene. Men jeg ombestemte meg raskt, for mens mytenes Karon fremstilles som skitten og truende, virket min samtalepartner som et hjertelig og behagelig menneske. Og av spøkefulle og treffende replikker i samtalens løp trakk jeg den slutningen at det var et intelligent og utdannet menneske jeg hadde med å gjøre. Jeg er nesten overbevist om at han kjente til hvem Karon var, og kunne bli såret av å få et sånt tilnavn.

Og faktisk, etter hva Mykola forteller om bakgrunnen sin, har han høyere utdannelse og driver en ganske vellykket liten business. To barn, det ene avdem har også fått en høyere utdannelse alt. Eget hus, bil, utenlandspass med stempler etter turistreiser i flere land, samt flere andre middelklasse-attributter. Men så kom krigen og satte hele livet på pause. Mykola bare ler når jeg spør han om han ikke har lyst til å bli i militærtjeneste også etter at krigen er slutt.

Det går noen måneder, så treffes vi på nytt i Uzjhorod – jeg spør ikke engang, for jeg skjønner hvorfor Karon igjen krysser elven som skiller de levende og de døde. Men han begynner å snakke selv, det er tydelig at han har lyst til å prate, at noe plager ham.

Det er stadig færre som kommer i begravelse til soldatene, sier han. I begynnelsen av krigen var det hele prosesjoner, folk på gata stilte seg på kne når kisten passerte, men nå er det bare slektninger og kollegaer som kommer. Når jeg dør, er det kanskje ingen i det hele tatt som bryr seg, og ingen kommer.

Det ligger en bitterhet i det han sier. Ikke sårhet, ikke sinne, men bitterhet. Det er svært menneskelig, selv om det også er noe taktløst, det å tenke på ens egen død i andres begravelse. Men dette er ikke narsissisme, ikke selvopptatthet –det er bare det at når noen kjente dør, så dør alltid noe av deg selv sammen med den personen. Andres død er alltid en prolog til egen død, et hint om at alt i livet rører seg i én retning.

Mykola har så ofte med døde å gjøre at det er som om han er ansatt av døden selv. Han drømmer om at krigen må ta slutt før han selv settes over til den andre bredden av floden Styx.

***

Da han trakk i uniform etter 24.februar 2022, visste ikke Roman at han allerede et år senere skulle dø i den samme uniformen. Det var i den at han var med på å frigjøre deler av sør-Ukraina og deltok i heftige kamper i Bakhmut mot slutten av desember 2022. Han kunne ha falt i nærkamp i Donbass eller blitt sprengt av en mine i strøket rundt Kherson, en russisk stridsvogn kunne ha siktet på ham eller en fiendtlig drone kunne ha sluppet en granat ned fra himmelen – men han falt ikke, han døde i krigen.

Denne semantiske forskjellen mellom å falle og å dø i krig, var det som voldte vennene hans hodebry da de samlet seg til begravelsen hans i en liten kirke i utkanten av Uzjhorod.

På den ene side var det opplagt at vi hadde med en helt å gjøre, en som av fri vilje gikk til verve kontoret en av de første dagene av krigen for så å sette kurs mot fronten, til tross for at han på alle måter var en sivil person.

På den annen side døde Roman av hjerteattakk mens han befant seg i en avdeling fjernt fra krigshandlingene. Formelt (og faktisk) døde han i uniform, men ikke i kamp.

Denne motsetningen var det som gjorde Romans venner så perplekse da de skulle motta den avdøde hjemme og forberede begravelsen. Hvilken protokoll skulle de følge i denne uvanlige situasjonen? Bra at det tok halvannet døgn å kjøre til Uzjhorod, for mens Mykola fraktet liket, rakk de å diskutere med hverandre og komme til enighet.

Ettersom avdøde ikke døde i strid, passet det seg ikke å legge ham i æresavdelingen på den lokale kirkegården. Men tatt i betraktning at han døde under tjeneste i hæren, langt hjemmefra, ble alle enige om at han skulle begraves i uniform og under det ukrainske flagget, men på den vanlige, sivile kirkegården.

