Ankomst – Literature Beyond Borders

Bare det å vite at jeg er i et annet land, hjelper faktisk ingenting. Det er som om denne bevisstheten må hamres inn i hodet mitt gjentatte ganger, før jeg skjønner at jeg er her. Det sies at det vil ta minst fem år å komme ut av denne forvirrede tilstanden, men jeg er ikke så ung lenger og har ikke mye tid. Jeg har det travelt med å komme tettere inn på byen. Jeg er klar til å absorbere og behandle inntrykkene raskt, og godta dem. Jeg oppsøker ulike steder i byen daglig. På T-banestasjonene blir jeg ør av å lete etter avgangstidene. I kommunale bygg og kontorer virrer jeg rundt. Jeg stikker innom kjøpesentre, og jeg titter ut gjennom vinduene fra byens kafeer. Jeg lar tankene få fritt løp, lar dem sammenligne det europeiske livet med mitt iranske, om og om igjen. Det merkelige er at ingenting av dette får meg til å innse at jeg befinner meg midt i et nytt liv. Det føles som om det er en annen person som er den aktive i disse nye opplevelsene, mens jeg er den som snart vender tilbake til min tidligere, kjente situasjon.

Når jeg våkner om morgenen, og enkelte ganger midt på natten, har jeg mer enn noen gang følelsen av å henge og dingle i løse luften. Når jeg befinner meg på mitt laveste bevissthetsnivå, glemmer jeg hvor jeg er. I en tilstand mellom søvn og våkenhet, når jeg verken sover eller er ordentlig våken, skvetter jeg av ukjente lyder fra trappeoppgangen eller naborommet. Jeg forundres når jeg hører stemmer på den andre siden av døren, og de ikke snakker på mitt språk. Det føles rart at det kjente språket som jeg tidligere hørte daglig, og som føltes like naturlig som å puste, ikke er å høre lenger. Huset snakker ikke dette språket. Det å kunne høre det kjente språket, er den andre tingen jeg savner sterkt.

Rommet jeg har slitt slik for å få tak i, skal bli mitt nye hjem. Jeg har pyntet det med geranium. Tyske geranier har flere blomster og er vakrere enn de i Iran. De mangler duft, men de glinser. Jeg gjør flere slike grep, likevel nekter rommet å la seg forvandle til et hjem, det forblir bare et rom. Rommet beskytter meg mot kulde, snø og regn. Det gir meg ly om natten, men samtidig minner det meg stadig på at dette bare er en midlertidig løsning. Det merkelige er at jeg helt siden jeg kom hit, tenker på husene i Iran. Hvert enkelt av dem virker enda mer hjemmekoselig nå enn før. Kanskje det er fordi jeg fra dette fjerntliggende og nye stedet, der jeg ser dem på avstand og fra en annen vinkel, bedre kan se det store huset som heter Iran, som rommer alle de små husene i hjertet sitt. Landskapet er så varmt og lovende, jeg forsøker å gjenskape det, men jeg får ikke et fullstendig bilde av det der jeg for tiden befinner meg. Sansene og fantasien er ikke i stand til å gjenskape dette bildet. Kanskje fordi jeg ikke har levd det, men bare er blitt oppmerksom på mitt intense behov for dette abstrakte bildet. Det går ikke en natt uten at jeg overrumples av forestillingen om et hus som henger ned fra veggen.

Når jeg går ut av huset, glemmer jeg alle fantasiforestillingene og oppsøker bykjernen og følger alle byens regler. Ved første blikk ser byen kald og gjennomsiktig ut i mine øyne. Den har detaljerte regler man må lære seg. Fra strekene og annen markering på veibanen, til lysreguleringen ved gatekryssene. Jeg fryder meg når jeg krysser en gate. Det er som om gatens skjøte er ustedt i mitt navn. Ved trafikklysene står bilene på rekke og rad og venter til jeg har passert. De rikker seg ikke, selv ikke med det samme jeg har krysset gaten. Gatens respekt for fotgjengere anser jeg som en av mine små gleder. Mens jeg krysser gaten, ser jeg for meg de trafikkerte og utrygge gatene, der jeg noen ganger var nødt til å opptre som en ekte akrobat, mens jeg smidig og målrettet banet meg vei mellombilene for å komme meg over på den andre siden av gaten.

Jeg trekkes til supermarkedet. Med en handlekurv med hjul på, som jeg har stukket en mynt i sprekken på håndtaket, går jeg sakte og i god avstand til personen foran meg, mellom hyllene med matvarer. Dette store mangfoldet krever en høy kompetanse i å foreta valg. Fargerike produkter fra fjerne land, pakket inn på europeisk vis, har tilsynelatende mistet all smak og duft veien hit. Foran hyller fulle av meieriprodukter, og kjøleskap fylt med kjøtt og pølser, blir jeg stående og måpe. Selv om jeg jobbet hardt i årevis, ville jeg fortsatt ikke kunne skjelne mellom alle disse produktene.

Jeg stiller meg i kø med handlekurven foran kassen. Så legger jeg pakkene en etter en på samlebåndet. Innen de når frem damen eller mannen i kassen, hilser jeg. I det jeg passerer kassen vipper jeg handlekurven så kassereren ved å strekke hals kan se at den er tom. Varene mine glir raskt ut av kassererens hender etter å ha blitt skannet. Jeg skynder meg å legge alt sammen ned i handlenettet. Jeg behersker fortsatt ikke tallene, og beløpet som kassereren nevner, forstår jeg ikke noe av. For ikke å oppholde kundene bak meg, ser jeg på tallet som dukker opp på skjermen på kasseapparatet, og siden jeg fortsatt ikke er i stand til å telle fort nok, gir jeg fra meg en stor seddel, slik at jeg raskt kan komme meg videre.

Noen ganger ser jeg at en kunde, tålmodig og uten å bry seg om den lange køen bak seg, tar opp mange småpenger fra vesken og betaler med dem. Denne roen er jeg vitne til i mange andre situasjoner også; i billettluker, kiosker, køer, på busser og ikke minst på toget. Jeg så en passasjer gå om bord på toget med hunden sin. I tillegg til hunden som umiddelbart la seg rolig ned på gulvet i togvognen, hadde passasjeren to bager hengende på hver skulder. I en slik situasjonen, som for meg ville vært stressende, tar den reisende med bedagelig tempo opp en bok og begynner å lese i den. Det virker på meg som at dette på en eller annen måte må ha noe å gjøre med en følelse av tilhørighet. Det er en adferd som jeg ikke ser hos innvandrere eller flyktninger som kom til landet for mange år siden.

Gjennom vinduet er jeg vitne til et plutselig væromslag utenfor. En kraftig vind, som likner på en tornado, raser gjennom gatene. Grenene på trærne bøyer seg. Folk søker ly inntil husveggene. En kvinne trekker sykkelen sin til siden. Bak henger en vogn som det sitter tre små barn i. Den unge moren kler varme klær på hver og en av dem. Hun sjekker nøye alle kriker og kroker, for å forsikre seg om at barna er varme. Jeg tenker at nå må hun vel snart sette seg på sykkelen igjen og dra videre, for vinden herjer og det kan komme styrtregn hvert øyeblikk. Men hun trekker en løs bukse opp av siden på sykkelvognen, og drar den omhyggelig på seg. Den merkelige roen hennes, den ansvarlige oppmerksomheten overfor barna, samtidig som hun ikke forsømmer seg selv, skaper en scene jeg aldri tidligere har vært vitne til. Jeg sier til meg selv, sånn kan morsrollen altså også se ut.

Jeg går gjennom en park for å komme til bussholdeplassen. Jeg blir oppslukt av synet av gamle og praktfulle trær, blomster og planter, som blir stelt og pleiet regelmessig og med omhu. Kvinnelige gartnere og kvinnelige sjåfører vekker raskt oppmerksomheten min. I Iran får ingen kvinner lov til å kjøre buss, og ingen kvinner får jobbe som gartner i parkene. Jeg går forbi folk som står samlet, og lytter til deres ukjente stemmer. Til å begynne med er det bare uforståelige lyder. Jeg hører skj- og k-lyden oftest og høyere enn andre, men jeg klarer ikke å gjenkjenne ett ord blant dem. Å trenge inn i språket til dette landet virker helt umulig. Men i løpet av de neste ukene reduseres de uforståelige lydene litt, gradvis klarer jeg å gjenkjenne noen få ord, og så kommer dagen da alle lydene plutselig blir menneskelige. Deretter går jeg bevisst inn for å lytte etter flere ord når folk på gaten stanser opp for å utveksle noen ord med hverandre.