Noen likte dette kompromisset, andre ble opprørt. Men presten fikk forsont dem alle, da han i talen ved den lukkete kisten sa at Roman var et offer for krigen. For hadde det ikke vært for krigen, ville mannen ha holdt seg hjemme og utført sitt vanlige arbeid: å bore grunnvannsbrønner. Det var krigen som på et år hadde gjort Roman til en gammel mann og hadde revet opp alle gamle sår. Det som han hadde opplevd og sett og i løpet av et år med krig, drepte ham. Det menneskelige hjertet slites, akkurat som en bildel, men det kan ikke skiftes med en reservedel du får igjen på garantien. Og ja, også i krigen kan folk dø som de gjør overalt ellers, også i krigen finnes den vanlige død – enkel, banal og uheroisk. Ikke i strid, ikke av granatsplinter og ikke av kuler, men av et banalt hjerteanfall – nei, makan! var det noen som sa. Virkelig uflaks, nå får familien ikke økonomisk kompensasjon fra staten heller, hadde vært bedre om han døde i strid, sa andre. Forskjelligeting ble sagt i den begravelsen. Folk gikk og tråkket i vårens våte smelteleire på kirkegården og kastet irriterte blikk på presten, som så ut til å ha fått vann på mølla og sinket seremonien. Da den første våte og tunge leirklumpen traff kistelokket, og det gikk kaldt nedover ryggen på alle de frammøtte, bøyde Mykola seg mot meg: Jeg vet ikke hvilken lyd som er verst – når en bombe sprenges like ved deg, eller den der, sa han. Så tilføyde han, som om han var en ekspert i juryen i en musikkonkurranse: Dette året har jeg fått høre den lyden så det rekker, og når jordklumpen treffer treet i kistelokket, dannes det hver gang en helt unik lyd. Jeg aner ikke hva jeg skal med den kunnskapen. Brødre og søstre, slik sluttet Romans reise her på jorden, sa presten og lot blikket gli over alle de tilstedeværende. Roman var kommet hjem.

***

Når noen spør meg hvilken bok man bør lese for bedre å forstå krigen i Ukraina, svarer jeg alltid ganske enkelt: Iliaden. For det finnes ikke i vår sivilisasjon en bedre og fyldigere ensyklopedi over krigen enn dette eldgamle helteeposet. Nettopp her finner vi samlet temaene for alle konflikter, hele spekteret av motiver, og et fullstendig overblikk over karakterer og rollemodeller for kommende århundrers helter.

Men hvilken bok bør man lese for bedre å kunne forstå livet? Svaret blir av liknende art: Odysseen. For hva er vel livet annet enn en stor reise i tid og rom?

Odysseen kan tolkes på alle mulige måter: Som en eventyrhistorie, som en lærerik liknelse om det å vende hjem, som en universell fortelling om reisen til en selv, til oppdagelsen av seg selv i en selv, som veien hjem.

Bare ett spørsmål blir stående ubesvart – er hjemkomsten en tilstand der man finner harmoni med verden omkring, og sin plass i den? Eller er hjemkomsten bare slutten på reisen, avslutningen på livet, øyeblikket da leirklumpen treffer kistelokket av tre og skaper en unik musikalsk lyd?

Om Odysseen kan det sies enda en ting: Den er interessant å lese, men hvem ønsker å gjennomgå alle de prøvelsene og redslene for egen del?

Når jeg nå skriver disse linjene, er krigen i sin 411. dag. For 411 dager siden forlot vi vårt tidligere liv og bega oss inn i det ukjente; og ennå har vi ikke kommet fram. Vi vet ikke når krigen slutter og et fredelig liv begynner. Hvor går vi? Moten snarlig slutt på krigshandlingene eller mot begynnelsen av en enda større krig, Den tredje verdenskrig?

Det vet vi ikke, vi er underveis, i transitt. Ukraina omtales ofte som landet mellom, mellom øst og vest, mellom Europa og Asia. Som om vi var en bro. Dette er en vakker metafor, men i praksis er den forferdelig – for på en bro lever man ikke. På en bro er det umulig å leve. Der plystrer vinden, der er det utrivelig og kaldt. Et sted der det trekker ustanselig. En bro er en innretning for å komme seg fram, for transitt. Men ikke noe hjem.

24. februar 2022 la vi, ukrainerne, ut på vårt livs frykteligste reise. Vi vet når den begynte, men vi vet ikke når og hvordan den slutter.

Ett år, én måned og fjorten dager har regnetøst ned over vårt Macondo. Regnet faller såtett at vi ikke lenger ser vårt tidligere liv, ser hvor vi begynte. Og vi ser hellerikke når dette regnet slutter. For vi står på en bro, gjennomvåte, tvikrøket avkulde, en kulde som trenger helt inn til margen.

Stivfrosne, krumryggede og numne står vi der i historiens isnende trekk og speider inn i denne veggen av regn, i håp om å kunne skimte et omriss der. Slik at denne odysseen kan ta slutt og vi kan skjelne et hus, et som vi endelig kan komme hjem til og varme oss i.

Foreløpig er det ikke synlig.

Februar–april 2023‍