Mens de fleste i parken enten løper, går eller trener, stanser hundeeierne med hunden i bånd opp for å snakke sammen, og det virker som en av fordelene med å ha hund er nettopp det: Sosialisere og snakke med nye mennesker. Jeg lytter til dem mens jeg ser på hundene, som er så vakre. Jeg kommer til å tenke på Tsjekhov og fortellingen hans om damen med den søte hunden. Denne byen er full av damer med søte hunder. Menn med søte hunder, gamle menn med søte hunder og gamle kvinner med søte hunder. Mangfoldet av hunder er ikke mindre enn mangfoldet av trær og oster. Korte haler og lange haler, pels som en løve eller hårløs som en hjort. Stor kropp som en ulv eller mager som en geit. Rund snute eller bred snute. Hvit som snø eller svart som tjære, fra topp til tå. Blank pels, lodden pels eller hårete pels.

Men hvor er alle kattene? Noen ganger er ikke en eneste katt å se i gaten. Teherans gater var fulle av katter. Tøffe katter. Katter som hadde vært ute en vinternatt før, erfarne katter. Smarte katter og pøbelaktige katter. Katter med avkuttet hale. Katter som hadde mistet pelsen. Katter med ett øye, slappe og haltende katter. Jeg kunne ikke gå ut om morgenen eller i kveldingen uten å se en av disse vakre skapningene ligge og strekke seg på et biltak. Kattene hadde noe majestetisk overseg. Men ikke nok med det. Det fantes også kjappe katter som lynraskt kunne snappe til seg en due i luften, dra den med seg i kjeften, og gjemme seg med byttet under parkerte biler i smugene.

Jeg går på bussen. I begynnelsen trodde jeg at det var nok å vite hvilken holdeplass jeg skulle gå av på. Med det holdt ikke. Jeg måtte følge med på holdeplassene som kom opp på skjermen. Etter at bussen gjentatte ganger hadde kjørt forbi holdeplassen jeg skulle av på, lærte jeg å trykke på stoppknappen i tide, så snart bussen hadde forlatt holdeplassen før. Jernbanestasjonene mellom ulike byer var en mer komplisert sak. Noen ganger forsto jeg ikke at toget var innstilt, men ved å observere at folk løp over til en annen perrong etter at det ble annonsert noe over høyttaleren, skjønte jeg at jeg måtte skifte tog veldig raskt. Men jeg visste ikke om det nye toget jeg hadde gått om bord på, kjørte dit jeg skulle.

Flere ganger hendte det at jeg gikk om bord på et feil tog, og når jeg gikk av toget klarte jeg ikke å spørre noen av dem som hastet av sted for ikke å miste toget sitt, om hjelp. Frykten for å skulle miste et tog og at det passerte ved siden av meg i høy hastighet, var så stor, at jeg alltid dro veldig tidlig ut av huset, og satte av én ekstra time i tilfelle jeg skulle gå meg bort. Da jeg fortalte historien om forvirringen min rundt togene til andre iranere som hadde bodd lenge her i landet, fortalte de meg mange historier om da de selv hadde forvirret seg. Deres historier var mye mer dramatiske enn min, dermed lot jeg være å si mer.

Noen ganger føler jeg meg ør og fortumlet i denne byen som har svært høy hastighet. Helt fra jeg våkner om morgenen må jeg være utstyrt med hjelpemidler jeg aldri har trengt tidligere. Jeg blir raskt stø i bruken av Google Maps, og har installert flere apper på mobilen min, slik at jeg ikke mister oversikten over stasjonene. Jeg skynder meg, fordi det alltid kan komme et tog eller en buss om noen minutter. Det tar litt tid før jeg klarer å tilpasse meg de nøyaktige avgangs- og ankomsttidene.

Etter en stund kjennes det som om jeg er blitt som en av disse transportmidlene. Jeg forlater huset i god tid. Eller jeg tar hensyn til at bussen kan være noen minutter forsinket ved holdeplassen. Jeg blir en mester i å komme presis til neste transportmiddel og til å beregne tiden mellom de to, og etter lengre tid med øving er jeg veldig fornøyd med hvordan transportmidlene korresponderer. Mens jeg tidligere brukte e-post bare til å skrive formelle og offisielle brev, er det nå blitt et viktig og effektivt verktøy for meg. Noen ganger bare for å gi beskjed om at jeg blir noen minutter forsinket til et vennetreff. Orden og tempo er to ting som til en viss grad har endret mine daglige rutiner. Disse to kan i løpet av en dag bringe meg fra den ene enden av byen til den andre. Jeg er ikke bare innom ett sted, men flere. Når jeg kommer hjem om kvelden, har jeg sett og opplevd mye, men har ikke tid til å gå gjennom alt eller fordøye det, slik jeg hadde for vane før.

På veien hjem fotograferer jeg alle tekster, oppslag, informasjonstavler og postere jeg ser. Men fotografiene mine begrenser seg ikke til det. Jeg fotograferer alle tegn, koder, plakater, annonser og klistremerker på varene. Noen ganger kommer Google meg til unnsetning og oversetter. Men Google fungerer ikke alltid, da blir jeg nødt til å be andre om hjelp. Spesielt når jeg skal lese et brev, det ligger alltid noen av dem i postkassen og venter på meg. Antall postbud, kurerer og pakkebærere i denne byen er så høyt at jeg ikke kan forlate huset uten å møte på noen av dem som bærer på en pakke, eller som har dem festet i kassene på trehjulssyklene sine. Når jeg er hjemme, banker gjerne en av dem på, ofte ikke-tyske, og spør om jeg kanta imot pakken for naboen over. Jeg tror noen av dem har en egen nøkkel til hovedinngangen, slik at de kan gå inn i bygningen og legge brevene i postkassene.

Postkassen er alltid full. Av ark og reklamemagasiner, og selvfølgelig brev. Brev fra ulike kontorer med ulike skjemaer med ulike henvendelser. Jeg har hørt at ingen i Tyskland åpner postkassen sin med glede, og det virker som enkelte brev, avhengig av fargen og størrelsen på konvolutten, kan få mottakeren til å stålsette seg. Å lese brever tidkrevende for meg. Noe av det vanskeligste er å forstå lovene med massevis av detaljer, da er jeg alltid nødt til å finne noen som kan forklare for meg. Og merkelig nok er de færreste oppdatert. Ikke alle vet alt. Å finne noen som har fått meg seg de siste endringene i en lov eller regel er vanskelig. En av dem rådet meg til å lære meg å gjøre ting selv, slik at jeg ikke ble så avhengig av den ene og andre. De forteller at i Tyskland lærer alle å ordne opp i tingene sine selv. Vedkomnes råd virker logisk på meg, men det lar seg ikke gjøre. Mesteparten av tiden sitter jeg ved datamaskinen, på søken etter en løsning på det ene eller det andre problemet. Anstrengelsene mine er ikke forgjeves. Jeg kobler meg til mange e-post- og Telegram-grupper, og etter hvert klarer jeg forstå mer av mekanismen og funksjonene til det som kalles et system. Men det dreier seg ikke egentlig om å forstå. Jeg skjønner bare at det er komplekst.

Fortsatt er byen fremmed for meg. Egentlig er den både fremmed og ikke-fremmed på en gang. Selv om den begynner å virke litt kjent, er jeg ennå ikke venn med den. Det hender det at jeg føler meg avslappet og ensom på samme tid. Ingen her i byen overvåker meg. Ingen gir meg tilsnakk for ikke å bruke skaut. Jeg får ikke tilsnakk for noe annet heller. Verken tilsnakk eller advarsler. Jeg får ingen nedsettende eller fordømmende blikk, og om det skulle skje, legger jeg ikke merke til det. Ingen ser på meg engang. Jeg er ikke viktig for noen. Ingen bryr seg om hvordan jeg går kledd, hvordan jeg beveger meg eller om jeg er til. Noen ganger vet jeg ikke om jeg skal være glad for det eller ikke. Etter hvert begynner jeg å kjenne på følelsen av trygghet, men ikke følelsen av å være fri.

En gang hørte jeg noen rope bak meg, jeg stivnet til. Det var noen som ropte navnet mitt. Meden kjent aksent. Stemmen trollbandt meg, jeg var øyeblikkelig tilbake i en gate i min egen by og glemte helt at jeg befant meg et sted langt unna. Jeg snudde meg, men i forfjamselsen klarte jeg ikke å gjenkjenne det smilende ansiktet til en gammel bekjent som stod foran meg. Det var som en uventet gave fra byen, og jeg var lenge i ekstase over å ha mottatt den.

Språk innebærer fortsatt en stor barriere. For hver dag føler jeg et sterkere behov for å lære språket, mer enn jeg gjorde dagen før. Mesteparten av tiden fungerer det bra med engelsk, men uten å kunne språket til menneskene omkring meg, føler jeg meg usynlig for dem. Og de for meg. Vi ser på hverandre, men det er som om vi ikke ser hverandre likevel. Vi holder oss på overflaten. Vi forblir kjølige og alvorlige på overflaten eller høflige og vennlige. Hvis vi får litt forståelse for hverandre, skjer det på grunn av informasjon vi får fra utsiden, ikke gjennom empati, felles språk og felles forståelse. Kommunikasjonen er kort, ufullstendig og utilstrekkelig.

Det tar litt tid før jeg klarer å overbevise meg selv om å lære tysk. Jeg har hørt så mye om hvor vanskelig det er å lære dette språket, at jeg mister det lille jeg hadde av mot. Jeg sitter i klassen som en sjenert elev, med både frykt og entusiasme. Det er 14 av oss. Ingen kan språket mitt, og noen har litt og begrenset kunnskap om Iran. Men det å være fremmed blant andre fremmede, gir samtidig følelsen av fellesskap. Jeg mister derfor veldig snart frykten jeg hadde. Ved siden av meg sitter en ung albansk kvinne som ikke kan et eneste ord engelsk. Hun sier noen få ord på sitt språk og jeg svarer med noen på mitt, men ingen av oss forstår hva den andre sier. For at den unge kvinnen skal få meg til å skjønne, stryker hun seg over magen og tegner en baby i luften. Læreren snakker bare på tysk. Det er vanskelig å følge med. De andre språkene jeg hører mest av i klassen, er russisk og ukrainsk. En ukrainer som oppfatter mest av det lærer sier på tysk, gjentar leksjonen høyt på ukrainsk og forklarer for de andre. Jeg kommer sannsynligvis til å lære språket deres raskere enn tysk, så mye som jeg hører det. I den andre uken, under rollespill, sitter jeg sammen med en ukrainsk kvinne. Vi er på samme alder, og jeg antar at vi også har annet til felles. Hun tegner en kurve i luften for å vise meg rytmen til det ukrainske språket, og en rett strek for rytmen til det russiske, slik at jeg kunne skille mellom disse to.

Hun kan polsk, russisk og ukrainsk. Jeg kan tyrkisk, persisk og engelsk. Vi har ikke ett felles språk å utveksle to ord med. Vi har ikke noe annet valg enn å lære oss noen tyske gloser raskest mulig, slik at vi kan kommunisere med mer enn bare smil og noen tegn. På de tre språkene hun behersker, forteller hun om antall barn hun har og kjønnet på dem. Jeg bruker mine tre språk til å fortelle henne om antall og kjønn på barna mine. Det er noe komisk ved situasjonen. Jeg tenker at hun må ha to barn, hvorav den ene bor i Canada og den andre i Kiev. Men hver gang vifter hun fort med hånden, pusser bort det som er feil i luften og tegner noe annet.

Med dette internasjonale språket, forteller vi hverandre om situasjonen i våre to land. Det er vinter, og Putin smadrer Ukrainas kraftverk. Millioner av mennesker opplever problemer i sine mørke, kalde hjem. Samtidig med krigen i Ukraina, tar det iranske folket til gatene og krever retten til å leve, De er lei av førti år med undertrykkelse og diktatur. Iranske kvinner og jenter brenner tappert sin obligatoriske hijab. Slagordene kvinner, liv, frihet har nådd utenfor Irans grenser. Men friheten har en høy pris.

Regjeringen er redd og sint, de skyter mot demonstrantene. Det går ikke en dag uten at det kommer nyheter om kidnapping, tortur og henrettelser. Jeg er rastløs. Jeg følger nyhetene i Iran hele tiden. Jeg er bekymret. Hva vil skje? Jeg ønsker å formidle en brøkdel av det som foregår i Iran, til min ukrainske venninne, men språket strekker ikke til. Kommunikasjonsveien er stengt. Samtalen vår likner mest på en mimelek, men vi fortsetter likevel, og ved hjelp av nye tyske gloser vi lærer hver dag, får vi et klarere bilde av hverandre.

Jeg drar hjemover i det kalde været, i en by der himmelen likner et kaldt, tykt og grått teppe i denne kalde årstiden. Alle opplever været som et problem. Det snakkes om været hele tiden. Jeg er fortsatt oppslukt av mine jordiske problemer og tenker på ukeplanene mine, uten å bekymre meg om at himmelen surmuler. Her går alt etter planen. Det føles som om jeg har forhåndsolgt all min fremtidige tid. I mitt mentale rom har drømmene og ønskene mine måttet vike for de detaljerte planene. Men jeg føler også den kalde vinden. Jeg hører stadig at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg tror jeg må kjøpe meg et par vintersko, sko som er egnet for kulde, for spaserturer og for regn, og plutselig kaster et irrelevant spørsmål seg frem som en leken kanin, midt i tankene mine om skokjøp. Hva gjør jeg her? Det er et spørsmål jeg ikke har svar på, og jeg tenker at slike uventete spørsmål kanskje er en form for et passivt og skjult savn.

Senere, når jeg streifer rundt i gatene, innser jeg at jeg leter etter ting som jeg i min naivitet trodde jeg enkelt ville finne uansett hvor jeg var. Jeg leter etter noe kjent i folks ansikter, og i gatene, trærne og tingene omkring meg. Noen ganger lykkes jeg med å finne noe, andre ganger finner jeg ingenting. Det virker som det ikke finnes en eneste person i denne byen som likner på min mor. Det finnes ingen mann som likner på min sønn eller bror. Etter hvert blir det å søke etter likheter til en ukontrollert besettelse. I alle europeiske ansikter, og noen ganger også i ansiktene til folk fra det fjerne Østen eller Latin-Amerika, leter jeg etter folk jeg kjente og som jeg levde med tidligere. Når jeg er ved å gi opp håpet, tar jeg til takke med et ørlite kjent element. Haken i ett ansikt. Blikket i et annet. En håndbevegelse hos andre.

Jeg forstår snart at de tingene som fortsetter å leve sitt liv i mitt indre, ikke eksisterer i verden utenfor og faktisk ikke finnes. Menneskene mine er som en hær som har trukket seg tilbake fra verden utenfor, og bare lever inni meg. Å oppdage dette, gjør dem bare enda mer diffuse. Jeg innser at de lever i en annen verden, med andre relasjoner, og har lite å gjøre med landet jeg bor i. Jeg snur meg stadig for å se etter dem. Det er som om jeg har plassert et stort øye i bakhodet som bare ser på dem. Det kan ikke overvåke deres minste bevegelser som før, men vender ikke blikket fra dem et øyeblikk. Jeg blir fort emosjonell. Empati og medfølelse fyller meg. Og, jeg spør meg selv: «Hvorfor så jeg dem ikke slik tidligere?»

En dag jeg kommer hjem og står utenfor inngangsdøren, leter jeg etter dør nøkkelen i vesken min. Jeg har festet en lang snor til den. Jeg er alltid litt stresset for å miste den. Det sies at det ikke er lett å få laget kopier av nøkler her. Det skal visst være veldig dyrt å få en låsesmed til å komme hjem til deg. På min jakt etter dørnøkkelen graver jeg dypere nede i den store, strieaktige vesken min og støter borti metallet til nøkkelen. Jeg puster lettet ut. Jeg tar nøkkelen opp og skal til å stikke den i låsen, men oppdager at det jeg holder i hånden er dørnøkkelen til huset mitt i Iran. Ingen av hendelser eller erfaringene mine i forbindelse med migrasjonen har vært så skjellsettende som denne. Jeg kan ikke tro at nøkkelen jeg holder rundt ikke har noe med verden rundt meg å gjøre. I samme øyeblikk slynges huset mitt i en svimlende fart dypt ned i mørket. Den dødelige stillheten etterpå føles nådeløs. Jeg står utenfor den lukkede døren og vil ikke lete etter den virkelige nøkkelen i vesken min. Men hvilken nøkkel er egentlig den virkelige?

Jeg sitter på trappen, svimmel og forvirret, med knyttet neve.

‍